Reisebrev fra MIUT-debutant Jorunn Teigen

MIUT 20.-25. april 2016

Innledningsvis må vi nesten si noe om Jorunn Teigen som var en av gjestene på MIUT-turen vår i slutten av april: Hun var en av Norges desidert beste o-løpere på 80-tallet, da hun blant annet ble nummer 2 i den aller første verdenscupen i orientering (1986). Hun har 5.plass individuelt fra VM, og to norske mesterskap hvorav det ene sikret henne kongepokalen (1989).

Hvordan det gikk i MIUT: Jorunn løp inn til seier i F55 og 18. plass av 526 kvinner totalt.

Jorunn skriver dette om innlegget nedenfor:
- Her er mine mer eller mindre veloverveide betraktninger fra turen. Jeg kunne sikkert skrevet mer om det å få nye venner i et spennende miljø, inkluderende "væremåte" hos RULK-ene og motiverende heiarop rundt løypa. Kunne helt sikkert skrytt mye mer av dere "ekte" ultraløperne også, men dette er det jeg endte med.

Skremmende nok har jeg begynt å kikke på terminlista fremover. Jeg får vel ikke fred i sjelen før jeg har prøvd meg på noe skikkelig tøft...

JORUNN TEIGENS BERETNING FRA MIUT-TUREN:

Romerike Ultraløperklubb hadde valgt Madeira Island Ultra Trail, MIUT som årets klubbtur. De hadde også invitert med noen løpsglade venner, og en av de heldige var meg.

Distansene varierte fra 16k til 115k, og RULK-løperne skulle selvfølgelig løpe de lengste distansene, 85k med 4400 m stigning og 115k med 7000 m stigning. Vi ”gjesteløperne” valgte de to korteste løypealternativene på 16k og 43k.

Vi ankom White Waters hotell i Machico sent onsdag kveld. Hotellet med sitt fantastiske personale, var et perfekt sted å bo, like ved mål og stevnesenter.

Torsdag regnet og blåste det kraftig, men fredag var det opphold. Vi håpet bare det hadde tørket opp litt i terrenget etter det voldsomme regnværet, ellers kunne det bli ubehagelig glatt i de bratte bakkene.

Fredag kveld gikk de aller tøffeste, 115k-gjengen (Gunnar Næss, Monica Strand, Kristoffer Vikebak, Mona Kjeldsberg, John Lund, Erik Nielsen, Asgeir Hjorthaug, Henriette Brynthe, Cathrine Holme og Arne Naatedal), i samlet flokk til bussavgang kl 21.30. Vi andre fulgte dem i stor ærbødighet, og ønsket lykke til. Stemningen var god, men alle hadde stor respekt for den tøffe utfordringen som ventet dem. De startet helt nord-vest på øya ved midnatt og mål ventet i sør-øst; 115k, 7000 høydemeter og mellom 20 og 30 timer senere.

Arild Bjarkø var den eneste av våre løpere på 85k. Med bussavgang kl 05.00 og start kl 07.00 lørdag morgen, måtte han klare seg selv. Det greide han så bra at han knuste all motstand og vant klasse M60 i sitt aller første ultraløp! Han hadde forberedt seg grundig til løpet, hadde vært på Madeira flere ganger det siste året og løpt løypa bit for bit. Nå fikk han altså lønn for strevet ved å vinne klassen på 14 timer og 37 min.

Lørdag kl 08.00 dro Ingjerd Vestengen, Bjørg Marit Sollie, Merete Andersen og jeg (Jorunn Teigen) til start som gikk oppe på 1500 moh kl 10.00. Vi skulle løpe 43k med 1100 m stigning og 2500 m fall. Vi stilte med noe varierende treningsgrunnlag, men alle hadde håp om å komme helskinnet i mål.

Selv syntes jeg formen var ganske bra, hadde til og med lagt inn noen økter med lange bakker både opp og ned for å forberede muskulaturen på juling. Mitt godt utviklede konkurranseinstinkt hadde jeg bestemt meg for å undertrykke til fordel for en fornuftig åpning. Jeg dro i vei langt bak i køen og tok meg tid til å ta noen bilder i starten. Bena kjentes lette og fine og jeg følte meg fullstendig som i lykkerus. Løping i vakre fjell må da være det beste som finnes i hele verden?

Vi hadde nevnt på at en sluttid under 6 timer burde være innen rekkevidde for noen av oss, og jeg trodde en stund at det skulle gå lett. Så feil kan jeg altså ta! De første 10k gikk i ganske lett terreng, opp til Pico do Areeiro og tilbake på andre side av veien, forbi starten og utover noen flotte gressletter. Så var det 500 bratte høydemeter ned mot sjekkpunkt Ribeiro Frio, men utforbakker er jo ingen sak(!). Her var det mat og drikke og flaske og lommer ble fylt opp før jeg startet på 5k med 500 høydemeter opp til neste sjekkpunkt på Poiso. Bena var fortsatt fine, og jeg koste meg i bakkene oppover. Fant en fin rytme, og tenkte positive tanker; ”Du verden så glad for at jeg er akkurat her, akkurat nå!”

Fra Poiso gikk det nedover igjen. Ja, vi skulle nesten ikke ha noe mer stigning i løpet, og jeg tenkte fortsatt at 6-timers grensa skulle gå greit. Men så skulle det vise seg at det var de lange, bratte utforbakkene som ble den største utfordringen. Etter de første litt slakere bakkene, ble det brattere og ganske teknisk med mye trapper. Plutselig var låra som tømmerstokker, og hvert skritt nedover ble en lidelse. Jeg som nylig følte meg helt fin, måtte nesten gå baklengs ned til sjekkpunkt Portela. Men det var jo ikke noe alternativ å gi seg. Det gikk ganske flatt og greit videre til ca 30k, der stupte stien bratt nedover på nytt. Sidelengs, baklengs, ikke noe skulle være uprøvd. Mange av de som løp forbi nedover kom med oppmuntrende tilrop for å hjelpe meg videre! Til slutt kom jeg endelig ned til sjekkpunkt Larano. Derfra var det ”bare” en drøy mil igjen til mål, og jeg begynte å tro at jeg skulle klare å fullføre selv om bena protesterte vilt og uhemmet.

Jeg tenkte at jeg trengte en energiboost på slutten, og åpnet korken på en flytende gel som var plassert i ”drikkehøyde” på sekken. Det ble litt søl, og nå vet jeg at flytende gel har omtrent samme konsistens som superlim. Umulig å få tørket av på buksa! Fra Larano gikk løypa langs en spektakulær sti, høyt oppe i den bratte lia med fantastisk utsikt utover kysten og havet. Her var det flatt og jeg greide å løpe litt igjen, men bena var fortsatt som tømmerstokker, så jeg hadde nok ikke blitt disket i kappgang med den stilen. Etter hvert var det flere utforbakker, og det eneste alternativet var å gå. Bare på flatene kunne jeg jogge litt.

Plutselig svingte løypa av fra den flate, fine levadaen og opp en stupbratt bakke til siste sjekkpunkt og drikkestasjon. Den lille kneika var tøff! Men bare drøye 4k igjen til mål nå. Litt næring i kroppen, og så ut på siste etappe. Det gikk smått, men det gikk fremover. Et lite fall som ga kramper i alle muskler i bena og magen tok litt tid, men ellers gikk det greit. Bare 1 utforbakke igjen, og da jeg var nede på flata inn mot mål var jeg så glad at jeg la inn en ”spurt”. 6 timer og 13 minutter ble tida.

Du verden for en lykkefølelse å ha fullført! Samma det at 6-timers grensa røyk og at bena ville være ubrukelige i uoverskuelig fremtid.

Jeg ble tatt imot av Arne og Cathrine i mål, og min første tanke var at det var helt feil at de var der nå. Men 115k hadde blitt for tøft for kroppen, og de hadde brutt. Heldigvis uten varige mén.

Bare noen minutter etter meg kom Bjørg Marit i mål, like fornøyd, men med enda vondere ben. I tillegg til vonde legger og lår hadde hun vondt i alle tærne! Merete og Ingjerd kom også snart i mål, med like vonde ben som oss andre.

Vi hadde også to løpere med i 16k, Yvonne Bjerke og Runar Baklien. Runar løp som en rakett og ble nr 3 i M50. Yvonne fullførte i fin stil, og hadde tatt masse flotte bilder underveis.

Senere kom de inn til mål alle sammen. Aller mest imponerte Henriette Brynthe som var raskest av ”våre” på 115k og kom inn 21 time og 55 min. Deretter kom Mona på 25.04. Etter det orket vi ikke holde oss våkne lenger og fikk oss noen timer etterlengtet søvn.

Det viste seg senere at Kristoffer og Erik også måtte gi seg underveis, mens Gunnar, Asgeir, John og Monica fullførte i fin stil. Jeg er full av beundring for disse uredde menneskene som legger ut på 115k/85k uten å nøle.

Vi fikk til sammen 2 klasseseire, 1 andreplass og 2 tredjeplasser, noe vi var meget godt fornøyd med.

Løypene på Madeira var svært krevende, og selv de mest erfarne løperne våre syntes de bare hadde gått hele veien. Enten bratt oppover, eller bratt nedover. Ikke rart bena var vonde etter dette.

Dagen etter tror jeg de fleste av oss kunne stilt i VM i ”silly walk”. Men allerede på flyet hjem gikk diskusjonen om hvilke løp vi skulle være med på utover i sesongen.

Takk for en superfin tur med veldig hyggelige folk!

Jorunn

Vi har nedenfor lagt med noen flere av Jorunns bilder: