Henriette, Liss, Therese og Magnus løp Oslo-Verdens Ende som treningstur

Postet av Romerike Ultraløperklubb den 15. Mai 2020


Denne løpsrapporten er tidlgere publisert som lukket sak på kondis.no:

Magnus Thorud begynte å bli sulteforet på ultraløp og spurte Therese Falk om hun kunne tenke seg å løpe SMVE-løypa sammen med ham, nå som alle løp var avlyst eller utsatt. Therese løper jo ikke terrengløp, men svarte likevel ja. Når så Henriette Brynthe, Liss Vallestrand og Jeanette Vika også slo følge med Magnus, ble det et veldig sterkt løperfelt på 165 km treningstur. Løperne har skrevet en magisk rapport til oss fra turen.

Bildet: Henriette Brynthe, Liss Vallestrand, Therese Falk og Magnus Thorud er framme ved vippefyret på Verdens ende etter nesten 25 timer.

Magnus_og_Liss_i_utforbakken.jpg

Magnus har også lagt ut en oppsummering på sin egen facebookside:

«It’s the journey not the arrival that matters». Jeg tenkte på dette sitatet etter 65 km på fredag. På et tidspunkt hvor folk flest spiser taco, ser på TV og lar helgen ta overhånd. Jeg begynte å bli sliten. Jeg sa ikke et ord om det til de andre. Fordi det var jeg som skulle være den trygge veiviseren, fordi dette var min litt dumme ide å løpe 165 km fra Oslo til Verdens Ende på en helt vanlig fredag i mai. Jeg hadde sagt det var et lett terreng, men akkurat nå føltes terrenget fryktelig vrient. Det var bratt oppoverbakke, stien var spist opp av skogsmaskiner og det var over 100 km igjen til vi var i mål. Men så tenkte jeg videre, at selv om det er litt vondt nå, så har du det egentlig veldig fint. For akkurat nå er du i øyeblikket, i et du vil huske for resten av livet. Nyt det! Og like fort som de dukket opp, så forsvant de vonde tankene. Tusen takk for turen"



"For forbipasserende måtte vi sett ut som en gjeng med fysiske utfordringer"


Fra Oslo til Verdens Ende

Tekst: Therese Falk, Liss Vallestrand og Magnus Thorud
Foto: De fem deltagerne

En god idé?

Det hele startet i Filosofiskogen (lite stykke med bred og fin sti i Alnaparken) i påsken. Magnus Thorud begynte å bli sulteforet på ultraløp og spurte Therese Falk om hun kunne tenke seg å løpe SMVE-løypa sammen med ham, nå som alle løp var avlyst eller utsatt. Terrenget var ikke verre enn det de løp på akkurat nå mente han, så asfaltløpere burde også relativt enkelt kunne forsere det. Therese nølte et lite øyeblikk, men sa raskt ja. Hvis nå stien virkelig var såpass fin kunne det jo kanskje gå. Magnus foreslo at de kunne trene litt på terrenget og høydemeterne i Svartaldsparken som minner om partier i SMVE-løypa. Utover det foregikk treningen til løpet stort sett på asfalt uten så mange høydemetere.

Rett før den siste langturen skulle løpes tok Henriette Brynthe tok kontakt. Hun hadde fått nyss i prosjektet og undret om hun kunne være med. Therese og Magnus var enige om at det ville være fornuftig å ha med en skikkelig sterk terrengløper på turen. En som kunne dra lasset i oppoverbakkene. I tillegg ville en tredjemann sikre prosjektets overlevelse, hvis én skulle finne på å ikke kunne starte eller bryte underveis.

Lørdag 25. april, om lag to uker før løpet la Therese og Magnus ut på den siste langturen. Therese sa at det var fint å få med seg Henriette på laget og at man nesten skulle hatt med en til. For eksempel vinneren av fjorårets SMVE, Liss Johansen Vallestrand. Magnus var enig. Det ville vært bra. Av og til kan man nesten begynne å tro at enkelte ting i livet er forutbestemt. For i Filosofiskogen, hvor tanken om prosjektet ble født, kom Liss løpende.

Planleggingen

Magnus er en organisatorisk ener. Det fikk medløperne erfare ganske kjapt. Fra starten av tok han styring, og i tillegg til å være idéskaperen til prosjektet ble han også den som fikset mat- og drikkestasjoner med maks tretti kilometer mellomrom. Han avtaler med Shell Våle at de kan gjøre klar mat og drikke vi kan forsyne oss av når vi passerer stasjonen. De får oversendt bestillingsliste over alt laget trenger. Shell Våle er positive til prosjektet og vil hjelpe. Videre forhører Magnus seg med Arne Nåtdeal om det er muligheter for litt å drikke på Hengsrød. Arne har vært med å sette løypa i SMVE, og gjør om huset sitt til en oase for slitene ultraløpere. Han er selvsagt positiv til å hjelpe. De er ikke hjemme, men vil sette ut solbærtoddy, også er det bare å forsyne seg ved krana ute sier Arne.  I tillegg tar Janette Vika kontakt og sier hun kan stille med mobil matstasjon på Hanekleiva og pace oss til Verdens Ende om vi vil. Vi takker pent ja til begge deler.

Til slutt ser mat og drikkeplanen vår slik ut:

  •   32 K Heia: Kiwi/Bensinstasjon
  •   46 K Drammen sentrum: butikker/kiosker
  •   73 K Kalmoveien: Påfylling v. elvepasset
  •   80 K Hanekleiva, matstasjon ala Jeanette Vika
  • 105 K Svinevoll: Shell Våle, matstasjon
  • 110 K Hengsrød solbærsaft hos Arne Nåtedal
  • 135 K Tønsberg sentrum: butikker og kiosker
  • 157 K Tjøme: butikk og bensinstasjon

Magnus bruker også en del tid på å finne ut av snøforholdene i løypa og hører rundt med folk som har kjennskap til områdene. Det blir til slutt konkludert med at det er lurt å velge 2019 løypa for å unngå den verste snøen. Utover det måtte vi regne med hardpreppet snø i deler av lysløypa etter Konnerud.

Fra starten ved Soria Moria i Holmenkollåsen lørdag formiddag. 72 løpere venter spent på startsignalet før de skal ut på 161 kilometer. (Foto: Ståle Nordahl)Slik så det ut på starten ved Soria Moria i Holmenkollåsen l11. mai i fjor. 72 løpere venter spent på startsignalet før de skal ut på 161 kilometer. (Foto: Ståle Nordahl)


Dette er halve startfeltet samme sted ett år senere, Magnus og Henriette på bildet. SMVE blir forøvrig arrangert 20-21. juni i år under spesielle betingelser. 

Starten går

Selve turen starta ved bommen til parkeringsplassen ved Soria Moria Hotell. Der fant vi et gammelt merkebånd vi kunne starte bak, for å skape en ekte løpsfølelse. Fra Soria Moria bar det nedover sti og asfalt til Bogstad Camping. Endelig var vi i gang! Magnus og Liss hadde løypa fra 2019 liggende inne på klokke og GPS, og sto for manøvreringen. Fra Fossum løp vi gjennom Bærumsmarka, forbi Dælivannet, og videre opp forbi Emma Hjorth til Semsvann. Der stoppa vi for å fylle vann i kafeen. Beina var lette og ledige, og samtalene dreide seg om alt fra løping, trening og jobb, til hverdag og familie.

Etter Semsvann fløt vi videre gjennom Bergsmarka før vi tok et lengre stopp på Circle K Lierskogen for å kjøpe pølse og brus, og fylle vann. Derfra løp vi på vei, grus og fine stier forbi Stuvstjern ved Borkhusåsen. Siste nedstigning før Drammen er både bratt og teknisk, og vi tok det derfor fint og rolig, og venta på hverandre. Sola skinte, temperaturen var behagelig og vi begynte å bli så godt kjent at samtalene nå var dreid inn mot kjærlighet, livserfaring og Tinder. På asfaltstrekka inn mot Drammen, var noen strålende fornøyd, mens andre banna litt inni seg og slet med motivasjonen. På denne første delen av turen hadde vi allerede funnet ut at vi var både like og ulike som løpere og mennesker, men at dette bare var fint, og at vi dermed kunne støtte hverandre på ulike områder. Dette var nyttig erfaring for resten av reisen til Verdens Ende.

Jenter_i_utforbakken (480x640).jpg

Bratt og teknisk nedover...Liss først, deretter Henriette og Therese.

Pitstop på Bragernes Torg i Drammen. Vi ser Liss, Magnus og Henriette.

Oppover og oppover

I Drammen hadde vi en god pause. Av med t-skjorter og på med ulltrøye.  Så var det bare å ta fatt på stigningen opp til Konnerud. At stier der oppe har fine navn som Jordbærtråkket og Kantarellveien tar ikke bort det faktum at det er en hard stigning. Beina var møre etter nedklatringen før elvebyen, og nå fikk de kjørt seg oppover i det som mest kunne minne om «henget i Wengen». Men det var verdt det! Selv en ihuga asfaltløper måtte la seg rive med av magien i skogen. Rosa himmel og solnedgang veide opp for røtter, kratt og vading gjennom hogstfelt. Dette var et av turens mest krevende parti teknisk, men også det partiet der vi hadde de flotteste naturopplevelsene. I tillegg begynte vi nå å bli godt kjent med hverandre. Noen av oss hadde aldri snakket sammen før denne turen, men de fleste ultraløpere kjenner seg nok igjen i at det ikke burde være en utfordring. Løpere er stort sett fine folk, og vi kan snakke om løping lenge. Nå hadde vi snakket oss gjennom erfaringer, meritter, opplevelser, planer, mål og tanker knyttet til løping. Og vi hadde lenge igjen.

24-timers-spesialisten fikk nå bryne seg på 24 timer med mest terreng. Det gikk bra.
- Jeg liker jo å løpe, sa Therese og fortsatte: - men det det er lettere å løpe på asfalt og brede fine stier.


Turen tok oss over topper og ned i daler både fysisk og mentalt. Vi forserte elvestryk med vann til knærne i mørket, og rotet rundt etter en blåsti i nyhogde skogsfelt. Hele tiden mens vi passet på hverandre, tok hensyn og jobbet sammen som en gruppe. Vi hadde noen magiske øyeblikk i disse timene. En måne som kunne ta pusten fra noen og enhver var en slik opplevelse. Den steg opp som en oransje gigant bak tretoppene og ga oss en nydelig kveld.

Rosa himmel og solnedgang

Hardpreppet snø i åsen etter Konnerud.

Endelig halvveis

I Sande ved Hanekleiva, før oppstigningen til Hvittingen, sto Jeanette Vika og var matstasjon og pacer som sendt fra himmelen. Varm turmat, blå Farris, kaffe og snacks sto på rekke og rad i bilen. Vi tok en god spisepause, litt for god kanskje, for kroppene stivnet til. Det var vondt å motivere seg til bakkene som ventet oss, men det var aldri et spørsmål om å gi seg (bare en liten tanke som lurte hos noen av oss). Og hvis Konnerud var som henget i Wengen var Hvittingen for utforen i Holmenkollen å regne, men vi kom oss opp, og fikk klasket på radiotårnet på toppen.

Det bar av sted, og mye går i surr. Det var mørkt og det var skau, og nå var det også blitt ganske stille. Tidligere hadde skravla gått i ett, men til lenger ut i natta vi kom til mer tid fikk vi med egne tanker. Beina gikk, ikke så fort, men like fullt framover. For hvert skritt vi tok dess nærmere var målet. Nattens store høydepunkt kom i form av en rød aviskasse utenfor Shell Våle. Der lå det matpakker, drikke, potetgull og seigmenn klart. En nattestengt bensinstasjon, men med topp service til lykkelige og sultne løpere.

I fire – halv femtiden begynte dagslyset å komme, og med det – også humøret. Fuglene kvitret på høygir og selv om vi ikke akkurat snakket på inn- og utpust begynte også vi å dele litt mer av tankene våre igjen.

Gjennom natten...


Med hodelykter på islagt sti.


Neida, vi løper ikke i sirkel.

Nest siste del av turen var det mye brede fine stier, som var det Magnus hadde lovet det skulle være stort sett hele veien. Det som var utfordringen nå var at beina hadde lite lyst til å løpe. De var såre og stive etter alle bakkene og tekniske partiene de hadde jobbet seg gjennom i løpet av dagen og natten før. Og så var det så likt overalt. Hadde det ikke vært for at kartleserne Magnus og Liss hadde full kontroll hadde noen av oss andre vært overbevist om at vi løp i sirkler. For husene, jordene, tømmerstokkene og lekeplassene vi passerte så dønn like ut. (Og ja, noen av oss har sjekket kartet på Strava i ettertid for å forsikre seg om at vi ikke ble lurt.)

Gjennom Vestfoldskogen...

...og litt vestfoldsk grusvei...

Vrengen bro over til Tjøme, bare 13 kilometer igjen, eller kanskje ikke bare bare likevel?

Verdens Ende, med kunstnerisk asfalt-løypevalg

Siste del av turen var det mye asfalt. Vi valgte å ta gangveien på Tjøme, og det var en lang gangvei. Vi har nok aldri opplevd at ti-tolv kilometer er så lange noen gang, noen av oss. Her var det mye gåing, og det var tungt å løfte beina for å «løpe». For forbipasserende måtte vi sett ut som en gjeng med fysiske utfordringer, og det var jo nettopp det vi var. En liten gjeng med stokk stive bein, såre føtter og kramper her og der. Men vi kom oss helt til Verdens Ende på disse beina. Utholdenhet, vilje, mot og samarbeid er egenskaper som er vist i løpet av dette litt lange døgnet, et døgn som gjorde noe med oss. En opplevelse, og et minne for livet.

Tommel opp for avslutningsmila.

Magnus og de tre som løp hele turen sammen med han.

Jeanette Vika, pacer som sendt fra himmelen. Hun løp andre halvdel sammen med løperne fra Romerike Ultraløperklubb.

Epilog (av Liss)
Må dele dette med noen: Jeg har nettopp nå stukket hull på 8 vannblemmer, hvorav 6 under føtter og tær. Den ene, under lilletåa, var en kavalkade av opp til tre sammenhengende blemmer (så alt i alt egentlig 10 vannblemmer). Det er jo helt vanvittig! Har aldri før hatt så mange blemmer, i alle fall ikke under beina!



0 Kommentar

Kommentarer

Logg inn for å skrive en kommentar.

Levert av IdrettenOnline