Romerike Ultraløperklubb

Romerike Ultraløperklubb

Leif er nesten døv: Har du tenkt på hvordan det er når løperen ikke hører?

Postet av Romerike Ultraløperklubb den 28. Des 2019

Det er noen dager siden Fornebu Juleutra, der jeg tok bilder og skrev litt fra årets siste ultraløp på norsk jord. Jeg tok bilder og heiet på løperne, og tok som en selvfølge at alle hørte heiaropene. Men var det en selvfølge?
Faktisk ikke!

Leif Foss foran Nils Hjelle og Odd Gunnar Tveit på Fornebu Juleultra. (Foto: Olav Engen)


Dette er tidligere publisert på kondis.no:


Jeg ser i blant løpere med "BLIND"-merking og en ledsager ved siden av seg, men når Leif Foss kom løpende på Fornebu var det ikke noe som signaliserte noe "handicap", og selv om jeg visste det, hadde jeg glemt at mannen var nesten helt døv. Etterpå ble jeg veldig nysgjerrig på hvordan det var å være døv i konkurranser.

Vi spør Leif Foss et par dager etter konkurransen:
- Er det egentlig en utfordring å være døv blant mange andre løpere, hvor fokuset er å komme fra a til b? Dvs fra start til mål, kampen mot klokka, og jakten på en god tid?

- Det er egentlig likt for alle, bekrefter Leif.
- Men hvordan blir man oppfattet underveis kan være utfordrende. Når løperen som du passerte sa hei, men du ikke responderte; blir du da den overlegne?

Leif er redd dette skal bli negativt vinklet, men han er samtidig veldig opptatt av å formidle hvordan det er å være døv eller nesten døv i konkurransesammenheng.

Den dumme eller den rare?
- I disse tider hvor det gjerne arrangeres løp med en mer sosial profil, hvor klokken spiller mindre rolle, løper man gjerne flere sammen, og praten går lett. Hvordan blir man da oppfattet når man ikke svarer, eller kanskje man svarer på noe helt annet enn det man blir spurt om. Blir man da den dumme eller den rare?
 

"Når man ikke hører, flakker øyene hit og dit, nettopp for å suge til seg inntrykkene..."


- Det er ofte mye som skjer underveis i et løp, heiarop, underholdning eller en fin kommentar fra hjelpemannskapet. Når man ikke hører, flakker øyene hit og dit, nettopp for å suge til seg inntrykkene som følger med et løp. Har du egentlig tenkt på hvor mye det ekstra heiaropet betyr, kanskje var det en person som gjorde et øyeblikks inntrykk på deg, kanskje får det deg til å trekke på smilet, et smil som kan forfølge en i flere minutter. Plutselig var kilometerne passert, og du aner ikke hvor de kilometerne ble av.

- Men hvis løypa er smal, og personen bak deg vil forbi, men du hører ikke ropet bak, og blir løpende midt i veien. Blir du da idioten som løp i veien, han som ødela rekorden din? Helst skulle vi ha hatt øyene foran, på siden og bak.

- Dette er selvfølgelig satt på spissen, men det er en del av tankene som KAN dukke opp, sier en engasjert Leif.

Løper uten høreapparat
Leif Foss løper i utgangspunktet uten høreapparater, og da hører han ingenting.

- Høreapparater tåler dessverre svette dårlig, og det oppstår også vindsus som blir kraftig forsterket i høreapparatene når man løper. Høreapparater blir aldri en fullverdig erstatning for tapt hørsel, og i møte med nye mennesker så hører man kun bruddstykker av det som blir sagt. Når pulsen slår, blir det også vanskeligere å prate rolig. Det jeg kan gjøre er enten å nikke, eller gjette hva som blir sagt. Jeg har garantert svart mye rart, det gjorde jeg garantert de første 25 km på Fornebu også. Da var det enkleste å sette opp farten litt og løpe alene.

Vi la merke til at Leif løp sammen med andre de første 5-6 rundene på Fornebu Juleultra, men at han deretter løp fra fjorårsvinner Nilse Hjelle og maratonvinner Odd Gunnar Tveit. Avstanden ble aldri veldig stor, men nå fikk vi noe av forklaringen på at han valgte å løpe alene.


Fotografen har her fanget oppmerksomheten til Leif Foss (til venstre), selv om heiaropene ikke hørtes. Bildet er fra Fornebu Juleultra der Leif løper sammen med Nils Hjelle. (Foto: Olav Engen)

Man er inkludert, men samtidig ekskludert
- Man hører praten gå på rolige turer, men det er slitsomt å prøve å følge med. Hva ble egentlig sagt? Det er nok verre å være sterkt hørselshemmet enn helt døv, nettopp fordi man vet at man går glipp av noe. Øyene som burde hatt fokus på det som skjer foran deg søker seg mot ansiktene rundt deg, i håp om å se hva som blir sagt. Man er inkludert, men samtidig ekskludert.

- Risikoen er at man ikke ser ujevnhetene i løypa, og dermed går på trynet. Det må sies at i min treningshverdag, så har jeg mange som prøver å inkludere meg, spesielt gjelder jo dette langrennsgruppa jeg er en del av. I løpemiljøet er jeg fersk, og som introvert i tillegg...

Leif lar fortsettelsen henge i lufta, men vi håper jo dette blir enklere jo flere som blir obs på hans handicap.

Plutselig er de andre borte
- Hva er det viktigste, å vinne på trening eller i løp?
- Jeg velger nok ofte en strategi hvor jeg ligger først på trening, da slipper jeg å tenke på å kommunisere, og det har hendt flere ganger at flokken bak meg plutselig er borte. Nettopp fordi de tok en annen vei, og prøvde å rope. Men når man ikke hører at man roper.... den følelsen av se at alle er borte, den sitter i, sier Leif.

Løping er frihet
- Mye negativt her tanker du kanskje? Det positive er at løping er frihet, det er deg, kampen mot klokken. Du er ikke avhengig av andre, og det er avkobling. Løper man alene time etter time, trenger man ikke å ofre hørselen en tanke, og det gir deg overskudd til resten av dagen, overskudd til å henge med i hverdagen som er fylt med lyd. Jeg hører kanskje ikke fuglen som kvitrer, eller fossen i det fjerne. Men jeg kan kjenne roen løpingen gir.

Mye av treningstimene til Leif blir gjennomført alene, men konkurranser er noe av det morsomste han vet.
- Og jeg begynner å bli glad i lengre løp, smiler Leif.

- Men, for å unngå å prate med andre så legger jeg meg sjeldent i felt, noe jeg trolig taper mye på, så jeg blir ofte løpende mellom. 

Leif penser inn på et par andre forhold som påvirkes av at han er nesten døv. For eksempel turer til utlandet.
- Ofte er det enkleste å bestille pakkeløsning fra en tilbyder, som gjerne lager et spennende program, og prisen blir deretter. Man har lyst å reise med andre, men når man vet man faller litt utenfor blir det gjerne til at man dropper turen.

- Og, for mange henger også hørsel og balanse sammen, noe som gjelder for meg også. Innimellom må jeg ta et støttesteg ut til siden, det ser kanskje rart ut, spesielt gjelder det på mølla, sier han.

Mesterskap for døve/hørselshemmede
Det er en hyggelig fordel med å være handicappet også, Leif forteller:

- Jeg er så heldig at jeg kan delta i ulike mesterskap. Det er egne mesterskap og rekorder for personer som hører under en viss grense, dårligere enn 55 db på beste øre. Man har Deaflympics som er OL for døve/hørselshemmede og ligger under samme paraply under arrangementer i IOC) både vinter og sommer. Det var nylig OL i Italia der jeg var med i langrenn. Videre har man både VM, EM osv.

Det han savner er mesterskap på ultra, men han har sett seg ut gjeldende rekord på 100 km for døve som er på 9:42, en tid han mener er realistisk å slå.

- For meg har dette med mesterskap blitt en gulrot som gjør at jeg kan sette meg mål, og dermed ha motivasjon de dagene dørstokkmila er lang.

De fleste internasjonale rekorder er ikke langt bak de ordinære rekordene, i Norge har idrettsmiljøet for hørselshemmede ligget nærmest brakk i flere år (bortsett fra futsal). Vi har noen unge løpetalenter, og som ellers i samfunnet flere som har begynt å finne løpegleden og melder seg på løp.

- Det er få som satser, og det blir da ikke et miljø ut av det. Vi trenger flere. Men altfor mange finner ikke sin plass i idretten i oppveksten med et hørselstap, man blir værende på siden, og deretter slutter man, sien Leif.

Når teknikken ikke kan brukes
Hjelpemidler og tilrettelegging tenker du?
- Det er vanskelig, når teknikken ikke kan brukes pga fuktighet.
Tolk for de som er tegnspråklig?
- Jeg er tegnspråklig, men å finne den tolken som kan henge med og samtidig tolke. Det...
- Dessuten vil et slikt oppdrag være sist på prioriteringslisten til NAV, og lite sannsynlig at man får tolk.

For lite kroppsspråk
- Min utfordring er at nordmenn bruker alt for lite kroppsspråk, sier Leif.
- Det er mye mer moro å løpe sammen med en italiener eller en spanjol. De sveiver gjerne ekstra med hendene og peker både hit og dit.

Det må dog sies at i ultramiljøet er thumbs-up og smil viktig, det er mye av. Så der har man noe som er gull verdt.


Leif om seg selv
Da Leif meldte seg inn i Romerike Ultraløperklubb tidligere i år ble presentasjonen nedenfor lagt ut på klubbens hjemmeside:

- Fra Hølonda i Trøndelag, midt i Oddvar Brå-land (jeg var visst hjemme i følge muttern når han knakk staven, så slipper jeg flere spørsmål om det). Så ski og løping var jo en naturlig del frem til fest på lokalet ble for fristende midt i tenårene.

- Hvorfor starte igjen? Var hjemme i sommerferien 2017, ble da overtalt av brodern til å være med på et lokalt orienteringsløp med løp 3 dager på rad. Brodern måtte jeg jo ha som mål å slå på hvert løp. Legger ut i full firsprang og med det resultat at jeg hiver etter pusten og beina brenner etter 500 meter. 20 år med tilfeldig trim, bortsett fra fotball/futsal (selvfølgelig keeper, slipper jo å løpe så mye da), usunn livsstil, alenepappa osv har satt sine spor.

- Det var en wake up call på lik linje som Jann Post beskriver i sitt møte med alpinbakken i Tour de ski. Da var bare å gå til innkjøp av pulsklokke, sko og hele pakka når man var vel tilbake i Oslo. Små løpeturer ble lengre og lengre. Og nå har det tatt helt av med både sko og løping.

- Jeg har kraftig nedsatt hørsel, noe som gjør at jeg kan satse mot internasjonale mesterskap for døve rundt i verden, noe som er en gulrot for meg, men så er det å trene «riktig» mot slike mål da. Akkurat nå vil jeg bare løpe, uten å tenke alt for mye på mesterskap osv.

- Meldte meg inn i Rustad i fjor, som har en fantastisk fin skigruppe å trene med rettet mot turrenn osv, men kjenner jeg savner å ha selskap på lange løpeturer. Her er dere fine :-) Tror jeg.

- Resultater, tja, ikke all verden å vise til. Kan «skryte» av at jeg har fullført 7 maraton, 2 ultraløp (red.anm.: se faktaboks for status pr 26.12.) , og en del andre løp siden september 2017 + en del skirenn. 3.13 på maraton i Düsseldorf nå nylig på en dag jeg ga blaffen i tid. Påmeldt 50 miles under SMVE, og Romeriksåsen på langs. Har egentlig lyst å prøve meg på 24 timers o.l også, men ikke tatt sjansen på å melde meg på noe slikt.

- Som nevnt, hørsel, høreapparater og svette er ikke noe god kombinasjon, noe som gjør at jeg «blir uten lyd» og ikke den mest sosiale på trening/arrangementer. Bare husk at du kommer langt med litt kroppsspråk og et smil.


0 Kommentar

Kommentarer

Logg inn for å skrive en kommentar.

Levert avIdrettenOnline