Ultraløper Anna: Romeriksåsen på langs – et tøft løp med gode minner

Anna Tien Nguyen-Skaret alias bloggeren Løpeoldemor har skrevet litt om sin bakgrunn og mest om Romeriksåsen på langs der hun ikke-planlagt var sammen med Gry Løberg hele turen.

Vi liker selvsagt ingressen ekstra godt:

«For å bli «norsk», må du ha norsk statsborgerskap. For å bli en proff fotballspiller, må du spille for en fotballklubb. Vil du bli en ekte ultraløper, må du løpe for verdens beste ultraløperklubb» – Sa dem.

Men ta deg tid til å lese resten også.

Først en forklaring på "Løpeoldemor"

Jeg spiste frokost, blandet energidrikk, pakket løpesekken, alt var under kontroll bortsett fra nervene. Det aller første løpet mitt i 2016 var jeg helt nervevrak i over en uke før løpet. Etter det, ble jeg mer avslappet i forkant av et løp. Jeg var ikke nervøs før Ecotrail 45/48 km engang. (Har du lyst, kan lese om mitt første ultraløp her https://lopeoldemor.com/2017/05/27/ecotrail/ ) Men i dag, spente nervene mine seg i en hard knute i magen min. Jeg grudde meg mest til å oppleve den totale utmattelsen i kroppen igjen. Nok en gang tenkte jeg «hvorfor vil jeg utsette meg selv for dette, igjen og igjen?». Jeg visste hva som ventet meg og jeg visste at dette kom til å bli slitsomt og gjør så vondt, men likevel ville jeg gjenoppleve lignende følelse og kjenne på de samme tingene, men kanskje klare å håndtere smertene på en annen måte? Det viktigste for meg var ikke å komme fortest mål, men å ha noe å skryte av meg selv på sosiale medier etterpå! Hahaha. Det å kunne overgå meg selv og gjøre drømmene til virkelighet, er en seier for meg.

Jeg kom til skolen, jeg så meg rundt. Ingen mennesker bortsett fra de frivillige. Jeg kom ikke først i mål, men kom i alle fall først til skolen! Regnes det som en seier?

Spenningen var til å ta og føle på der vi stod, i påvente av at startskuddet skulle gå.

Uten å ha avtalt noe på forhånd, holdt jeg følge med Gry Løberg hele turen. Jeg må bare gi stor ros til Gry som i utgangspunktet hadde problemer med beina sine, men likevel stilte hun opp til start. Utrolig godt jobba, Gry. Det var en fryd å løpe sammen med deg!De to første timene av løpet var preget av stor ro. Vi snakket om været, om jobb, om ulike løp vi hadde deltatt i, hva som var postitivt og hva som var negativt, treningen den siste uken, hvilke løp vi skulle løpe etter RPL, venner i miljøet. Da vi nærmet oss den først drikkestasjonen (16 km), fikk jeg en liten smell i kneet mitt. Løypa var krevende og tøff. Underlaget var vått og glatt, og i et lite uoppmerksomt øyeblikk klarte jeg å skli på en stein men jeg mistet heldigvis ikke balansen og jeg slapp unna fall. Etter det begynte jeg å kjenne murring i høyre kneet mitt som kom og gikk. Når det er sagt: tror jeg ikke at jeg hadde klart å komme meg fortere i mål om jeg var helt frisk i kneet På drikkestasjonen var det duket for lunsj. Ferdig smurt brød med variert pålegg. Det var masse herlig mat og masse god drikke. Et helt koldtbord med godsaker midt i skogen, kunne det vært bedre? For ikke å snakke om de blide, hjelpsomme og hyggelige frivillige. Jeg kunne lett stå der og kost meg med snacks og cola og godt selskap i hele dag!Etter en lang pause var vi i gang igjen. Timene gikk. Nå har vi fortalt hverandre det meste. Nå var det bare 20 kiometer igjen. Det var jo her jeg virkelig skulle sette inn støtet, haha. I stedet var det fire timers lidelse som ventet. Jeg samlet kreftene og fortalte meg selv at jeg skulle klare det, men hvert eneste steg gjorde vondt i kneet.På siste drikkestasjonen tok vi en laaang pause. Like før vi skulle avgårde sa jeg: «får ta meg en kopp kaffe til så kan vi fortsette». «KAFFE?» sa en av gutta forskrekket. Når du mente cola men sa kaffe, var det et godt tegn på at du var helt koko i hodet. Jeg som drikker nesten aldri kaffe!De siste 16 kilometerne gikk overraskende FORT for to halvskada halvgamle kjerringer. Det begynte å bli vanskelig å komme seg fremover og jeg merket at jeg ikke løp lenger. Beina var en halvmeter fra hverandre og magen stakk ut av t-skjorta, og det så ut som om jeg var høygravid. Gry lo høyt og spurte om hun kunne filme meg. Det tok jeg selvsagt som et skikkelig kompliment! Etter 40 km sa jeg til Gry at jeg følte meg som en struts, uten hals. Rumpa i været, skuldrene mot ørene og hodet i sanden/gjørma (nesten). Egentlig ville jeg bare stoppe og legge meg ned for å hvile. Litt merkelig situasjon. Jeg følte at jeg ikke var sliten, Jeg følte at jeg hadde masse krefter igjen. Problemet var at jeg ikke klarte å få dem ut. Herregud! Hvis jeg hadde vanskeligheter med å komme meg fremover, hvordan skulle jeg kunne fortsette de siste ti kilometerne? Det var ti kilometer igjen og jeg kjente meg sliten på en gjennomgripende måte. Alt stanset litt opp. Jeg var tom, beina mine hadde ingen kraft, kneet mitt verket mer og mer intens. Etter 45 km fortalte jeg stolt til Gry at jeg hadde funnet enda en måte å gå på for å dempe smerter i kneet. Jeg gikk sidelengs som en krabbe. Venstre foten frem, så fulgte høyre foten etter. Og da vi hadde kun 2 km igjen satt vi «opp farten». Plutselig brøt Gry ut i latter og sa «Du galopperte Anna!». Litt etter litt vendet styrken tilbake og jeg trengte ikke lenger å skjule hvordan jeg hadde det. Jeg kjørte samme stil inn til mål, krysset målstreken utmattet og ville bare rope ut av all kraft, men lot være. Jeg ble fort «våken» igjen etter at jeg fikk medaljen rundt halsen og en god klem fra Anita. Etter noen minutter sa en mannlig stemme til meg: «du kom på en flott 7.plass i din klasse Anna». Meg: «Åh, gjorde jeg det?» og la til «hvor mange er det i klassen min?». «syv» sa mannen lavt og forsiktig. Jeg stakk av med sisteplassen igjen!

I dag ble det distansepersing og tidspersing. 50 km på 9 timer og 34 minutter. Jeg har aldri vært ute i skogen så mange timer i strekk!

Å vinne betyr nødvendigvis ikke å komme først i mål, men det betyr å overvinne seg selv. Da jeg satt meg inn i bilen begynte tårene å renne på alvor. Ikke bare pga av den fysiske påkjenningen, men fordi jeg greide å fullføre mitt andre ultraløp på en måned! Og endelig, endelig fikk jeg oppleve et ultraløp med gode minner, med lidelser til tross. Jeg løp ikke bare med armer og bein, men denne gangen løp jeg også med sanser og følelser. Jeg nøt naturen i sin enkelthet, jeg nøt den nydelig utsikten mot Romeriksåsen, jeg nøt det yrende fugle og dyrelivet i skogen, jeg nøt til og med kubæsjlukten, og jeg nøt følelsen av glede, smerte, begeistring, tomhet, utmattelse og lykke.

Romeriksåsen på langs er et løp som jeg kommer til å løpe hvert eneste år fremover. Selv om jeg ble sliten, koste jeg meg fra startskuddet gikk til jeg fikk medaljen rundt halsen.

Jeg vil benytte anledningen å si takk til arrangøren, altså verdens beste ultraløperklubb http://www.romerikeultra.no/ og de hyggelige frivillige for et fantastisk flott arrangement og supergod service. Det var bra med mat, det var bra med drikke, og det var bra merket i løypa. Og DEN medaljen da! Den knuste Toughest medaljen til mannen min, både på størrelsen og lengden. (Sa brura, haha).

Et løp er en drøm. I det du krysser målstreken, våkner du fra drømmen. Drømmene kan være hyggelige men også mindre hyggelige. Drømmene kan slite deg ut men også gi deg ny energi. Drømmene kan gi deg en god følelse men også en dårlig følelse. Drømmene kan gi deg gode erfaringer men også negative erfaringer. Det som er spesielt når drømmene er over, er at du har et stort behov for å finne en ny drøm å drømme om. Min neste drøm blir Hardangervidda Marathon (hvis alt klaffer) – http://www.xtremeidfjord.no/Hardangervidda-Marathon. Velkommen til min drømmeverden!

TO ultraløp (= 98,6 km) på en måned! Da er det lov å klappe seg selv drihardt på skuderen og spise to softis hver dag ut juli! CRAZYMADDAFAKKA

God sommer alle sammen!

-Anna