En fortelling om livet som crew på drikkestasjoner i Romeriksåsen

Postet av Romerike Ultraløperklubb den 6. Sep 2021

Peder Bjugn var med som mannskap på matstasjonene ved 16 og 34 km på Romeriksåsen på langs. Opplevelsen har han skrevet om her. På bildet ser vi fem av de åtte mannskapene.

Tekst og foto Peder Bjugn

På lørdagsmorgenen, like før løpsstart kriget en svart Audi A6 seg gjennom Romeriksåsens hullete grusveier for å få bragt en tilhenger med mat og drikke til stedene hvor det skulle etableres to drikkestasjoner, henholdsvis 16 og 34 km. Bak fulgte en liten kortesje med tre biler. Til sammen åtte medlemmer som skulle forsørge ultraløperne gjennom 50 km.

Ku-okkupasjon
Først svingte de innom 34 km passeringen og lastet av halvparten av alt, før kursen ble satt mot svingen hvor stasjon 16 km skulle være. Dit skulle nemlig deltakerne komme først. Det er jo ofte sånn at 16 kommer før 34. I noen minutter var det for øvrig usikkert om crewet skulle rekke å komme fram fordi noen kyr, egentlig ganske bra plassert langs veien, bestemte seg for å gå ut på den istedenfor. De okkuperte rett og slett veien på den måten som egentlig var reservert av løpsarrangør Olav Engen. 

For øvrig viste det seg at crewet ikke behøvde hjelp fra sjefen sjøl fordi de hadde kompetanse på feltet; – Jeg har kunnskap om hvordan kyr beveger seg i flokk, kunne Jan Kåre fortelle fra baksetet i Audien. Det har seg nemlig slik at de plasserer ei rask ku type fremst, som kan fraløpe rovdyr, mens aller bakerst går lederen. – Se der ja, akkurat som jeg sa, sa Jan Kåre og pekte. Ei svær ku, den største av dem alle stoppet langs siden og lot resten gå og bilen kjøre. Det måtte kjøres og etter ett minutt kom faktisk lederen gående igjen, bestemt forbi bilen. Den stoppet opp i det kyrne, forresten meget bedagelig og rolige, begynte å gå opp i skogen. Lederen så til at alle kom seg opp og fulgte deretter rolig etter.

Red anm: Akkurat denne kua var en del av flokken som underholdt deltakerne ved start, den samme kua som sleika rent panseret til løpslederens bil. Det var noen i samme familie som Peder skriver om.

Heldigvis var det god tid igjen til de første deltakerne var ventet og kyrne kunne dermed få diktere. I en bil med en coach, en terapeut og en lærer var dette selvfølgelig svært interessant å følge med på i et pedagogisk perspektiv. Mon tro om det ikke var interessant i et løpeperspektiv også, tenkte de. Nå var det for øvrig om å komme seg frem og etablere matstasjon, ikke for kuflokken, men saueflokken som skulle komme. Nei da, ultraløpere er ingen saueflokk. I hvert fall ikke de fire første, men mer om det snart; 

Salami eller jordbærsyltetøy?
Parkering ble funnet langs veien med bredest grøft, kjørende med fronten inn – ingen fare for å måtte rygge litt med henger da sjåføren var oppvokst på gård og hadde bred erfaring med å rygge med tilhenger. Nå gjaldt det å sette ut bordene – fire i antall og plassere brødskiver, bananer, energibarer, cola, sportsdrikke og vann på plastbordene. Påleggsalternativene var salami og jordbærsyltetøy, og forhåpentligvis smør, men med den utfordringen i at det var for kaldt til å smøre på fordi solen hadde ikke begynt å ta ordentlig.. ennå. Leif hadde med seg drill for å få fart på blandingen av sportsdrikke. Peder lot seg begeistre av lukta, men en ørliten smakstest senere, endte med en toer. Tom gav den en femmer. 

Masse brød med salami!

Et interessant spørsmål for crewet (et gjeng som selv bedrev ultraløping) var hvilket pålegg som ville bli tatt mest av. Et annet spørsmål var om deltakerne i det hele tatt ville spise brødskiver eller energibarer, eller om de ville kjøre på med bare sportsdrikke. – De bør jo ta brødskiver for å holde ut hele løpet, mente Peder, som derfor ble skuffet da den første deltakeren fosset gjennom drikkestasjonen uten å ta med seg noe som helst! Hvordan han så ut? Han så akkurat ut som en mann som hadde fått beskjed av kona om at han hadde 3 timer og 47 minutter på seg til å trene i dag! Deltaker nummer to hadde det også travelt, men ga et lite nikk til sin Strava-kompis som stod for litt fotografering. For de som lurer, så er Strava-kompis en man kjenner gjennom den sosiale media-appen Strava, egentlig uten å kjenne vedkommende personlig. Lesere av denne reportasjen er nok for øvrig ganske kjent med fenomenet! 


Lederen bare suste forbi enda det luktet salamipølse!

Deltakerne fikk drikke servert i de sammenleggbare koppene de ble utstyrt med - og som de skulle bruke både på matstasjoner og i mål.

Første brødskivemann utpekt til favoritt
Første deltaker som tok ei brødskive var nummer fire, ergo Peders utnevnte favoritt til å vinne løpet (noe som ikke viste seg å skje – ikke i nærheten faktisk, selv om vedkommende gjorde en meget habil prestasjon). Generelt var det mange som tok brødskiver blant resten, og spesielt med salamipålegg. Faktisk var det så mange som tok brødskiver at det på et tidspunkt begynte å oppstå bekymring blant crewet for om det ville være nok brødskiver til at alle kunne få. Energibarene var ikke like populære. En teori på hvorfor var at kanskje deltakerne hadde sekken full av slike. En annen teori var at de er så fæle å få mellom tennene, og så har man ikke tid eller motivasjon til å bruke tannpirker. Dette høres kanskje ut som litt spesielle teorier og tanker i en slik situasjon, men ultraløpere er nok kjent med fenomenet "alle-de-rare-tankene-som-dukker-opp-når-man-er-ute-i-skogen-i-mange-timer".  


Energibarer, brødmat, bananer og drikke venter på deltakerne som nærmer seg...

"Heia pappa!"
Nå ble det plutselig varmt da sola stakk seg fram mellom skyene. Stakk gjorde den nok ganske hardt på enkelte, som var svette. Svettest av alle var kanskje løperen som løp i fleece? En annen deltaker må også ha vært varm fordi han stod og fylte ei hel drikkeblære. Mon tro om han virkelig hadde drukket 3 liter i løpet av 16 km?

Plutselig oppstod det voldsom hoiing og heiiing på stasjonen, fra noen av publikummerne som hadde satt seg på der. – Heia pappa, heia pappa, begynte ei mamma. Dattera på cirka syv-åtte år kastet seg på, og plutselig gjorde også en eldre mann det. Til slutt stod alle, i alle aldre og ropte og det ljomet "heia pappa". Stemningen var på topp nå, og deltakerne regelrett kastet seg over brødskivene med salami. Dette måtte Olav få beskjed til neste års løp, noterte crewet seg!

Brød med salami,  ja takk...

Ingen skadd, nesten...
Etter ei stund reiste halve crewet videre til drikkestasjon 34 km for å ta imot de raskeste løperne. De kom seg trygt gjennom bilflokken, som hadde blitt ganske stor, også bestående av Røde Kors – som var mest fornøyd med at ingen hadde blitt skadd, dernest mest glad for at årets tilskuere var smarte nok til ikke å tro at det faktum at Røde Kors stiller sin godt markerte bil midt i veien, betyr at de kan parkere rett bak! 

Nå begynte det å nærme seg at de siste deltakerne passerte 16 km, og Røde Kors hadde for få minutter siden kjørt av gårde til drikkestasjon 34 km da det hørtes sirener derfra. Bilen kom kjørende tilbake forbi crewet som undrende igjen og lurte på hva som hadde skjedd. Det fikk de raskt svar på. – Vi ble hengende litt etter fordi ei i følget vårt vrikka foten, fortalte en deltaker. "Heldigvis" var det altså ikke noe verre, og heldigvis viste det ikke å være noen uhell etterpå heller. Tydeligvis veldig rutinerte og erfarne ultraløpere, med andre ord? Nei, det medfølger ikke riktighet, ifølge to blide Stavanger-jenter. – Vi løper vårt første ultraløp vi, kunne de fortelle. – Faktisk virket det som de løp sitt første løp i det hele tatt, de hadde bare sett løpet og funnet inspirasjon til å delta. – Men det er jo akkurat sånn det er med Ultraløp, påpekte Asgeir. Sjarmen er at det er så åpent og tilgjengelig for alle!


Tenåringene Julie og Tea fra Jørpeland var dagens yngste deltakere.

Salami var det mest foretrukne ultraløperdiettpålegget 
I og med at alle deltakerne hadde kommet nå, gjenstod det bare å vente på løypepatruljen Øyunn og Jørgen, som skulle plukke opp løypemarkeringene og eventuelle igjenhengende deltakere. Crewet pakket sammen matstasjonen og satte kursen videre til matstasjon 34 km. Hvor mange brødskiver var igjen? Ingen! Heldigvis holdt det akkurat slik at alle deltakerne fikk. På 34 hadde de heldigvis mer igjen – også med salami, som den seriøse forskningen som hadde funnet sted, kunne antyde, var det klart mest foretrukne ultraløperdiettpålegget i Romeriksåsen på langs 2021 – i temperatur som varierte mellom -5 og +40 grader. Nei da, det var så ille, selv om det kunne oppfattes slik ettersom sola tittet frem mellom skyene, eller ikke.

Deltakerne kom frem, heldigvis, og fikk mat og drikke. Her valgte flere å ha en litt lengre pause før de løp eller gikk raskt videre. Nå kom også "pappa" og fikk energi. En annen pappa kom og fikk crewing av sin familie, der han satt i en campingstol og fikk det de hadde med. Det var nok svært deilig, selv om det ikke så veldig deilig ut å reise igjen og fortsette. – Skal vi sveive deg i gang, spurte crewet. Det viste seg heldigvis ikke å være nødvendig

Fint med en pause i campingstol...

Norsk terreng!
De raskeste var allerede i mål, og vinnertiden ble 3:47 av mannen som nok ikke hatt fått tidsfrist av kona, men bare hadde bestemt seg for å utnytte årets raske trase og knuse den daværende løyperekorden med ti minutter. For en prestasjon, var alle i crewet enige om. Faktisk var det med en viss vantro de mottok beskjeden. Hele 19 minutter ned var det faktisk til nestemann! For de som er kjent med km-tider, så hadde vinneren cirka 4:48 sekunder per km. For de som ikke har noe forhold til km-tider, det vil si de aller fleste – bortsett fra løpere; hvis det er usikkert hvor raskt dette egentlig er, så er det ikke veldig raskt for et gateløp, men så er ikke Romeriksåsen på langs noe gateløp. Det er et terreng. I Norge! 

Og hvordan det er å løpe på stier i Norge, kan Øyunns anekdote fortelle om. – Jeg løp Oslo-Bergen og møtte noen franskmenn. De var forbanna, de sa "it's beatiful, but this is not trails!" (det er vakkert, men dette er ikke stier!). Hvis denne forklaringen ikke gir et godt nok bilde, så kan man forenkle det til at med 4:48 i snitt per km i Romeriksåsen, har man et par skruer løs som gjør noe med det normale ønsket om å ikke ville skade seg alvorlig, i tillegg til stor aerob kapasitet og svært gode tekniske ferdigheter på stiløping.


Sist av alle inn til matstasjonen var Øyunn Bygstad og Jørgen Oswald, men det skyldes at det var oppgaven deres; å være bakerst - og samle inn all merkingen. Mat igjen var det også heldigvis!
 

Nok til alle
En god stund senere kom som sagt resten av deltakerne, og mot slutten viste det seg at det var knapt, men faktisk litt av alt igjen til de siste deltakerne. Det vil si, cola og energibarer kunne de få så mye de ville av. Crewet pakket seg sammen og satte kursen i retning målområdet ved Veståsen skole i Gjerdrum. En fin dag i Romeriksåsen var over, ingen større alvorlige hendelser verken på deltakere, biler eller kyr, tre deltakere totalt som ikke gjennomførte, og med det kom altså 206 deltakere seg gjennom ei rekordrask løype på 50 km i et utsatt Romeriksåsen på langs 2021


0 Kommentar

Kommentarer

Logg inn for å skrive en kommentar.

Levert av IdrettenOnline