Klasseseire til Arild Bjarkø og Jorunn Teigen i MIUT (Madeira)

Seks av klubbens løpere løp henholdsvis 115 og 85 km i Madeira Island Ultra-Trail helgen 21.-23. april. Arild Bjarkø imponerte med klasseseier i M60 på 115 km mens Jorunn Teigen vant K55 på 85 km. Jorunn har sendt oss et flott reisebrev fra turen. Se lenger ned.

Jorunn med vinnermedaljen og Bjørg Marit Sollie på 2. plass i K55 på 85-kilometeren.

Arild Bjarkøs 105. plass totalt i den tøffe 115 kilometer lange løypa var veldig imponerende, og han vant M60 med en margin på drøyt 3,5 time. Også Monica Strand fullførte 115-kilometeren med 7100 høydemeter etter et delvis samløp med Arne Nåtedal som var med RU'erne på tur. Inn mot sjekkpunktet ved 98 km ble det noe stress for å rekke denne, slik at Monica og Arne løp fra Einar som misset cut'en - bare 17 km fra mål.

Gunnar Næss løp raskest av våre på 85-kilometeren og kom på en flott 10. plass i M45, men på denne distansen var det Jorunn som løp inn til klasseseier - i sitt livs lengste, flotteste og tøffeste løp.

Yngst av våre på MIUT var Kristoffer Barbøl Vikabakk som ogspå var godt fornøyd med både egen og morens innsats:
- Endelig, Maderia Ultra trail er vel gjennomført. Etter en trøblete vinter er det en drøm å ha fullført mitt hardeste løp. 85 km, drøye 4500 høydemeter og utrolig masse moro! Fjell, trapper, stier, fantastiske folk (takk for følge i 50 km Jorunn), og ikke minst utsikt i fleng. 19,5 timer ble fasiten, men for å være helt ærlig betyr tiden minimalt denne gangen, det viktigst var å komme i mål. Og takk Sondre for opplegg som har gitt meg nok kraft i beina til en god opplevelse, tross litt kronglete rammebetingelser👍🏻😄 Madeira kan anbefales og jeg har heldigvis en 115 km og komme tilbake til, så ja det blir en neste gang😋. P.S. Helgens største prestasjon står min mor Janne for. Hun gjennomførte 16 km'ern (sitt lengste løp noensinne) i en kuppert og nydelig løype👏🏻

Se Jorunns reisebrev under resultatene:

Madeira Island Ultra Trail, MIUT 2017

Jorunn Teigen

Etter fjorårets svært vellykkede tur med Romerike Ultraløperklubb til MIUT, var det nok en gang tid for å pakke løpesekken og reise til Madeira. Reisefølget var mange av de samme som sist, det var flere enn meg som hadde fått mersmak etter fjorårets opplevelse. Og noen av oss hadde noe ugjort i løypa...

I år var det Gunnar Næss med familie, Mona Kjeldsberg og Einar Iversen med Øyvind, Arne Nåtedal og Bjørg Marit Sollie, Arild Bjarkø, Monica Strand, Kristoffer Barbøl Vikebak med mor Janne og så meg da, Jorunn Teigen som var på tur.

Fredag kveld fulgte vi Arne, Monica, Arild og Einar på bussen. De skulle starte ved midnatt og løpe den lengste løypa, 115 km med 7100 meter stigning. Monica fullførte samme løype i fjor, mens Arne da måtte gi seg halvveis og Arild løp 85 km. Einar var førstereisgutt.

Alle hadde stor respekt for løpet de hadde foran seg, og de visste at sperretidene kunne være tøffe.

Arild, Monica, Arne og Einar klare for start på 115 km med 7100 m stigning

Arild startet som en rakett, og fortsatte i samme tempo helt til mål. Han fullførte på i overkant av 20 timer, som nr 105 av alle og vant klassen sin klart. En særdeles sterk prestasjon!

1. plass til Arild i M60

Arne, Monica og Einar holdt følge lenge, men i den siste lange og bratte motbakken opp mot Poiso måtte Einar ta det litt roligere. De hadde funnet ut at de måtte ta i litt ekstra for å rekke sperretiden på Portela, og det er ikke så lett å ta i så mye ekstra når man allerede har holdt på i over et døgn. Arne og Monica rakk sperretiden med 7 minutter, og derfra og inn gikk det veldig greit. De kom i mål på 30 timer og 29 minutter. Det er lov å være litt trøtt og sliten etter å ha løpt 1 dag og 2 netter!

Einar rakk dessverre ikke frem til Portela i tide, og ble dermed plukket ut av løpet, etter nesten 100 km! Det var synd, men er en del av dette gamet.

Lørdag morgen var det min tur. Sammen med Gunnar, Bjørg Marit og Kristoffer skulle jeg løpe 85 km med 4700 meter stigning. I fjor løp jeg 42 km, men bestemte allerede da at neste gang skulle jeg doble det.

Bjørg Marit, Jorunn, Gunnar og Kristoffer klare for 85 km med 4700 m stigning

Starten gikk kl 07.00, i grålysningen. Gunnar forsvant fort og løp et flott løp, han kom i mål på drøyt 15 timer. Ikke helt fornøyd, men det er bare fordi ambisjonene er så høye. Vi andre var blant de siste ut fra start. Vi var enige om å åpne forsiktig, løypa startet nemlig med 500 meter stigning. Det ble litt kø, men vi tok det med ro. Mye igjen av løypa å gjøre det på.

Etter første matstasjon på Encumeada, var det litt utfor før vi skulle opp langs den beryktede rørgata. Den var det mange som sleit med i fjor, så vi hadde stor respekt for den. Men så viste det seg at den var både kortere og mindre bratt enn forventet. Det er typisk at terrenget oppleves forskjellig avhengig av formen.

Den beryktede rørgata

Bjørg Marit ønsket å ta det litt mer rolig, mens Kristoffer og jeg fant en fin rytme som passet oss begge. 3 var nå blitt til 2. Videre til Curral das Freiras gikk det først mer oppover før vi slapp oss langt ned i dalen. Etter litt påfyll av mat og drikke, la vi i vei på den aller tøffeste etappen, 11 km opp til Pico Ruivo med 1370 m stigning. Vi hadde fin flyt oppover og gikk stadig forbi folk som begynte å bli slitne. Selv mente vi begge at vi var mer slitne i smilemusklene enn i beina. Det var et fantastisk terreng, og vi nøt virkelig turen. Ikke verst å tenke at det er ikke noe i hele verden vi heller vil gjøre enn å være akkurat her, akkurat nå! Og plutselig var vi oppe!

Kristoffer på vei opp til Pico Ruivo

Den neste etappen, over til Pico Areeiro er den mest spektakulære på hele turen. Vi klatret opp og ned bratte, smale trapper og stiger, gjennom tunneler og langs stupbratte fjellside på smale hyller. Smart å være litt skjerpet i hodet her! For en opplevelse å få være med på dette!

Den spektakulære stien mellom Pico Ruivo og Pico Areeiro

Da vi kom frem til matstasjonen, var det tid for en litt lenger pause med "middag" og trøyeskifte. Utrolig godt å få på tørr trøye, også fordi det var litt kjølig her på 1800 moh. Nå var vi over halvveis, og det var bare én tøff stigning igjen. Men først løp vi nedover og nedover nesten 1000 hm til Ribeiro Frio. Det ble litt tøft for knærne til Kristoffer, og vel nede skilte vi lag etter over 5 mil i veldig hyggelig selskap. Knærne trengte litt stell og tape før de siste milene.

Stigningen opp til Poiso var lagt om fra i fjor, til en mye brattere og tyngre trasé. Men mine bein var fortsatt fine, og jeg tok igjen mange opp der. Tydelig at folk begynte å bli slitne nå.

Fra Poiso til Portela kom jeg ut rett bak to slovenske damer som la i vei i et fryktelig tempo. Jeg hang meg på, men den siste kilometeren ned noen ekle trapper lot jeg dem dra ifra litt. Det var fortsatt 17 km til mål, og beina mine begynte å merke distansen nå. Dessuten hadde jeg stor respekt for de bratte bakkene ned mot Larano. I fjor var beina mine stive som tømmerstokker ned der, og jeg grudde meg litt til det. Ut fra Portela var jeg igjen sammen med de to slovenske damene, og nå var tempoet mye roligere. Vi kom oss ned til Larano, og bakken kjentes mye lettere og kortere i år.

Da jeg kom inn på matstasjonen i Larano, spurte de om jeg ville ha en kopp kaffe. Da trodde jeg nesten jeg hadde kommet til himmelen! Det ble kaffe og formkake og 2 minutters hvil på en stol før jeg dro ut på de siste 12 km. Merkelig nok var bena mine fortsatt bra, jeg kunne løpe stort sett hele veien derfra og inn, og tok igjen mange slitne folk. De slovenske damene måtte nå betale prisen for råkjøret mot Portela, og de ble fraløpt med 17 minutter. Utrolig deilig å føle seg så pigg etter drøye 16 timer!

Jeg passerte siste matstasjon på Ribeira Seca og visste at nå er det bare 4 km igjen. Smilet var fortsatt på plass, tror jeg smilte meg gjennom 85 km!

Mona tok meg imot i mål, og jeg hadde også krefter nok til en liten spurt. For en følelse å passere mål! Det er det lengste og hardeste løpet mitt noensinne, men også det flotteste. Og jeg er utrolig fornøyd med tiden på 17 timer og 10 minutter. Det holdt til klasseseier foran Bjørg Marit og 25. plass blant damene. Det er ingen tvil om at trening hjelper, og spesifikk bakketrening med staver har vært en suksessfaktor både for meg og de andre. Det blir helt sikkert flere morsomme løp fremover når både beina og formen ellers holdt så bra.

Kristoffer tok det litt mer rolig enn meg på slutten og kom inn på 19.32. Bjørg Marit fullførte i fin stil på 20.07. Sperretiden på 25 timer var langt unna for oss alle!

1. og 2. plass i F55, Jorunn og Bjørg Marit

I år var det ingen i gjengen som løp 42 km, men Kristoffers mor Janne løp 16 km og fullførte i fin stil. Hun hadde da løpt sitt lengste løp noensinne! Det står det respekt av.

Etter løpet var det spising og soving som stod øverst på alles ønskeliste. Men søndag kveld var det bankett med gjengen, en kjempehyggelig avslutning på nok en flott tur til MIUT.

Litt nedtur å komme hjem til nysnø og fullstendig trafikkaos på Gardermoen, men alt ble overskygget av den flotte opplevelsen på Madeira.