Øyunn og Harald fullførte Sandsjöbacka Trail Triple 30, 60, 90 km

Øyunn Bygstad og Harald Bjerke har vært på tur til Mølndal sør for Göteborg og løpt Sandsjöbacka Trail Triple i Sandsjöbacka Naturreservat. (Bilder tilsendt av Øyunn)

Se Øyunns løpsrapport lenger ned!
Dette var så brutalt at det må da friste mange til å prøve det samme neste år?

Arrangøren byr på mange singeldistanser, men også en heftig trippel der man fredag, lørdag og søndag løper henholdsvis 30, 60 og 90 kilometer. Så sent som i 2020 var det 100 miles på programmet, det savnet Øyunn i år....hun ville heller løpt 161 km non-stop enn 180 km fordelt på tre dager.

Det var 31 tøffinger som løp trippelen, der Øyunn kom på 2. plass i kvinneklassen etter 2. plasser på alle tre enkeltetappene. Harald ble nummer 9 i herreklassen etter 6., 6. og 9. plass på etappene.

Fra starten 90 km. (Arrangørfoto)

Alle resultater

Løpets hjemmeside: https://sandsjobackatrail.se
Facebook (med mange bilder): www.facebook.com/sandsjobackatrail

Øyunn har sendt oss denne løpsrapporten:

Dette blir heller mer en informativ rapport om Sandsjöbackan ultra tripple.
Det er nok flere som skal delta neste år🙂 Vi nordmenn har i en lengre årrekke deltatt på dette sosialt hyggelige løpet som en kickstart på det nye året.

Arrangør har økt distansene med tiden, dette er andre året de kjører på med 30+60+90 km på tre dager.
Jeg skulle helst løpt 100-miles non-stop som de hadde i 2019, men det var ikke på menyen deres lengre.
Allright: Da blir det etappeløp. Ikke i min gate.

Det "fine" med non-stop løp er at en holder maskineriet gående. Det er kanskje verre med etappeløp: Obligatorisk hvile hver natt slik som dette løpet krever, setter i gang restitusjonsprosessen. Jeg så for meg at det blir pyton å starte stiv som en stokk dagen derpå når kroppen tror at «jobben er gjort»

Det blir spennende å finne ut av, og jeg satt meg i bilen med klubbkompis Harald Bjerke fredag morgen. Starten på 30 km gikk samme dag kl 16, så vi måtte være effektive.

Målgang for alle tre distanser er i Gøteborg, men starten på de forskjellige distansene er på vidt forskjellige steder sørover i landet. Det var derfor litt hodebry å finne ut av hvor det er best å overnatte med tanke på planlegging av transport til startområdene osv, men vi fant ut av det: Vi overnattet i Kungsbacka. 

Dag 1:

Etter bløte 30 km og ca 900 høydemetre rennet Harald inn i mål på 3 timer, og jeg på 3.32. Vi oppsøkte hverandre og evaluerte løpet. Vi kom frem til at det var en lite givende tur.

Årsaken er jo fordi vi løp i mørket. Vi så ikke landskapet rundt oss, det var mye folk, stress og terrenget krevde 100% fokus fra lykten på stien. De siste 15 km bar hovedsakelig preg av røtter, kratt, stigninger, og en sånn leiregjørme a la Trans Gran Canaria som klogger seg under skoene.

 Vi løp alle i et effektivt tempo. Men det ble det kanskje litt vel raskt? Vi snakket før løpet om å ta det med ro som den største selvfølge og bla bla bla, (rutinerte ultraløpere vettu) men etter 10 km i løypa, så tenkte jeg:. "Nei dette vil jeg bare bli ferdig med. Type nå."

Så da satt vi der med skjegget i postkassa etter målgang og konkluderte med at det blir en hard dag på jobb i morgen når 60 km står for tur.  Vi hadde ikke løpt på oss melkesyre, men "fettforbrenningsmodus" kan vi ikke kalle det for heller. Glukogenlagrene var tappet.
 
 Men: Det blir 60 km i daglys i morgen!

 Starten på 60 km/1500 hm startet så og si rett utenfor der vi bodde i Kungsbacka. Det var luksus.

 Harald er et rutinert, seigt og innbitt beist som restituerer raskt, så 200 meter ut i løpet, forsvant ryggen hans. Samme med Odd. Bra tempo på gutta.  Jeg konkluderte til min lettelse at også mine bein var fullt løpbare, så tempoet var greit fra min kant også.

Jeg syntes 60 km gikk ganske greit og løp på en 7.50 mens Harald trynte inn på 6.32. Han ventet på meg i målområdet der vi kan sitte inne å spise suppe. Jeg var gjennomkald, og dusjen i jentegarderoben var tom for varmtvann. Kollektiv transport tilbake til Kungsbacka utgår fullstendig, da blir jeg syk. Taxi ble bestilt og vi heiv oss i bilen med setevarmer på max.

Nå måtte vi spise. Suppe ved målgang er ikke nok, så pizza ble bestilt og fortært. Vi var begge slitne og spent på hvordan beina var i morgen.

Dag 3

Kl 03.45 søndags morgen ringte alarmen og det var dags for «den siste lille grisen». 95 km/2300 høydemeter. Kroppen var som ventet i restitusjonsmodus, så det kjentes helt feil at jeg skulle ut i minusgrader å løpe nå. Busstransporten plukket oss opp 04.40 og kjørte oss lengre syd i Sverige ned til Tjoloholm. 

Kl 6 smalt startskuddet. For en lettelse! Jeg greier faktisk å løpe. Ikke verst. 

De første 4-5 km gikk radig…men mellom km 5 og 10 var det alt annet enn løpbart. En mannlig løper stønnet bak meg og kalte det for omöjlig. Jeg sa vi kaller det for "Einarsti". (Fikk nesten et stikk av hjemlengsel i det krattet der.)

Nei dette sluker tid. Da underlaget ble løpbart igjen giret jeg for alvor opp og løp effektivt mot checkpoint Annaberg der det ventet varm drikke og brødskive.

Checkpoint 1 søndag.

Timene gikk, og jeg ble glad da jeg plutselig kjente igjen omgivelsene: Nå har vi ankommet 60-km løypa vi løp i går, (og siste 30 km i forgårs) og skal følge samme trase inn til mål. 

Jeg følte meg oppesen helt til jeg ikke følte meg oppesen lengre. Og jeg sluttet å føle meg oppesen da det var 30 km igjen. Jeg var stuptrøtt, og jeg var kald. Det var blitt mørkt ute, og minusgradene fortsatte å krype nedover. Det hjalp heller ikke på at jeg var dønn alene de siste 50 km. Jeg så ikke en eneste løper.

Polarvottene mine hjalp ikke for mine stivfrosne fingre, jeg slet mye med å klare å hente energi og andre ting ut av lommene mine. Jeg ble langsom i stegene mine. Nå gikk det ikke særlig fort, men da får jeg mer valuta for pengene, si.

Men hvorfor øker jeg ikke tempoet? Herlighet da Øyunn. Skjerpings!
Psyken min var dønn fastlåst. I stedet for å øke tempoet og "gjøre meg ferdig" slik som 30 kilometeren første dag, var mitt treige zombiemodus og overført til beina.

De siste 5 km til mål var bare en røre, og jeg greide ikke føle tærne mine lengre. Kliss våt fra topp til tå, vottene var pakket inn i is.  Det er ganske kjipt å miste førligheten, for da greier jeg ikke analysere underlaget like raskt, hvilket resulterer i mye knall og fall. 

Jeg fikk en liten klump i halsen da jeg så lysene fra mål. DER! Varme, mennesker, suppe, dusj, trygghet.

«Grattis med 2.plass!» strålte de og ga varm applaus mens jeg mumlet et «takk» og speidet distre etter dropbagen. Jeg var så trøtt at jeg kjente ikke på glede. Det eneste jeg tenkte på var varmtvann. Kun varmtvann. 

Fullført puslespill etter tre etapper!

I dag kjenner jeg på glede! Dette løpet var tungt. Det var gøy å gjennomføre det bra. Jeg gleder meg til resten av sesongen i 2023