Mona Kjeldsberg fullførte Transpyrenea 900 km!
Postet av Olav Engen den 25. Aug 2025
Mona Kjeldsberg skulle revansjere forsøket på Tranpyreneas 900 kilometer lange tøffe rute som hun måtte bryte med skade i 2023. Det klarte hun.
Etter 16,5 døgn kom hun i mål 18. august etter 900 kilometer og 60 000 høydemeter. Dette er "Husmorferie" kun for de svært få!
Mona skriver på facebook før start:
Transpyrenea 2025:
Årets virkelige husmorferie starter i morgen kl 12.
Jeg prøvde meg i 2023, men måtte gi meg halvveis på grunn av skade. Med mer isenkram i føttene, mer erfaring og mulig mindre selvinnsikt.- gjør jeg nå et nytt forsøk på å ta meg gjennom Pyreneene langs GR10 fra Perthus til Hendaye
Mona skriver på facebook etter målgang:
Transpyrenea 2025 er gjennomført - fra Middelhavet til Atlanterhavet.
Transpyrenea 2025 er gjennomført - fra Middelhavet til Atlanterhavet.
Ca 900 km, utallige fjellpass, ca 60.000 meter samlet stigning. Det har vært glede, slit, svette, hetebølge, sinte kuer, såre føtter, nye venner og fantastiske soloppganger og solnedganger. Virkelig et eventyr av et løp. Rapport kommer etter hvert, må bare hvile og sove litt først.
- Arrangementets hjemmeside: https://www.transpyrenea.fr/
- 900 km Road Book: https://www.transpyrenea.fr/road-book/
Nedenfor kan du lese del 1 av Race report.
Følg med på Monas facebookside for resten av rapporten.
HUSMORFERIEN 2025- DEL 1:
Transpyrenea 900 km - 60.000m stigning.
Start Le Perthus - BV1 Merens les Vals
Tre uker tidligere gikk jeg av bussen i Le Boulou, en liten by nær grensen til Spania. Her hadde jeg leid en AirBnB hvor jeg skulle gjøre de siste forberedelsene til løpet og sove godt i en ordentlig seng. Vel ute av bussen oppsto de første språkutfordringene. Jeg fikk ikke lov til å ta ut bagen min fra bagasjerommet under bussen. Bussen forsvant uten meg, men med bagen min om bord. Det medførte to nye bussturer, mye gestikulering, og bruk av noen ladede ord og uttrykk da jeg fikk beskjed om å melde bagen savnet på et skjema som skulle sendes inn.. En vennlig transvestitt i ettersittende, stripete badedrakt a la 50-tallsmoten, med rosa fuskepels slynget rundt halsen, matchende rosa bøttehatt og høyhælte sko kom meg til unnsetning. Tre timer senere var jeg innlosjert i mitt lille krypinn. Baguett og ost var på plass og frossenpizza fikk duge denne kvelden.
Dagen etter var det innsjekk og løpermøte. Løpsleder Cyril gjennomførte møtet iført cowboyhatt og i en slentrende og lett springende stil hvor det meste foregikk på fransk. De få frasene som ble påbegynt på engelsk endte gjerne et helt annet sted og med et annet innhold - på fransk. Vi plukket imidlertid opp at det var fare for angrep av kuer pga varme og dehydrering, det var flere aggressive gjeterhunder i første del av løypa, samt at det var både ulver og bjørner i områdene vi skulle gjennom. Som om ikke løypa i seg selv var utfordrende nok.
Starten gikk 1.august kl 12 fra Fort de Bellegarde i Perthus, en festning fra slutten av 1600-tallet. Hver nasjon fikk tildelt sitt flagg og vi beveget oss høytidsstemte og ærbødige ut gjennom festningsporten, over vollgraven og satte kursen vestover. Noen pratet høylytt og glade. De fleste sa lite, men grublet garantert mye på hva de kommende to ukene ville bringe av prøvelser fysisk og psykisk.
Terrenget i starten er mildt mot oss, småkupert, god sti og noe asfalt. Rask gange på hardt underlag med monoton belastning er imidlertid uvant. Det murrer snart i høyre seteregion, det napper litt i venstre achilles og det oppstår noen kjenninger rett under høyre kne. Liker ikke dette, prøver justere ganglaget og reduserer litt på tempoet. Må stoppe og tøye litt. Ser frem til mat og hvile på CP1 Ecogite moulin la Palette.
På CP 1 var alle godsakene spist opp. Kun kokt ris, sennepssaus og vann var igjen til sent ankommende løpere. Pausen ble derfor kortere enn planlagt. Ditto ble også mindre lufting av føtter innvilget og dermed var første tegn til gnag på lilletåa underveis. Det var 28 grader og knusktørt i terrenget.
Tre uker tidligere gikk jeg av bussen i Le Boulou, en liten by nær grensen til Spania. Her hadde jeg leid en AirBnB hvor jeg skulle gjøre de siste forberedelsene til løpet og sove godt i en ordentlig seng. Vel ute av bussen oppsto de første språkutfordringene. Jeg fikk ikke lov til å ta ut bagen min fra bagasjerommet under bussen. Bussen forsvant uten meg, men med bagen min om bord. Det medførte to nye bussturer, mye gestikulering, og bruk av noen ladede ord og uttrykk da jeg fikk beskjed om å melde bagen savnet på et skjema som skulle sendes inn.. En vennlig transvestitt i ettersittende, stripete badedrakt a la 50-tallsmoten, med rosa fuskepels slynget rundt halsen, matchende rosa bøttehatt og høyhælte sko kom meg til unnsetning. Tre timer senere var jeg innlosjert i mitt lille krypinn. Baguett og ost var på plass og frossenpizza fikk duge denne kvelden.
Dagen etter var det innsjekk og løpermøte. Løpsleder Cyril gjennomførte møtet iført cowboyhatt og i en slentrende og lett springende stil hvor det meste foregikk på fransk. De få frasene som ble påbegynt på engelsk endte gjerne et helt annet sted og med et annet innhold - på fransk. Vi plukket imidlertid opp at det var fare for angrep av kuer pga varme og dehydrering, det var flere aggressive gjeterhunder i første del av løypa, samt at det var både ulver og bjørner i områdene vi skulle gjennom. Som om ikke løypa i seg selv var utfordrende nok.
Starten gikk 1.august kl 12 fra Fort de Bellegarde i Perthus, en festning fra slutten av 1600-tallet. Hver nasjon fikk tildelt sitt flagg og vi beveget oss høytidsstemte og ærbødige ut gjennom festningsporten, over vollgraven og satte kursen vestover. Noen pratet høylytt og glade. De fleste sa lite, men grublet garantert mye på hva de kommende to ukene ville bringe av prøvelser fysisk og psykisk.
Terrenget i starten er mildt mot oss, småkupert, god sti og noe asfalt. Rask gange på hardt underlag med monoton belastning er imidlertid uvant. Det murrer snart i høyre seteregion, det napper litt i venstre achilles og det oppstår noen kjenninger rett under høyre kne. Liker ikke dette, prøver justere ganglaget og reduserer litt på tempoet. Må stoppe og tøye litt. Ser frem til mat og hvile på CP1 Ecogite moulin la Palette.
På CP 1 var alle godsakene spist opp. Kun kokt ris, sennepssaus og vann var igjen til sent ankommende løpere. Pausen ble derfor kortere enn planlagt. Ditto ble også mindre lufting av føtter innvilget og dermed var første tegn til gnag på lilletåa underveis. Det var 28 grader og knusktørt i terrenget.
Jeg bunkret opp godt med vann, gjøv løs på de 1500 meterne stigning opp til CP3 Batere, spiste en god porsjon pasta med ost og stupte inn i et pop-up telt. Sovnet momentant. Sto opp etter tre timer og fikk med meg soloppgangen mens jeg rundet Canigou-massivet. Noen steinurer og steinete partier ble forsert, men stort sett var det god sti.
Frokost ble inntatt på refuge Cortalets og lunsjen på CP4 Marialles. Nå begynte jeg å ta igjen løpere som åpenbart hadde startet litt over evne. Jeg stolte på egen disponering og fortsatte i jevn fart ned til landsbyen PY og videre i småkupert, lett teknisk terreng til CP5 på camping Escaro i den bittelille landsbyen Escaro. På lang avstand hørtes musikk. Hyggelig at de lager litt stemning på sjekkpunktet var min første tanke. De spilte dog litt vel høy musikk? Lyden viste seg å komme fra en fest. Vi rundet en ås og musikken fjernet seg. Enda godt. Kort etter rundet åsen tilbake og kom ytterlig nærmere. Musikken dundret i brystet. Det var trommet sammen til årets party med DJ. Det ble brukt laserlys og synthesizer med noise-generator for å pumpe opp stemningen ytterligere. Teltduk og ørepropper hjalp lite mot lyden. At kroppen var i sjokktilstand av to lange dager på stien der hver eneste muskel fra ryggen til storetærne verket bidro heller ikke til søvn. Etter 1.5 times forsøk på avslapning kapitulerte jeg, pakket sekken, hilste på festdeltakere jeg passerte og fortsatte i retning CP 6.
Stigningen på 1250 m opp til passet var drøy, men terrenget vakkert og soloppgangen likeså. Kroppen var sliten og det var bare dag tre. Tærne var ømme, det brant under fotsålene. Jeg hadde sett mange rare dyr gjennom natten, små og store, blant annet en dromedar med et stort klovnehode og en trollkone som hadde dragekropp. Jeg syntes aldri CP6 Bolquere kom nærmere.
Etter en hvil på CP6 med beina høyt, mat og litt fotstell kom jeg meg videre. Over passet, kjøpte omelett og 2 brus på refuge Bassies og jobbet meg over nok et vakkert pass ved solnedgang. Deretter var det en brutal, seig, uendelig lang steinete ned- og oppstigning forbi refuge Besines. Det hjalp ikke på energien at serveringen på hytta var stengt for dagen. Hadde jeg feilvurdert egen kapasitet fullstendig?
Frokost ble inntatt på refuge Cortalets og lunsjen på CP4 Marialles. Nå begynte jeg å ta igjen løpere som åpenbart hadde startet litt over evne. Jeg stolte på egen disponering og fortsatte i jevn fart ned til landsbyen PY og videre i småkupert, lett teknisk terreng til CP5 på camping Escaro i den bittelille landsbyen Escaro. På lang avstand hørtes musikk. Hyggelig at de lager litt stemning på sjekkpunktet var min første tanke. De spilte dog litt vel høy musikk? Lyden viste seg å komme fra en fest. Vi rundet en ås og musikken fjernet seg. Enda godt. Kort etter rundet åsen tilbake og kom ytterlig nærmere. Musikken dundret i brystet. Det var trommet sammen til årets party med DJ. Det ble brukt laserlys og synthesizer med noise-generator for å pumpe opp stemningen ytterligere. Teltduk og ørepropper hjalp lite mot lyden. At kroppen var i sjokktilstand av to lange dager på stien der hver eneste muskel fra ryggen til storetærne verket bidro heller ikke til søvn. Etter 1.5 times forsøk på avslapning kapitulerte jeg, pakket sekken, hilste på festdeltakere jeg passerte og fortsatte i retning CP 6.
Stigningen på 1250 m opp til passet var drøy, men terrenget vakkert og soloppgangen likeså. Kroppen var sliten og det var bare dag tre. Tærne var ømme, det brant under fotsålene. Jeg hadde sett mange rare dyr gjennom natten, små og store, blant annet en dromedar med et stort klovnehode og en trollkone som hadde dragekropp. Jeg syntes aldri CP6 Bolquere kom nærmere.
Etter en hvil på CP6 med beina høyt, mat og litt fotstell kom jeg meg videre. Over passet, kjøpte omelett og 2 brus på refuge Bassies og jobbet meg over nok et vakkert pass ved solnedgang. Deretter var det en brutal, seig, uendelig lang steinete ned- og oppstigning forbi refuge Besines. Det hjalp ikke på energien at serveringen på hytta var stengt for dagen. Hadde jeg feilvurdert egen kapasitet fullstendig?
Jeg ankom BV1 Merens les Vals i det mørket senket seg. Stupte inn i soveposen og sovnet før jeg rakk å sette på alarmen.
Defi Catalan, del 1/4 var tilbakelagt, 181 km og 12.000 m stigning
Still going
Defi Catalan, del 1/4 var tilbakelagt, 181 km og 12.000 m stigning
Still going
Kommentarer
Logg inn for å skrive en kommentar.
Siste fra Olav Engen
