Reisebrev og bilder fra Gunnar Fæhns eventyr i Gobi March

Vi har tidligere omtalt Gunnar Fæhns eventyr i Gobi March i slutten av juni, og nå har vi fått litt mer om turen fra Gunnar og mange bilder. Han avslutter med å skrive: ...et minnerikt punktum for denne type eventyr for mitt vedkommende. Skal vi tro på det?

Dette er også lagt ut på kondis.no.

Tidligere omtale: Gunnar Fæhn fullførte Gobi March China 250 km for andre gang

For å være en god etappe-ultraløper må man også være god til å hvile når muligheten byr seg:
"Gunnar the Flintstone" har fotografen og løpervennen Ludy Dvorak skrevet om dette bildet.

Løpets hjemmeside

Gunnars dag for dag rapport med mange bilder:

Dag 1, ca 35 km

Etter kontroll av utstyret på løpshotellet, ble vi fraktet noen timer med buss opp i fjellene i nord. På vel 2000 meters høyde var første camp lokalisert, og en formell mottagelse med notabiliteter og kulturelle innlag fant sted.

Klokken 08 neste dag startet 95 deltagere i overskyet vær og ca 10 graders temperatur.

Etter å ha krysset fine grassbakker og passert en innsjø, bar det opp på en formidabel sanddyne med storslagen utsikt. Derfra gikk det over uendelige sletter til camp 2.

Utstyrskontrollen er ingen spøk....

Fra åpningsseremonien dagen før første etappe.

Lokalbefolkningen var "vennligsinnet" sier Gunnar... og det ser da slik ut.

Fra campen kvelden før start.

Så er man i gang...

En anelse vegetasjon selv om man er i høyden...

Heiagjengen er på plass.

Ikke bare ørken i starten.

Her er det til og med en blomstereng.

Men her er det sand, masse sand og tunge bakker!

Sandfjell...

Dag 2, ca 37 km.

Vi befant oss fremdeles i høyden, ca 2200 m o h. Første del av dagens etappe gikk ved foten av fjellet gjennom granskog på deilige stier i yr og småregn. Så bar det bratt opp mot et pass på nær 3000 m o h.

Uten akklimatisering og med tung sekk er del ingen overdrivelse å si at denne 400 meters bakken som minnet om unnarennet på en hoppbakke, den tok sin tid. Ned på andre siden gikk traseen på grusvei i et idyllisk dalføre med utsikt mot slettelandet i sør.

Fremdeles befant vi oss på norsk høyfjellsnivå, og både vær og temperatur kunne klassifiseres som behagelig.

På vei opp mot 3000 meter... det ser mer ut som norsk 300 meter.

På vei ned fra passet.

Dag 3, ca 42 km

Traseen gikk parallelt med fjellkjeden og holdt løperne enda en dag oppe i et behagelig klima. Ulempen ved å bevege seg på langs i forhold til fjellkjeden, var at et utall elveleier måtte krysses. De fleste var tørre og flere hundre meter brede, så det ble tallrike hopp på grov rullestein og føttene fikk mye bank fra undersiden.

Egentlig en fin dag, med nydelig utsikt mot fjellene på høyre side der toppene var dekket av nattens nysnø.

Her er jeg!

Kryssing av tørre elveleier.

Mye rullestein var vondt for føttene.

Fortsatt i høyden, ca 2500 moh.

Dag 4, 44 km

En såkalt lett dag. Og ikke særlig spennende. Vi dreide møt sør bort fra fjellene og fulgte vannets vei nedover mot den Svarte Gobi.

Et fullkomment jevnt fordelt fall på 1000 meter over 4 mil er knapt merkbart løpsmessig, men vi merket det på temperaturen! En forsmak på været for de påfølgende dagene.

Uendelig mye stein, det begynte å bli plagsomt de gangene steiner traff joggeskoa under forfoten.

To stressende minutter
Turens mest dramatiske opplevelse fant sted like før camp denne dagen. En liten virvelstorm overrasket meg bakfra. Jeg stoppet opp og beskyttet ansiktet med hendene, med overså en ukjent fare. Pluselig lettet mitt nærmest livsnødvendige hodeplagg og steg raskt opp i vindspiralen. Etter å ha nådd opp i to-tre etasjers høyde falt den av mot utkanten av spiralen og nærmet seg bakken. Det ble en kort og særdeles hektisk jakt langs bakken, der lua og jeg hadde omtrent samme fart. Fikk kastet med over den rett før makspuls var etablert. To stressende minutter!

1000 meter fall i jevnt 2,5% merkes knapt nok...

Vi forlater fjellene.

Det blir merkbart varmere fra dag 4 - da er paraplyen god å ha som solbeskytter.

Dag 5, ca 80 km

Kraftprøven i Gobi March. Starten var lagt til klokken 07, for prognosen tilsa temperatur på over 40 grader på ettermiddagen.

Kilometer på kilometer på grusveier og over steinsletter. Ved CP 4 (ca 40 km) var temperaturen blitt brutal. Tok en times pause med oppgradering av kroppens væskebeholdning før jeg bestemte meg for å ta de neste 10 km til CP 5 (50 km) der det var varmt vann og telt for hvile og sovemulighet (fram til sjekkpunktet stengte kl 02).

Varmen opplevdes ekstrem, og her så langt vest i Kina sto sola rett over hodet selv om det var ettermiddag. Ved 17-tiden kom jeg endelig til CP 5 og hadde en klar strategi: Spise et godt måltid, og sitte i skyggen til temperaturen ble bedre. Det tok sin tid! Kl 21 var temperaturen i skyggen akkurat bikket under kroppstemperatur, og i følge med tjekkeren Ludy slepte vi oss videre.

Etter en times tid var temperaturen falt til 33 og vi så natten optimistisk i møte. Men det skulle endre seg. Temperaturen begynte å stige igjen (!), motvinden økte gradvis og merkeflaggene ble gradvis vanskeligere å finne. Lysstavene hadde allerede slukket ved midatt. Den kjemiske prosessen som genererer lys går så fort i varmen at de bare holder noen få timer.

Vi kom oss til CP 6 (60 km) og etter en kort pause forsatte vi i de små nattetimer mot CP 7 (70 km). Vinden økte på, og hendene måtte benyttes for å beskytte ansiktet. Det ble vanskelig å holde øynene åpne i lengre perioder, og farten vår var sikkert ikke mer enn 3 km/t. Men før kl 04 var vi framme i CP 7 der mannskapet holdt på å rive teltet for å hindre at det forsvant med vinden.

Vi ble beordret ned på en presenning i ly av en bil og avvente nærmere beskjed. Da dagslyset kom, var alle løpere som ikke kom i mål før stormen, samlet opp/kjørt til nærmeste CP. Derfra ble vi på morgenkvisten kjørt med bil til et evakueringsbygg. Det viste seg å være et turistsenter/naturhistorisk museum, som vi fikk til disposisjon denne dagen og påfølgende natt. Også de som hadde kommet i mål før midnatt ble fraktet dit når dagslyset kom.

Teltleieren var blåst flat, så løperne der var ikke bedre stilt enn oss. De hadde sittet hele natta og ventet i stormen.

Goldt landskap og temperatur godt over kroppstemperatur.

Alle metoder prøves for å holde varmen unna.

47 grader!

Stille før stormen...

Gunnar og Lucy venter på kjøligere vær (under kroppstemperatur).

Sandstorm, her er det bare å beskytte seg så godt man kan.

Sandstorm er ikke noe mosomt å bevege seg i.

Hviledag - og Gunnar "The Flintstone" slapper av med god samvittighet.

Gunnars faste teltnabo var den kvinnelige vinneren, amerikanske Jax Mariash Koudele.

Dag 7, litt over 9 km

Etter en hviledag - pluss natt - på turistsenteret ble vi kjørt ut dit vi skulle ha overnattet.

I løpet av hviledagen hadde det regnet litt i ørkenen, en uvanlig hendelse, Med det hadde vasket lufta for støv, så deltagerne kunne starte under greie forhold på sjarmøretappen.

I mål ble vi møtt av lokale "syngedamer", medaljer og drikke som passet for anledningen.

Vurdering:
Ikke det mest slitsomme løpet, det var i Nepal.Ikke det varmeste, det var i Sahara den gang det gikk sør i Egypt. Men trolig det mest varierte og opplevelsesrike, et minnerikt punktum for denne type eventyr for mitt vedkommende.

Hvordan det føltes etterpå? Jeg stampet ikke foten hardt i bakken de påfølgende to-tre dagene!

Gunnar

Gamlekara på 64 og 66.

Bare "kos" på den siste korte etappen.

Det var noen imponerende omgivelser...

Vi avslutter med et bilde av eldstemann og damevinneren - som ble gode venner på en uke i ørkenen