Torunn Tofteng beste norske kvinne i Vilnius Marathon, tre fra klubben deltok.

Bestillingen fra Torunn var et superrolig og jevnt maraton, siden hun skal løpe Berlin Marathon neste helg. Det var jo til og med hyggelig der ute. I dag tror jeg faktisk jeg ikke fanget opp et eneste «nålestikk».

Torunn er bare superfornøyd etter ha vært smådårlig de to siste dagene. I dag var fokuset på ernæring og kontrollert fart. Hun drakk nok litt for lite og ble litt dehydrert på slutten. Løypa var sånn passe kupert med 272 høydemeter. Litt av en flott medalje Vilnius Marathon. 

Første racerapport på en evighet.
 

Og jeg kan med hånden på hjertet si at treningen det siste året har vært alt annet enn planmessig. Litt på, mye av, ingen langturer å skryte av, og en form som best kan beskrives som ræva. 

Jeg meldte meg på for et år siden og tenkte at hvis alt gikk galt, så fikk jeg i det minste en helgetur i storbyen. Men da startskuddet gikk, var det bare å stille opp – nå skulle jeg prøve, uansett hvordan det endte.

De første kilometerne gikk helt greit, men halvveis begynte jeg å lure på om det kanskje var nok. Jeg vurderte seriøst å stoppe etter 21 km og tenkte: «Det får være bra nok.» Men beina overrasket meg. Ingen vondter, bare slitne muskler, og det er jo ikke farlig. Så jeg bestemte meg for å løpe videre, med en blanding av håp og ren trass. Ved 30 km bestemte magen seg for å melde seg inn i konkurransen på sin egen måte.

Offentlig toalett er ikke akkurat et sted jeg føler meg hjemme – prinsesseliv og alt det der, you know -  må man, så må man. Etterpå føltes alt lettere, og jeg fikk en ny giv i stegene… altså, nøyaktig det samme bare uten mageknip. Den optimismen holdt til krampene banket på døra. Først i lårene, så i leggene, som om kroppen sa: «Vi advarte deg, men du ville ikke høre.» Resten ble en miks av jogging og gåing, en slags maratonvariant av shuffle dance – toppet med stor dose «eleganse».

På de siste to kilometerne dagdrømte jeg fortsatt om en heroisk spurt. Jeg så for meg jubelen, bildene, videoene – men kroppen bare: «FØKK OFF!»  200 meter igjen, hodet ropte «SPURT!» mens beina svarte med sneglefart. Så jeg krysset målstreken i noe som mest minnet om saktefilm. Ingen dramatisk avslutning, bare et tydelig stopp som sa: «Nok er nok.»

Det var både det beste og det verste løpet jeg har hatt på lenge. Men da krampene endelig slapp taket, kom også godfølelsen. Plutselig slo det meg at jeg faktisk hadde klart det. Jeg var ferdig, jeg hadde gjennomført. Og 42,2 km er så forbanna langt.

Og så, medaljen da… herregud, den var sååååå fin. Da jeg fikk den rundt halsen, kjente jeg virkelig at jeg hadde fått valuta for pengene 

Jeg hadde ikke kastet bort startkontingenten – jeg hadde faktisk gjort meg fortjent til den. Nå kan jeg bruke maraton-T-skjorta med stolthet og henge medaljen rundt halsen med hodet hevet  – jeg fullførte! 

Så ja, det ble kanskje ikke et maraton å ramme inn som en «perfekt prestasjon», men det ble et maraton jeg aldri kommer til å glemme. Det ga meg latter, frustrasjon, vondter, glede og en solid dose maraton-sannhet – og til slutt en medalje jeg føler jeg har kjempet hardt for. Jeg elsker fortsatt å løpe, og med et så dårlig treningsgrunnlag i bunnen finnes det egentlig bare én vei videre – oppover.
Neste gang… neste gang blir det garantert bedre.