Nå kan du lese hele løpsrapporten til Mona Kjeldsberg etter Ticino500

Jeg ble stoppet i sikkerhetskontrollen på vei hjem fra Sveits. De ønsket forklaring på hva en stein på 3.5 kilo hadde å gjøre i håndbagasjen. Det endte med varme smil og gratulasjoner da kontrolløren forsto det var et håndfast bevis på prestasjonen: 500 km og 40.000 meter stigning i ekstremt krevende terreng, 2.plass av damene, nummer 10 totalt i løpet.

Treningsforberedelsene besto i å bære vann opp og ned alle tenkelige bakker, samt å justere sko og såler til å få passe høye hæler til at artrosen i ankelen skulle trigges minst mulig. Den siste uken ble brukt til å snappe tynn luft, spise masse og nyte majestetiske omgivelser i Saas-Fee, og ellers gjøre minst mulig. 

Den skandinaviske trioen med Monica Strand, Harriet fra Danmark og jeg stilte oss forventningsfulle bakerst i startfeltet. Vi åpnet rolig og kontrollert. Tilpasset farten etter pusten. Forventet gode stier, lange bakker og vakre utsikter. Hilste på gamle kjente og nye løpere. Ormen av løpere slynget seg ut av byen og tok deretter direkte fatt på den 2200 meter lange stigningen opp til løypas første pass. Det var godt å endelig være i gang. Men tankene var alle andre steder enn rundt løpet. 

Terrenget endret seg raskt fra gressletter med beitende kuer til bratte skråninger med grov ur. Feltet strakk seg med det betydelig ut. Det var varmt og tørt i terrenget, fotsålene og tærne ropte snart etter å komme ut i det fri. Smart å forebygge gnagsår så lenge det var mulig. 

Den første natta kom snikende, fullstendig mørke i 9 timer ventet. Jeg la meg på ei feltseng på CP 1 og sov i 2.5 time, for å korte ned natta og for ikke å komme for mye bakpå med søvn allerede fra starten. 

Fortsatte så ut i mørket med øyne tørre av søvn, og sandpapirfølelse i munn og hals forårsaket av varmen og litt for lite væskeinntak. 

Solformørkelsen viste seg frem en kort stund, før tåka og lett regn tok over. Passet som skulle forseres bød på kjempesteiner store som hus og ingen merking. Steinene var kastet jevnt over på begge sider av passet, så det gikk om mulig enda senere ned på andre siden.

Jeg tok en power-nap på 20 min på stien. Følte meg opplagt og i god form. Neste natt bød på klyving i løs stein opp og ned et pass - i regn og vind og med torden i det fjerne. Løpets tekniske karakter hadde opplagt vært en kaldstart for mange. Feltet strakk seg ut, og jeg passerte mange løpere. Nå var det ikke tid og rom for så mange mentale krumspring fremover, men heller prøve å holde fokus og ta smarte valg. Jeg passerte Andermatt og fortsatte til CP3 i Realp. Fortsatt 350 km igjen til mål

På CP3 Realp var det god stemning, svært høy musikk - og umulig å  få sove. Jeg skiftet klær, spiste, smurte føtter og fortsatte videre. 

Tusenmetersbakker (minst) var normalen. Både steinbukker, murmeldyr og en rev puslet med sitt og holdt meg med selskap langs stien opp til passet Gatscholalücke på 2528 moh. Ingen andre løpere var å se. Jeg la meg med beina høyt og tok en power-nap i gresset ved Lago Lucendro. Innvilget meg hele 30 minutter som opplading til forsering av det neste passet Passo di Lucendro (2532). Skoene føltes allerede trange selv om jeg hadde byttet til en halv størrelse større på forrige CP. På Capanna Piansecco ble det endelig en god porsjon pasta, seng og nærmere 3 timers god søvn. 

Dette skulle vise seg å være uvurderlig. Det neste passet -Bochetta di Vallemaggia (2635 m), på grensen mellom Sveits og Italia, var en eneste stor, uendelig ørken av stein og fjell både opp og ned. Sola stekte godt alle steder den kom til. Det var ikke en dråpe vann å finne i terrenget. Jeg hang på stavene som en norsk skiløper og dobbeltdanset det jeg var god for både opp og ned. 

En frodig dal, et par enorme damanlegg og en tunnel senere langet jeg innpå en dobbel espresso og tre brus på hytta Poncione di Braga. Løypas høyeste pass, Bochetta della Froda (2692 m) skulle ikke forseres på nedadgående blodsukker. 

Igjen var jeg omgitt av fjell og stein så langt øyet kunne se. Men her var merkingen i det minste svært god. Oppi steinura tok jeg igjen Harriet (som hadde fått problemer med magen og senere måtte bryte). Værgudene slo seg brått løs i en vill dans av regn, vind, lyn og torden i det vi var på toppen av passet. Vi tok oss kontrollert ned sammen og søkte ly på Capanna Basodino. Der ble vi godt traktert av det italienske mannlige vertskapet med lasagne, kyss på kinn og ei tørr seng. Jeg fortsatte videre i eget tempo, men hadde svært hyggelig følge av Marc Baumgartner gjennom natten. Ved ankomst CP5 Busco Gurin fikk jeg overraskende vite at jeg var dame nummer 2 inn. Halvveis i løpet-253 km tilbakelagt 

Det ble en kort stopp på CP5, kun en kattevask ala våtklutmetoden, litt mat, rikelig med drikke og litt fotstell før jeg var av gårde igjen. Det begynte å regne. På med regnjakke. Det ble raskt for varmt. Ny stopp, av med jakka igjen. Jeg kom meg over Passo Quadrella før uværet satte inn for fullt igjen. Kraftig regn og torden. Det gikk mot ny kveld og natt. Ingen åpne hytter i nærheten… Noen ganger ordner ting seg for snille jenter (gamle damer).
I Cimalmotto ble jeg tilbudt å låne feriehuset til familien Anna, Nicola, Matheo og Mila i 3 timer for å sove og spise, mens de oppholdt seg utendørs. Jeg ble servert nylaget pasta med hjemmelaget pesto, kake og cherrytomater og fikk en opprydding seng til disposisjon. Takknemlig gikk jeg inn i natten og neste motbakke med ny energi.

Det dukket opp noen besynderlige skapninger gjennom natta, men jeg var såpass våken at jeg lot meg ikke skremme. Himmelen klarnet og bød på en ny flott dag. I landsbyen Spruga fråtset jeg i baguett, is og brus. Inntok røykebenken utenfor butikken og inhalerte lukten av ferskt bakverk. Plasserte de møkkete beina på armlenet og spiste langsomt.

Skoene var igjen trange. Det begynte å komme blemmer på hælene. Jeg byttet til sko som var ytterligere 1/2 nummer større på CP6. Neste bakke var brutal. Gjennomsnittlig stigning var på 36%! Belønningen var en fantastisk utsikt over Lago Maggiore i solnedgangen på vei ned til CP7 Golino. 
Ekstra hyggelig var det å bli møtt av ei hodelykt og en stemme som ropte navnet mitt rett før CP7. Det var Alexis, frivillig på CP7 og bekjent fra Transpyrenea 2025 som kom meg løpende i møte. Han fastslo der jeg kom at  «She is flying!» og gav meg utmerket service med mat og drikke av alle slag

Jeg sov godt i drøye 2 timer på CP7. Bråvåknet av at løperen på feltsengen ved siden av meg begynte å gjøre seg klar for en ny natt på stien. Jeg spurte tynt om vi kunne slå følge. Natten i forveien hadde jeg blitt møtt av to store knurrende, glefsende hunder som kom mot meg i fullt firsprang. Jeg fikk uante krefter, spurtet oppover bakken jeg nettopp kom ned og fant en alternativ (o-løper) vei ned den bratte lia. At hundene befant seg bak et gjerde klarte ikke den trøtte hjernen min å oppfatte på dette tidspunktet. Vi var blitt forespeilet passering av et område med aggressive gjeterhunder på det kommende fjellet. Jeg var lite lysten på nærkontakt med hunder i mørket. Løperen ved siden av meg hadde ikke lyst på dameselskap gjennom natten og stakk ut før jeg var klar.

Jeg tok igjen Kurt Nadler utpå morgenkvisten dagen etter, på vei mot passet Bochetta di Cremenze. Vi smurte føtter, sov i lyngen, overlevde gjeterhundene, kranglet litt med ei sta geit og ble kort etter budt inn på pasta og hjemmelaget ost av gjeterens foreldre og norgesvennene Esther og Christian. 

Kurt og jeg fant tonen og holdt delvis sammen helt til CP9 Magadino. Han rykket riktignok i fra da jeg spritet opp stemningen langs den uendelige, flate, rette veien langs jernbanelinja inn til sjekkpunktet ved å spille 80-talls musikk på full guffe.

Jeg begynte å lukte sagmuggen nå. «Kun» 105 kilometer igjen til mål. Kort stopp i Magadino, og fortsatte inn i solnedgangen opp mot Mont Tamaro med mål om å sove litt på Capanna Tamaro. Oppstigningen i mørket var bratt og teknisk, med løs stein,  korte partier med vaier og noen smale fjellhyller. Vi ble underholdt av laserlys, partymusikk og en dundrende bass på vei oppover. Noen hadde en heidundrende fest der oppe i fjellet. Festen viste seg å være på hytta vi hadde planlagt å sove på. Det var den årlige feiringen av fjellklubbens medlemmer med åpen bar. Etter forsøk på forklaring av vår gjøren og laden, tilbud om forskjellige muligheter og næringsmidler(), fikk vi tildelt ei seng. Med ørepropper og stort søvnunderskudd fikk vi faktisk et par timer i bevisstløs tilstand. 

Det var vakkert og vemodig å få med seg soloppgangen denne morgenen. Innen neste kveld ville jeg trolig komme i mål. Jeg så for meg selve målgangen, begynte å lengte etter den. Jeg ble imidlertid raskt innhentet av hverdagens trivialiteter. Ei lita vannblemme hadde blåst seg opp til å bli plommestor mens tankene mine vandret andre steder. Ny stopp, tømme for væske, plastre etter beste evne, mens to eldre damer jeg nylig hadde passert «raste» forbi meg. 

Tre kilometer før siste sjekkpunkt åpnet himmelens sluser seg. Tropisk regn, vind, kraftig hagl og torden. Jeg forsøkte holde mine plastrede føtter tørre og søkte ly under et lite takutstikk. Været tiltok i intensitet. Føttene ropte etter tørrere forhold. Nød lærer nøgen kvinne osv. Jeg skrådde over gaten, banket på nærmeste dør og fikk komme inn i ly, fikk vann, dobbel espresso og tilbud om både øl og vin av skjønne Rosalita på nærmere 90 år. Hun snakket kun italiensk, men vi forsto hverandre utmerket der og da.

Ved ankomst siste sjekkpunkt var det en brutt løper som så meg rett i øynene og sa «Du ser gammel ut! Jeg gjetter på du er minst 70.» Takk for den :-D

På CP 10 villa Luganese ble det jammen også tid til en liten fagprat om fot-og ankelkirurgi med den sveitsiske ortopeden Kaj Klaue. Med fornyet håp om muligheter for fremtidige ultrastunt la jeg i vei mot mål. 

Oppover i mørket passerte jeg flere Mussolini-steiner, grensesteiner som markerer skillet mellom Sveits og Italia, mange av dem satt opp under Mussolinis fascistregime på 1920-30 tallet. 

Jeg slurvet med planleggingen av næringsinntak på siste etappen. Var lei av energibarer og søt drikke. Tok ut Real turmat av sekken for å spare vekt. Planla å spise på flere av hyttene underveis. Inntok en god frokost på den første hytta - men de to neste var stengt. Blodsukkeret gikk rett i kjelleren, jeg var svimmel, snublefot og hadde svært langsom fremdrift. Nybegynnertabbe! Lettelsen var stor da siste hytte var åpen. Med full mage og fulle lommer kunne jeg snart faktisk løpe nedover mot mål. 

Beina lystret, hodet var lett og smilet satt løst inn mot mål. Å komme i mål som nummer 2 av damene og nr 10 totalt var en hyggelig overraskelse. Gamle damer og svært teknisk terreng er åpenbart en god kombinasjon.

For et eventyr av et løp dette var! Ticino 500 inneholder alt: vakre fjell, krevende landskap, god service, fantastiske medløpere, frivillige og arrangører. Et minne for livet!