Daniel på Sandnes Ultra Trail 50 Miles – Et døgn jeg aldri vil glemme

Sandnes Ultra Trail 50 Miles – Et døgn jeg aldri vil glemme

Det har nå gått over en uke siden jeg deltok i Sandnes Ultra Trail (SUT 50 miles). Opprinnelig var jeg påmeldt 100 miles, men etter en vinter med lite trening og tynt grunnlag, tok jeg den fornuftige avgjørelsen om å nedskalere distansen. Målet mitt var å bruke løpet som en rolig gjennomføring og et steg på veien mot OBT500.

Men det løpet som skulle bli en kontrollert og grei opplevelse – utviklet seg til noe langt mer dramatisk og uforglemmelig.

Alle bilder er fra Daniels facebookside.
Se også tidligere omtale fra Sandnes Ultra Trail på klubbsiden

Klar til start.

Rett før start i soloppgangen...

Starten – flyt, fellesskap og første utfordringer

Jeg åpnet rolig, i mitt eget tempo, og holdt følge med en trivelig gjeng. Underveis kom de første krampene, som krevde noen pauser og tilpasninger. Heldigvis slapp de taket etter hvert, og jeg kom meg stødig frem til Hogstad – en viktig matstasjon og droppbag-punkt etter cirka 50 km.

Flott landskap...

Der møtte jeg igjen flere fra løypa, inkludert ei ung og blid dame jeg hadde vekslet noen ord med tidligere. Hun og flere andre hadde allerede dratt videre, men jeg tok meg tid til å spise godt og fylle opp energi, vel vitende om at natta ville bli lang.

Natta senker seg – og nye bånd dannes

Da jeg forlot Hogstad, begynte mørket å komme snikende. Jeg sparte på hodelykta så lenge som mulig, men rundt midnatt tok jeg igjen en gruppe på tre – inkludert den samme unge dama. Vi fant tonen og samarbeidet godt om navigering, som er ekstra utfordrende når man er sliten, mørbanket og trøtt.

Et lys i mørket...

Etter hvert ble vi bare to igjen – hun og jeg. Tempoet vårt passet godt sammen, og vi holdt motet oppe ved å oppmuntre hverandre. Det var en fin dynamikk mellom oss, og jeg begynte å kjenne en slags beskyttertrang etter hvert som hun begynte å slite mer og mer.

Kulden setter inn – og en tøff avgjørelse må tas

Temperaturen sank betraktelig utover natta. Det som hadde vært en varm dag, ble nå en kald og krevende natt. På vei mot Bjørndalsfjellet – nest siste topp – gikk det saktere og saktere. Hun frøs, var tydelig preget og sleit med fremdriften.

Vi ble enige om at hun måtte ta en DNF. Hun kontaktet arrangøren, og vi begynte å se på ruter ned til nærmeste bilvei. Jeg bestemte meg for å ta den korte sløyfa opp til toppen for å få med meg hele traseen, og hentet henne inn igjen kort tid etterpå. Hun hadde ikke kommet lenger enn 200 meter. Det var kaldt, og vinden tiltok.

Redningsaksjon i fjellet

Det ble raskt klart at situasjonen var alvorlig. Hun ble kaldere og mer desorientert. Jeg fikk på henne en ullgenser og en fleece-lue fra sekken min, i tillegg til hennes egen ekstra jakke. Jeg byttet også ut hennes tynne hansker med mine varme Gore-Tex-hansker. Jeg holdt rundt henne, pratet og prøvde å holde henne våken.

To løpere kom forbi og reagerte raskt. De ga henne en vindtett bukse og en varm boblejakke. Jeg holdt kontakten med arrangøren og varslet 113 med posisjonen vår. Kort tid etter kom to spreke medlemmer fra Medic-teamet løpende opp fra Gramstad for å assistere oss. De tok umiddelbart over vurdering og oppfølging, og spurte også hvordan jeg hadde det. Jeg svarte at jeg var kald, men ellers i fin form.

Mens vi ventet, fikk vi beskjed om at luftambulansen var på vei. Den sirklet først litt feil, men da jeg slo på hodelykten i strobemodus, klarte jeg å signalisere tydelig nok til at de kunne dreie mot vår posisjon. Snart var redningsmannen nede hos oss.

Redningshelikopteret har kommet fram...

Vi hadde så vidt rukket å diskutere om jeg skulle bli med i helikopteret eller fortsette. Hun sa hun gjerne ville jeg ble med, men at hun også ønsket jeg skulle fullføre om jeg ville. Jeg ble rørt, og hadde tidligere sagt at jeg ikke ville forlate henne før hun var i trygge hender.

Ting gikk fort. Redningsmannen og hun ble heist opp, og like etter forsvant helikopteret i mørket.

De siste kilometerne

Jeg ble igjen med utstyret hennes, som Medic-teamet tok hånd om. Etter en kort prat med dem tok jeg fatt på de siste 8 kilometerne – én siste topp, ned mot asfaltveien og videre mot mål.

De siste kilometerne gikk jeg alene – fysisk og mentalt sliten, men drevet av et ønske om å avslutte. Da jeg nærmet meg målområdet, hørte jeg lyden av kubjeller og heiing. Det gikk opp for meg at jeg kom til å fullføre. Jeg ble overveldet.

Siste 200 meter mot mål var helt spesielle. Det føltes som hele området jublet. Høyt heiarop, bjeller og applaus. Jeg ble rørt til tårer – ikke på grunn av tiden (som var en halvtime tregere enn i fjor), men på grunn av det fellesskapet, den innsatsen og den mottakelsen jeg fikk.

Takk

Tusen takk til den unge damen for tilliten, til løperne som hjalp, til Medic-teamet, til frivillige og arrangørene av SUT. Jeg kommer aldri til å glemme dette løpet – ikke på grunn av prestasjonen, men på grunn av alt som skjedde underveis.

Jeg kommer garantert tilbake!

Noen flere bilder fra løpet mens det var dagslys: