Jon Asphjell: Race report fra Backyard Ultra Livata Roma

I helgen var jeg med på Backyard Ultra Livata et lite stykke utenfor Roma. Arrangørene var gode på å kringkaste støvete og slitne menn og kvinner som løper «minutt for minutt» på alle plattformer. Mange fulgte med og fikk med seg løpets utvikling. Det har vært mange heiameldinger og hilsener, og det settes stor pris på! 

Se også: Nesten rekord for Jon Asphjell i Livata Backyard Ultra

Løpet endte ute på et jorde i skumringen med en flokk beitende hester rundt meg etter nesten 60 timer løping (hestene var ikke en hallusinasjon). 

Det er første gang løpet arrangeres av Antonio Di Manno og Vegan Power Team. De er en gjeng engasjerte veganere og dyrevenner med et hjerte for ultraløping. Nå inviterte de backyardløpere med gode resultater til å komme til den italienske fjellheimen og bidra til at løpet fikk en flying start. Stedet ligger på drøyt 1600 meter øst for Roma og temperaturen er adskillig mer behagelig der oppe. 

Der nede møter jeg løpevenner fra tidligere løp. Orlando har kommet helt fra Mexico. Niklas fra Sverige og Jive fra Filippinene har de beste personlige rekordene av oss med 81 runder. Stort er det å møte igjen min fransk-belgiske løpevenninne Fanny. Denne trebarnsmoren har deltatt på mange backyards og lange fjelløp. Nå skal vi løpe sammen igjen, og til og med dele telt. 

På veien har vi vært innom supermarkedet i nærmeste by Subiaco. Det er alltid en utfordring å handle inn. Hvor lenge skal jeg løpe og hva har jeg lyst på? Det verste er å sitte igjen med et lass med mat etterpå. Jeg handler inn ganske moderat. Arrangørene skal servere en del mat, og dessuten har jeg denne gangen tatt med meg godt med energigels som grunnsmøring. Det får holde. Heldigvis legger jeg to sixpack med alkoholfri øl i handlevognen. «Birra» blir ofte redningen og det første ordet jeg sier til crewet mitt når jeg kommer inn fra rundene. 

Antonio har installert alle oss tilreisende i en turisthytteleilighet nært startområdet. Det holdes en race briefing på kvelden. Lokalet er stappfullt, og vi føler oss veldig velkommen. Det plapres ivrig i vei på italiensk, og ihverfall noe av det oversettes. Det begynner å gå opp for meg at her skal det filmes og streames gjennom hele løpet. Dette tar arrangørene seriøst.

Etter samlingen går vi alle fort til ro. Starten er ikke før kl 10 dagen etter, og vi er rett ved. På firemannsrom i køyeseng sover jeg min beste søvn så lenge jeg kan huske. Det må kanskje være noe med den friske luften her oppe. Ikke har jeg så mye konkurransenerver heller. Kanskje det er det å være med likesinnede som gir meg en fin ro. Dette har vi gjort før. Det handler ganske enkelt om å løpe en liten tur hver time. Ganske basic. Ingen grunn til å stresse.

Dagen etter er vi i gang og det kryr av senete og spreke italienere. Jeg teller ihvertfall ti Spartathlon-tattoveringer på leggene til folk (og mange andre tatoveringer). Det diskuteres vegansk livsstil og utveksles erfaringer fra tidligere. En del løpere er påmeldt distansen for 7 og 15 runder. Med andre ord en del spurtere som løper rundene i et hesblesende tempo, noe helt annet enn oss som har tenkt å holde på en stund.

Løypa som Antonio har laget er vakker men krevende. Først tar den oss den ut på en runde over en stor gresslette hvor beitedyr innimellom viser seg. Deretter skal vi tilbake og inn i skogen hvor vi skal opp og opp, men også ned.  110 høydemeter per runde er litt over snittet, men ikke avskrekkende. Likevel blir det mange høydemeter etter hvert. Her er det mange bakker hvor det må gåes. Også flere kamikaze-utforsbakker som jeg kaller det. Her er det bare å kaste seg utfor og få med beina så godt man kan.

Løypa går i to sløyfer så løperne passerer hverandre noen steder. Her kan man få gitt hverandre en high five, en liten oppmuntring eller i alle fall et aldri så lite anerkjennende nikk. Til slutt er det en lang utforsbakke ned til start- og målområdet som ligger som et lysende soria-moriaslott i bunnen.

Det er et vakkert område som minner om norske friluftsområder, bare med en sterk italiensk flavour. Italienske familier er på tur og picknick i området, og kommer med oppmuntringer og heiarop som jeg ikke forstår, men setter stor pris på. De små hundene deres er ofte ikke like begeistret og har heller lyst til å gå etter leggene våre.

Været er strålende. Det er varmt, men tross alt en litt kjølig bris innimellom som det gjelder å sette pris på. Når natta kommer er det rått, disete og relativt kaldt. Antonio har anbefalt oss vanlig sko for vei og grus, men det tror jeg må ha noe med språkbarrieren å gjøre. Her er det høyt gress, noen steder ganske krevende sti og grove skogsveier med mye løs stein. Uansett har jeg bare tatt med to par sko, ingen av de strengt tatt terrengsko, men sko jeg er komfortable med. Så lenge det ikke regner for mye fungerer det. Dessuten kalibrerer og tilpasses løpesteg, sko og underlag etterhvert.

Arrangørene har fikset folk som stiller som support for oss som ikke har med det selv. Jeg og Fanny får «tildelt» ekteparet Sergio og Fortunia. De snakker knapt et ord engelsk, men gjør alt de kan for at vi skal ha det bra i pausen. Hver gang vi kommer i mål har de satt fram mat til oss, aldeles for mye egentlig. De vet jo ikke helt hva vi vil ha. Fanny har skrevet en plan time for time for hva hun vil spise og når hun vil skifte. Jeg holder det enkelt, ber dem fylle flaska med vann og lærer dem ordet «saft». Etter noen munnfuller med mat og Fanta vil jeg sove og vekkes to minutter før start. 

Teltet er innimellom et hektisk kaos med klesskift, matrester og språkbarrierer. I tillegg registrerer jeg at vi filmes og tas bilder av. Men verden utenfor er helt lukket for meg. Nå er jeg fokusert på det aller enkleste og basale. Mat, hvile, litt søvn, klar for neste runde. 

Vi løper inn i den første natten, feltet minker og det prates ikke så mye. Folk går litt inn i operasjonsmodus. Jeg også vil løpe litt i fred. Tar en avsjekk. Jeg har ikke vært kvalm, det fungerer greit med energigels på natten. Neste dag kan jeg prøve meg mer på vanlig mat. Jeg klarer å få til noen minutter med søvn i pausen. På starten av hver runde føler jeg meg litt kvikk, før igjen en sløv trøtthet kommer over meg og jeg lengter  tilbake til en liten powenap igjen. 

Som ofte før blir venstre ben ganske stivt og vondt rundt time 12 og utover. Føles ut som jeg må slepe det litt etter meg i oppoverbakkene. Vurderer nesten å spørre om å få låne massasjeapparatet som Niklas og hans support Viktor fyrer opp til stadighet i naboteltet. Men heldigvis så slipper det, og resten av løpet føles beina fantastiske. Dette har skjedd før og forventet. Det er som om kroppen må si fra litt først, før den resignerer og bare gir seg hen og fungerer slik den skal. Bortsett fra helt mot slutten av løpet, men det kommer jeg til.

Lyset kommer tilbake og vi er på dag 2. Jeg tillater meg og kose meg litt. Drikker kaffe og slenger innpå litt koffein, kan jo ikke bare sove, men følge litt med. Har noen runder med prating og tulling. Humøret er på topp. Dette går jo så bra. For første gang skifter jeg sokker og sko. Jeg ber Fortunia tørke over føttene med wipes og la de lufte seg i to minutter. Det får holde. Føttene ser bra ut. Ber henne sørge for at sko og sokker tørker i sola klar for ny bruk til neste døgn. 

Plutselig forstår vi at Sergio og Fortunia skal hjem. Men vi har fått en ny erstatter, Michael. Michael er som engel som dukker opp i en feberdrøm, for så og forsvinne igjen. Fordi han også måtte hjem utpå kvelden. Michael forstår og snakker engelsk, tar alle beskjeder og gjør alt han kan for å hjelpe meg med stort og smått. Jeg har ikke tid til så mye snikksnakk, og blir ganske klar og tydelig. «You must first take my bottle, but not refill with saft before you put on me my jacket! You must have earplugs ready! Put blanket over me! I don’t like that food. Always have a cup of Fanta on the table! Beer, too!». Trøste og bære. Jeg får ikke en gang hilst på han ordentlig. Heldigvis har også backyardentusiast Stefanie tatt turen helt fra Tyskland for å treffe oss i Italia igjen. Etterhvert blir hun også en del av gjengen i teltet.

Uten at jeg helt merker det har feltet skrumpet inn til bare en håndfull løpere. Merkelig nok er det jeg som løper rundene fortest. På andre backyardløp er det som regel alltid noen som løper fortere. Jeg holder meg til rundetider på rundt 50 minutter. Insisterer på å ha mine ti minutter i stolen. Som regel starter jeg rundene med en liten «spurt» (langsom sådan). Dette er delvis for å utnytte den lille boosten man har fra hvilen, men også får å få igjen varmen fortest mulig.

Fanny har også gitt seg etter 33 timer, og  etter noen timers  hvile på liggeunderlaget er hun klar for å ta over som crew for meg. Hurra! Michael, engelen fra dag 2, forsvinner fra teltet. Fordelen med Fanny er hun kjenner meg fra før, pluss at hun mye erfaring fra samme type løp selv. Hun kan også utfordre meg, ikke bare ta imot beskjeder. «Nå spiser du dette!». Får dytta i meg det ene og det andre. Energidrikker jeg aldri har prøvd før. Det fungerer. Jeg er tar imot, dypt takknemlig over omsorgen. Sammen med Stephanie fra Tyskland har jeg nå et drømmeteam i teltet mitt. Jeg og girlsa mine. Jeg kunne ikke hatt det bedre.

Noen av de bratte bakkene i den dypeste skogen føles ulidelig varm. Noen av rundene merker jeg at jeg stresser og pulsen går opp. Det går ikke. Jeg må ta en prat med meg selv. Senk skuldrene. Skogstur. Pust. Det hjelper. Senk skuldrene.

Jeg merker at flere av de siste løperne begynner å hinte om at det snart er over og ut. Angelika fra Østerrike hopper av. Frencesca gir seg etter personlig rekord og siste kvinne i løpet. Vittorio har noen tunge runder før han hopper av. Niklas sitter bare noen cm fra meg i naboteltet, og det er ingen tvil om at han vurderer å gi seg. Han sier han ikke har sovet og føler seg manisk. Rundt meg i pausen føles det plutselig som om alle prater høyt og bråkete på alle slags språk, og jeg føler meg litt manisk selv. I et desperat forsøk finner jeg frem airpodsene og spiller av «brown noise for sleeping» på Spotify og setter hørselvernet utenpå. Merkelig nok fungerer det. Kan ikke beskrive det som noe annet enn en av-knapp for hjernen i et slags inferno idet mørket senker seg og vi løper over i natt nr 2.

Denne natten er fuktigere og råere enn den første. Gresset er tungt og vått og en tykk dis legger seg over deler av løypa som gjør det vanskelig å se med hodelykt. Sko og sokker blir gjennomvåte, men pytt sann. Ingen vits i å skifte før dagen gryr og sola gjør det tørt igjen. Etter en varm dag med sol er det godt å løpe i den kjølige natten, tross alt. 

Idet sola står opp på dag 3 er det bare jeg og den lokale løperen Daniele Lissoni igjen som løper. Kan det være sant? Er det Jon fra Norge som har kommet ned hit til den italienske landsbygda for å være en av de to siste til å løpe i dette løpet uten ende? I dette feltet som for noen dager siden var fylt med ultraspreke, solbrune og tatoverte italienere som pratet høyt og entusiastisk om veganisme og dyrevern? Det er visst sant. I målområdet står alltid Antonio og tar imot oss, og det er fortsatt mange folk som heier oss videre på neste runde. 

Idet vi bikker 48 timer er det bare å konstatere at Daniele ihvertfall ikke har tenkt å gi seg. Her er det bare å fortsette. Dagen er fin og bakken er tørr igjen. Igjen bestemmer jeg meg for å nyte dagen litt, og ikke bare være i maskinmodus. Legger bort det psykedeliske «brown noise for sleeping» fra natten, og nyter stemningen i startområdet og med folka mine i teltet. Kjører på med litt koffein for at hjernen skal være litt på igjen. Jeg har så lyst til at dette skal fortsette. Finner frem til og med telefonen og sender en melding hjem til Einar. «Helt galskap. Vi fortsetter så lenge det går. Fanny og Stefanie er her sammen med meg».

Jeg og Daniele har løpt sammen før, i 2023. Med kraftig italiensk aksent har han gitt meg kompliment innimellom gjennom løpet og vi har god kontakt. «You are fantastic runner. So strong. You are fast, I a little slow.». Det føles ikke som en duell mellom oss, de to siste løperne. Mer som å løpe med en kamerat som hele tiden har inkludert meg med varme og respekt. Tanken har ikke slått meg enda at vi skal fortsette inn i en natt til. Daniele sitt faste mønster er å ligge to til tre minutter bak meg. Jeg holder på mine 50 minutter og får mer hviletid. Min strategi er at så lenge dette holder vil jeg klare å slite han ut, og det er mye igjen av dagen enda. 

For en gang skyld mot slutten av en backyard begynner jeg IKKE å se for meg hvor godt det skal bli med en dusj, eller hvor fint det hadde vært å vinne. Jeg tar en runde av gangen, på ordentlig denne gangen. Lar ikke hodet innkassere noen seiere på forskudd eller tjuvstarte feiringen. 

Men nå som vi nærmer oss 350 km i dette krevende terrenget begynner det å kjennes. I starten av hver runde gnisser svette og klamme klær mot sår hud som burde vært smurt med mer vaselin, men som jeg ikke har giddet. Det er så vondt at jeg må ta meg kraftig sammen. Bena som nå har løpt i bratt utforbakke minst seks ganger hver time, er pent nødt til å gjøre det igjen - og alle cellene i kroppen gruer seg på starten av hver runde. 

Jeg sier til Fanny at jeg begynner å bli lei, og at jeg begynner å få tanker om å gi meg. Men Fanny er smart. Hva sier man til en møkkete løper som har løpt i snart 2,5 døgn? «Jeg skjønner godt at du er lei. Dette er en veldig tøff løype. Du klarer deg veldig bra. Nå tenker du at du bare skal ut på en liten tur i skogen, så kommer du tilbake til oss her i teltet.» Det hjelper. Jeg vil tilbake til Fanny og Stephanie i teltet, må bare en tur ute i skogen først.

Det er ikke før runde 55 at det faktisk går opp for meg at vi nærmer oss personlig rekord for både meg og Daniele. 62 og 61 runder. Det kan vi vel klare? Joda. Men 7-8 runder frem er nesten umulig å forholde seg til, og det må skyves vekk. Her er det bare en runde av gangen som gjelder.

På runde 58 utpå kvelden begynner det å skje ting med meg, og herfra og ut begynner ting å bli litt uklart så jeg er ikke helt sikker på rekkefølgen. Jeg husker jeg er på vei ned en bakke og er litt usikker på hva jeg holder på med. Hvor skulle jeg? Hva var det jeg holdt på med? Hvor er Daniele? Jeg mener jeg stopper opp og tenker meg grundig om. Jo - jeg må fortsette å løpe til det siste lille skogholtet vi løper rundt på kilometer 5 før vi løper ned igjen. Eller løper vi rundt en kirke? Samme det - løp rundt kirka og ned til den plassen med lysene igjen. Var det en butikk der eller en pridefestival jeg skulle rekke?  Det er noe jeg må rekke. I et lite lysende øyeblikk kommer jeg på ordene til Fanny. «Kom tilbake til oss i teltet». Teltet! Jeg må komme meg tilbake! Jeg gjentar for meg selv for å ikke miste tråden igjen. Teltet! Teltet! Teltet! Jeg vet ikke hvor lenge jeg har vært borte, men Daniele er ikke å se og mens jeg løper tror jeg at jeg kanskje er den siste som er igjen i løpet.

I målområdet (det som i forrige øyeblikk var en butikk eller festival) står Antonio og alle de andre som vanlig og klapper meg over målstreken. Daniele kommer også som vanlig et par minutter bak meg. Jeg er tilbake i virkeligheten, men nå gjelder det å skjerpe seg. Skjønner at hjernen er litt ute å kjøre nå. 

På runde 59 begynte det å bli mørkt. Og igjen blir ting ganske uklart for meg. Det neste jeg husker er at jeg måtte ha stoppet opp i skogen igjen, fordi plutselig er Daniele der og legger en hånd på skuldra mi, «Are you alright, Jon?» Resten av denne runden løper vi sammen og til mål. 

Nå skjønner jeg at jeg er ganske ute å kjøre, og prøver desperat og få Fanny til å hjelpe meg. Det virker som hun forstår. Hiver innpå en kaffe og koffeintablett, Fanny sier «sov litt nå!». Jeg lukker øynene er og er på et øyeblikk inn i et drømmeland. Det føles ut som å sveve avgårde - det er vakkert, livlig og fargerikt. Jeg våkner og begynner å fortelle om den vakre drømmen til Fanny og Stephanie på norsk. Jeg er klar for en ny runde, men kjenner at jeg må mobilisere kraftig om dette skal gå. 

Jeg og Daniele står på startstreken til runde 60. Nå er det mørkt. Starten går og vi starter i det som må sies å være et rusletempo. Denne gangen løper jeg ikke i front. Må nok ha Daniele ved min side om dette skal gå. Jeg mener nærmest ham holder et tak i meg over gresstustene i starten der. Daniele foreslår at vi holder oss sammen til vi passerer våre personlige rekorder, og så ser vi hva som skjer fra runde 63. Det er ihvertfall fire runder til, det føles som en umulig oppgave. Men jeg skjønner at han rett. «Ok, we do it together», sier jeg. 

Vi starter å løpe. Jeg stopper. Lyset fra hodelyktene gjør at det føles som vi skal på dykketur - langt ned i dypvannet. Jeg klarer det ikke. Vi løper litt til. Jeg stopper. Jeg vet hva som er iferd med å skje. Jeg ser løsningen som Daniele foreslår. Men forvirringen og tanken på dypvannsdykk har stoppet motoren min helt.

Somler jeg mer nå klarer ingen av oss runden innen en time. Da har løpet ingen vinner. Jeg roper ut et «ah!!” i frustrasjon. «I’m really sorry!». Nok en gang er vi kommet til jordet og hestene står spredt utover. Jeg holder Daniele i hånden. «I’m really sorry, I can’t do this. I am so sorry». «Don’t be sorry» svarer han.

Nå er det bare en ting jeg kan si om dette skal gå. «Now you run and make the loop in time! Run!». Idet Daniele fortsetter runden over gressletta rusler jeg rolig gjennom hesteflokken. Det er over. 

Daniele forsvinner forbi meg. Nå er jeg ikke forvirret mer. Håper han bare rekker runden og får sin velfortjente seier (det gjør han).

Takk til Antonio og hele gjengen i Vegan Power Team for en veldig godt arrangement og for å ha tatt imot oss.