Knut Arne Hundal (42) fra Drammen har meldt seg inn i klubben. Etter en skade i 2018 startet han opp å løpe, og i 2019 debuterte han på ultra i Sandefjord Backyard Ultra. Bildet er fra Røyse Ultra tidligere i år.

Nå er han en av oss, men vil fortsatt løpe for Team Superselma (lysglimt for kreftsyke barn) på kortere løp.

Knut Arne om seg selv:
Jeg er 42år fra Drammen. Gift og har 3 barn. Har stort sett vært ganske aktiv opp igjennom livet med variert trening når jeg har fått tid og har bestandig elsket de lange turene, men frem til 2018 forgikk det mest på sykkel. Etter et akilles brudd bestemte jeg meg for mer struktur og kontinuitet, noe som har vart noen år nå. Jeg er en gladløper som ikke nødvendigvis trenger startnummer på brystet for å holde motivasjonen oppe og håper på å bli gammel med løpegleden.

"Med et virtuelt løp i april 2021 på 133 km kvalifiserer jeg meg i henhold til kjernen av ultramiljøet som mellomdistanse-ultraløper. "

De som er Kondismedlemmer har kanskje også lest Knut Arnes historie på kondis.no i februar i år:

Mange lange treningsturer med tanke på ultraløp, har også gjort Knut Arne Hundal raskere på kortere løp som Hytteplanmila. (Foto: Hytteplanmila)

Med krykker, crocks og pågangsmot til ultra

Jeg er en selvlært gladløper, og som ivrige løpere i mosjonistklassen flest, har jeg lest noen aktuelle bøker, rundet internett to ganger i søken etter alt fra ernæring, VO2max, tester av løpesko og mye mer.

Jeg vil kanskje ikke si at kunnskapen er stor nok til å gi andre ekspert-tips om løpeteknikk, utstyr eller kosthold, men en ting er jeg sikker på: Min kropp er jeg blitt godt kjent med, og mange av de tingene jeg selv har opplevd og utforsket med løping, stemmer overens med det jeg leser fra de lærde.

Jeg hørte en gang at det fantes fire trinn på veien til kunnskap. Ubevisst inkompetent – bevisst inkompetent – bevisst kompetent – ubevisst kompetent. Når det gjelder løping, føler jeg meg for øyeblikket godt plassert på nivå 2 – bevisst inkompetent – der hvor du begynner å forstå litt, men forstår selv at det ligger masse elementer bak du ikke har greie på.

I løping som i mye annet er det store individuelle variasjoner for hva som funker og ikke funker. Mye er likt, men slettes ikke alt. Skulle jeg ønske meg en «oppstartsbok» om løping, skulle jeg gjerne hatt en bok som oppsummerte mange forskjellige løsninger til samme utfordring. Et sted hvor man kunne hatt en type «verktøykasse» å lete i, på søken etter løsninger for egen kropp og egne ambisjoner, slik at en i stedet for masse påstander, heller fikk oppsummert mange forskjellige alternativer. Enigheten og konsensusen ser for meg ut til å vingle en del selv om det finnes mye bra informasjon tilgjengelig. For eksempel fikk jeg for min del først vondt i knærne og beina av maksimalist-sko, noe som kunne fremstå som litt ulogisk for meg.

Kanonball

Etter flere år med urytmisk og varierende perioder med trening, sykling, jogging, padling og tilfeldig mosjon startet jeg opp igjen litt mer systematisk. Kone, tre barn, jobb – og typisk en mann som nærmer seg 40-årskrisa, så røk jeg akilles’n! Du vet den harde landingen du får ved fallskjermhopping når du lander på et ujevnt jorde når bakken er hard som stein? Vel, det hadde ingen verdens ting med dette tilfelle å gjøre! Jeg spilte kanonball.

Under Drammenslekene i mars 2018 stilte vi opp med lag for Team SuperSelma. Dette er et prosjekt for å gi lysglimt og opplevelser til barn under kreftbehandling. En nydelig gjeng med folk som engasjerer seg på Birken, Trondheim-Oslo og mye mer. Alle stiller opp uselvisk som ambassadører for en god sak. Under dette arrangementet i Drammenshallen stod jeg stolt igjen som kongen på banen. En liten vending for å unngå treff var det som skulle til før akillessenen røk og jeg kollapset som en potetsekk. Ca. 2 sekunder senere forstod jeg hva som hadde skjedd, med et smil om munnen. Lettere irritert tenkte jeg – få meg til sykehuset og få sydd disse greiene sammen igjen fort som mulig, men så lett er det ikke. Å sy sammen akilles er ikke tingen lenger, dette må gro selv! I hvert fall for de som ikke er betegnet som aktive idrettsutøvere.

Det ble noen uker i "stølve" for at sena skulle få tid til å gro. (Foto: privat) 

I sofakroken

Sykmeldt i sofakroken med spissfot-gips får man tid til å tenke litt. Skulle jeg tillate meg å bli så skjør? Jeg hadde jo ikke blitt «førr» enda. Skylde på tidsklemma er virkelig lov, men det avhenger litt av hvilke ambisjoner man setter. Jeg har bestandig tidligere vært glad i skikkelige treningsturer. Sykkelturer på under 2 timer var bortkastet. Kunne jeg ikke gønne skikkelig på, kunne jeg like gjerne la være. Men her måtte jeg vende litt på substansen i hodet, noe er da vel bedre enn ingenting?  

Det startet med krykker, crocks og pågangsmot. Rundt og rundt i nabolaget, noen få hundre meter tre ganger om dagen i en fart som brunsneglene kunne flire av, etterfulgt av treningsøkter i sofakroken med småstrikker rundt stortåa for styrkeøvelser. Litt etter litt gikk tempoet opp, og her var allerede strategien satt: Et steg av gangen og øke litt etter litt. Dette kan også fortsette etter at akillessenen er rehabilitert.

Høsten 2018 var første Superselmaløpet i gang. 4 km runde i terrenget rundt Spiraltoppen i Drammen. Med en løpeteknikk som lignet mer på en gammel sjørøver med trebein travet jeg rundt og kom til mål. Her var fokuset skadefri gjennomføring, og fornøyd kom jeg inn et godt stykke etter mengden, men superfornøyd med tanke på at det kun var få uker siden gips og stølve (navnet på støtteskinnen!) var borte. Nå var det bare å fortsette utviklingen.


SuperSelmaløpet ble gjennomført både første og andre året etter skadeavbrekket. (Foto: privat)
 

Tilbake i matchvekt

Med regelmessig løping og styrketrening av den spinkle leggen igjennom vinteren 2018/19 gikk både formen og biomekanikken i riktig retning. Var fortsatt ikke hundre prosent i beinet, men stadig mindre plaget av høyrebeinets underprestasjon. Og som en konsekvens av denne endringen var jeg over 10 kg lettere og tilbake i komfortabel matchvekt.

På nytt satte vi i gang Superselmaløpet, og i 2019-utgaven valgte jeg 8 km-runden. Tempoet var bedre, og resultatet ble andreplass. Dette var ikke et stort løp, eller noe ambisjon, men heller et tegn på at man begynte å bli frisk i beinet igjen. Etter dette ble det stadig noen påmeldinger til løp under 10 km.

Så kom første ultradistansen i løping. Sammen med kompis Bjørnar dro jeg høsten 2019 ned til Sandefjord Backyard Ultra, og igjen var fokuset gjennomføring uten skader. Bjørnar er mer erfaren enn meg og en fantastisk fyr å ha ved sin side under litt påkjenning. Vi sier at det er forskjell på vondt og vontvondt. Vondt er et deilig livstegn for løpere, og vondtvondt betyr «stopp, vi stikker og spiser burger i stedet for å løpe».

50 miles eller 80 km ble gjennomført etter backyard-metoden. Dette var en deilig tur. På siste runde la vi til og med inn en liten tempoøkning som planlagt. Mersmak umiddelbart!

Å løpe langt gir en sinnstilstand som man ikke kjenner til før man har prøvd det. Det vil ikke være sant om jeg sier at det gikk lett, men mye lettere enn hva jeg trodde, og det var et greit utgangspunkt for å sette høyere mål. Mer og mer av treningen herfra foregår på distanser på 20-30 km eller mer. Men dette krever igjen mer påpasselighet med belastningen på grunn av fare for skader, og skal man fortsette å drive med det man elsker, må man bruke hodet.

Lite kan måle seg med en lang løpetur i naturen. (Foto: privat)

Ultradassing ga bedre tid på mila

Mila begynner å gå lettere etter all denne ultradassingen, selv om man har trent svært lite i høyt tempo eller med noe som helst fokus på VO2max. Løp som Sentrumsløpet, Winterrun, Furumomila og Hytteplanmila er hyggelige arrangement som ikke nødvendigvis er noe form for A-løp for meg, men ufattelig moro med alt oppstyr, liv og røre. Som oftest legger vi opp til litt sosialt med venner etter løpene også.

Tidligere gikk mila på i overkant av 50 min med dødsangst de siste 2 km. Jeg er nå nede på under 40 min, men med fortsatt litt overskudd. Etter en del langdistanse har man lissom indoktrinert en mental greie hvor man ikke tømmer helt, men holder en liten skvett krefter tilbake for å takle uforutsette bakker og smeller som måtte komme. Halvveis på 10 km er jo 5km, men halvveis på for eksempel 80 km kan føles å være på 30 km, hva angår anstrengelse i alle fall, og da er det fortsatt langt igjen til målstreken.

Flere løp blir kansellert på grunn av covid-19, men siden gleden ligger i selve løpingen og ikke i konkurranse er ikke dette noe stort problem; det er jo bare å sette opp noen løp selv. Så med noen egne langturer og med gleden av å bli kjent på nye steder i flott natur, er motivasjonen for løpingen godt ivaretatt.

Med et virtuelt løp i april 2021 på 133 km kvalifiserer jeg meg i henhold til kjernen av ultramiljøet som mellomdistanse-ultraløper. 100 miles / 160 km står dermed fortsatt på ønskelisten, men fokuset vil bestandig ligge i løpegleden. 

Knut Arne Hundal

Alder: 42 år
Bosted: Konnerud, Drammen
Sivil status: Gift, 3 barn
Yrke: Generalsekretær
Klubb: Team Superselma
Idrett: Løping
Perser/meritter: 39.12 på 10 km og foreløpig lengste løpte distanse: 133 km