Leif og Øyunn vant Østfold Ultra Trail 130 km på 29 og 31 timer!!
Postet av Olav Engen den 8. Okt 2024
Arrangementene til Fulvio Øksendal / Bérghem Ultraløperklubb er definitivt for de spesielt interesserte. To som er mer enn spesielt interesserte i Fulvio's kanskje-noen-fullfører-løp er Øyunn Bygstad og Leif Abrahamsen. De har også psyken som skal til for å komme i mål på disse løpene. (Bildet: Leifs målgang, arrangørfoto).
I den 4. og siste utgaven av Østfold Ultra Trail vant de herre- og dameklassen på den lengste løype som var 130 kilometer. Og altså, her snakker vi om 130 Fylvio-kilometer der han leter opp det verste terrenget han kan finne.
I flate og lettløpte (!!!) Østfold vant Leif 130-kilometeren på drøye 29 timer, dvs 13:30 min per km! Øyunn var mindre enn to timer etter Leif i mål.
Østfold Ultra Trail Challenge 2024 (Last Edition)
UTDRAG FRA ARRANGØRENS OPPSUMMERING
Løpet ble den 4 og siste utgave, 130K startet med 7 deltaker på fredag mens 70K startet med 10 deltaker på lørdag. Kun 60% av deltakerne klarte å fullføre løpet.
Løpet på begge distanser startet v/Moss stasjon og avsluttet på Jeløya rett ved "The Norwegian Lady" skulptur kanalen mellom Jeløya og Moss. Løypa gikk gjennom Mosseskogen, Våler, Mørk og en del av skogen i Svinndal og Spydeberg.
VÅRE RESULTATER PÅ 130K:
1_Leif Abrahamsen 29:14:00
4_Øyunn Bygstad 31:00:00 (vant kvinneklassen)
Ingen fra klubben løp 70 km.
Leif skriver på facebook:
Østfold Ultratrail 130 km (144) 3300hm ble en langdryg affære.
@ultrametaller hadde klar å snirkle løypa gjennom det som fantes av raviner, myrer, tett skog og hogstfelt, så på enkelte partier var fremdriften 2 km/t akkurat slik et Berghem løp skal være. Var litt spent på formen etter et alt for tynt treningsgrunnlag, men kroppen funka sånn nogenlunde og næring og utstyr funka bra. Og når jeg også kom først i mål så må jeg jo være fornøyd med turen.
Leif liker seg i Fulvio-terreng....
GPS-sporet til Leif.
Øyunns RaceReport:
Jeg har jaggu ikke skrevet noe RR på godt over ett år, men i dag kjente jeg på kallet.
*RACE REPORT ØUTC 130 km.*
(Sorry ass, i tradisjon tro litt lang, øremerkes tålmodige lesere)
Etter monstermengdene i 2023 med Jeløya, Sandsjøbackan, SMVE, Viadal 6 dagers osv, planla jeg et «sabbatsår» i 2024.
Planen gikk strålende, kun to-tre ultra. Thats it. Men da facebooks push-varsler fra Fulvios ØUTC annonserte gang på gang at «Dette er den siste sjanse, dette løp arrangeres aldri igjen», vel da rettferdiggjorde jeg min plutselige deltakelse på dette løpet med det argument at det ER jo tross alt siste gang. Da må jeg jo delta, skulle bare mangle. (Sånn fungerer vel en småabstinent ultrahjerne)
Starten går fra Moss jernbanestasjon kl 16 fredag ettermiddag. Østfold Ultra Trail Challenge 2024 (Last Edition) skal ha en distanse på 129.6 km, og arrangør reklamerer for ubarmhjertig terreng. Jeg har jo løpt disse løpene før, men hodet mitt har likevel en tendens til å bagatellisere tyngden av disse løpene i ettertid.
Jeg leste i løypebeskrivelsen at vi skal løpe forbi en Jokerbutikk etter 89 km, der har vi mulighet for påfyll av mat. -Men Joker åpner ikke før lørdag kl 09.00!?
Jeg tok dette opp med Fulvio før start:
«Jammen vi starter jo kl 16. Da er jo ikke butikken åpen innen vi kommer dit?»
(Min naive 100-miles-hjerne regnet ut at vi må bruke over 17 timer på «kun» 89km for å dra nytte av butikken. På Jeløya 100-miles med 6 kg på ryggen brukte jeg jo 15 timer osv osv)
Fulvio flirte:
«Oyenn…Du kommer IKKE til å møte opp ved den Joker før kl 9»
-Men(…)
Fulvio ble litt mer alvorlig: «Men Oyenn. Jeg kan garantere. INGEN av dere møter opp på den Joker før kl 9»
Det var langt til Joker'n!
Vel, jeg ble realitetsorientert én gang for alle mangfoldige timer etterpå: Lars og jeg ankom Joker lørdag kl 14 etter 22 timer. Ikke like kjekk i kjeksen som før start, nei.
Det var kjekt å se Leif igjen, til og med italienske Mariam som jeg husker fra The Mega Race hadde rotet seg frem til denne konkurransen. Kl 16 sharp gikk klarsignalet, og vi jogget rolig av sted. Jeg løp alene frem til mørket kom.
Etter 30 km tok «terrenget seg opp», og farten gikk ned. Trefall, hogst og knot. Inn i hjortelusens rike. De lå og vaket i området, men våknet til liv fra alle kanter da jeg røsket opp i terrenget. De fløy og landet i hopetall på en potensiell vert.
Det var ikke mye å gjøre med saken, bare innfinne seg med det og heller ta korte pauser de få gangene noen av de plageåndene krøp inn i øret mitt. Stram lue og snøret hettejakke hjalp tydeligvis ikke.
Jeg hadde mer enn nok med hogststiene og råtne dype groper en trakker ned i opp til låret.
Lars og jeg slo oss sammen. Det falt oss naturlig siden vi hadde samme pace.
På starten av løpet, klatret vi over trefall og stokker, rimelig pigg i formen.
Etter flere timer med litt trøttere bein, krøp/rullet vi under dem i stedet. Det sparer energi.
Jeg krøp nok engang under en stokk, da sekken min hektet seg fast i en kvass grein, og jeg hørte et «rrriiiitsj!» da jeg reiv meg løs. Jeg tenkte ikke mer over det, før jeg skulle bytte lykt og gi baken en runde med zinksalve:
Å nei.
Rrrriiitsj- lyden stammet fra at greinen har utrolig nok flerret opp hele frontlommen av sekken min der zinksalve, vaselin, og hovedlykten var lagret lettest mulig tilgjengelig. (bilde under innlegg) Der var det nå ingenting. Alt har falt ut. Jeg bannet. Heldigvis ingen krise sånn sett, jeg hadde faktisk med meg 3 lykter, men ikke med like så bra lumen som den lykta som nå er søkk borte.
Slik gikk det med sekken!
Lars og jeg utviklet et fint teamsamarbeid gjennom natta. Få ord ble utvekslet, kun kommunikasjon på "need too know-basis". Det tror jeg vi begge foretrakk, og dermed var det en fin laidback stemning i løypa.
Lars og jeg utviklet et fint teamsamarbeid gjennom natta. Få ord ble utvekslet, kun kommunikasjon på "need too know-basis". Det tror jeg vi begge foretrakk, og dermed var det en fin laidback stemning i løypa.
Siden han hadde sterkest lys på lykta, ba jeg han løpe foran siden jeg ble blindet av min egen skygge når han løp bak meg. Han ledet an, mens jeg nistirret på GPSn like bak og sa «venstre, høyre, nei..snu!» osv.
Daggry var kjærkommen, og vi byttet plass. Vi kom inn i området som heter «The longest mile». Dette område skal være meget tøft, forklarte Lars som har studert løypekartet mer enn meg.
Området innfridde. 2km/t er til å grine av. Det hjalp ikke på stemningen at hjortelusen kravlet rundt i hodebunnen og det kriblet også i treningsBH, rundt bukselinning og fandens oldemor.. Jeg var også blitt ganske sår i lysken og deromkring, og telte derfor intenst ned kilometer for kilometer frem til innkjøp av Zinksalve på Joker.
Vi traff på Mariam midt i villnisset. Han skulle stå av løpet, vi hjalp han med å ringe Fulvio, slik at han fikk transport fra nærmeste landevei.
ANKOMST JOKER 89 km!
Hjortelusjakt ved Joker'n!
Fulvio stod klar og var søt og taktfull nok til å ikke hovere over min «forsinkede ankomst» .
Stiv i blikket strenet jeg inn på Joker, bredbeint som en cowboy.
Jeg spurte utålmodig damen som jobbet der hvor zinksalven var.
«Unnskyld? (...)?»
-Zinksalve! Som i salve til babyer. Har dere det?? Finner ikke reolen, kjekt om du viser meg.
«Jo men du altså, jeg jobber ikke her» smilte hun.
Jeg kikket ned på genseren hennes: Der stod det Bygg Max. Jeg mumlet et unnskyld og henvendte meg til riktig person.
20 minutter seinere forlot jeg Joker med fresh nypudret stump. Lars hang på han også (Det var ekstra kjekt å gnage opp den blytunge Middagsåsen hoppbakke med 5 wienerbrød i magen ti minutter etterpå)
Timene gikk...
Middagsåsen...
Mørket falt på, og en sliten duo bushet seg igjennom terrenget.
I forbindelse med tvil av stivalg, mistet jeg Lars da vi på hver vår kant skulle undersøke om det var den stien til høyre, eller den som var parallell til høyre som var riktig. Jeg var på den paralelle høyre, og konkluderte med at Lars var på den riktige, så jeg løp tilbake og inn på hans sti, men han var ute av syne.
Ingen krise det, vi har ingen avtale om å løpe sammen, men jeg kjente på et trøttere hode nå, der selskap kunne vært fornuftig.
Det var ikke lange biten igjen til mål nå, men det var likevel denne delen av løpet som var tøffest for meg, og jeg er i dag noen erfaringer rikere. Hvordan jeg opplevde meg selv de siste timene av løpet var ikke en særlig god opplevelse. Jeg agerte på en annen måte enn det jeg ellers har gjort når hallusinasjoner og småforstyrrelser kommer luskende frem.
Jeg er en litt sånn happy-go-lucky løper:
Klart jeg kan bli fortvilet og kjenne et virvar av følelser underveis, men på dette løpet her?
-Jeg ble amper. Jeg ble aggressiv.
I ettertid tror jeg at jeg agerte slik relatert til hvordan jeg hadde det i mitt eget hode da jeg stilte til start:
Jobbstress, høye skuldre og noe «rusk» med hverdagsgrublerier som burde vært løst, blir forsterket når det oppstår en kjemisk ubalanse i hjernen. (Søvnmangel og "slaggstoffer" i hjernen som ikke blir skilt ut, ble som en slags katalysator for økt negativitetsfølelse)
For å gi et eksempel:
Jeg har de siste timene løpt forbi flere jaktlag, og store elgspor så jeg overalt. Jeg ble bevisst på at nå løper jeg faktisk musestille helt aleine, og da ønsker jeg ikke å renne rett inn i ei elgku sånn på tampen av konkurransen.
Det er greit å lage litt lyder underveis, som et lite varsku.
Da jeg løp GNT 400 sang jeg på «Heia Brann heia Brann» for å varsle viltet rundt meg.
På dette løpet gjorde jeg ikke det. Jeg sa truende ord til elgene. Høyt. Jeg bannet styggere for hver gang jeg snublet eller løp feil. Dessuten begynte «Martha» å bli kranglete....
Jeg har snakket med flere ultraløpere som opplever sånne «ut av deg selv» opplevelser, og det er svært vanskelig å forklare. Jeg hadde først tenkt å unnlate å skrive dette, men jeg gir det et forsøk:
«Martha». Vel, det er et RØDT flagg det!
Jeg har utover kvelden klart å gi klokken min en personlighet, og hun heter «Martha». Det er den lunefulle damen som bestemmer hvor jeg skal gå. Men er «Martha» til å stole på..? Dette vanviddet gikk ikke opp for meg før alt for seint.
Det er NÅ jeg må hvile. Få bort "plakk" på hjernen og starte på ny frisk etter 20 min. Problemet var at jeg kunne ikke. Hjortelusen gjør søvn ute i det fri uutholdelig. Jeg måtte bare fortsette selv om hodet mitt sårt trengte time-out.
Jeg kranglet mye med «Martha»:
«NÅ MÅ DU TA Å GI DEG» ropte jeg da hun vibrerte «utenfor løypen». Jeg rotet rundt på kryss og tvers. Var stresset. Speidet etter Lars, mistet kontroll. Ny vibrering fra Martha: «følger løypen». Åja du mener det ja! svarte jeg hånlig. Jeg tvilte på henne.
Jeg restartet klokka. Da ble alt verre. Spesielt siden jeg begynte å løpe løypa i revers en periode. Da jeg oppdaget det, ble stressjaget doblet. 1 km i luftlinje fra mål, men likevel 5 km igjen. 5 km jeg ikke klarte å finne ut av, jeg var satt helt ut av spill.
Jeg kviknet til på sekundet da jeg så en lykt blinke langt der borte. Ah så bra, det er sikkert Lars, tenkte jeg. Jeg tok beina fatt og brøytet meg gjennom buskaset, nærmere og nærmere lykten.
«Martha» protesterte: «utenfor løypen» stod det." -Å hold no kjeft!! Snerret jeg. Jeg var nå i ferd med å innhente Lars.
Vel, det var ikke Lars jeg fant. Det var en lampe utenfor en eller annen trafostasjon. Trærene som svaiet i vinden foran lampen fikk den til å blinke, slik at det så ut som en lykt i bevegelse langt unna. (Videre reaksjon fra meg, egner seg ikke på trykk).
Fulvio tok kontak på mld: "NÅ er du ute å kjøre Oyenn" (...)
Etter en lengre pep-talk med meg selv, og et aldri så lite oppgjør med klokken, fant jeg frem. Jeg løp inn i Moss sentrum. Lysene og musikken fra utestedene jeg gikk forbi, fikk meg til å våkne opp litt, og jeg ble klarere i hodet. Kjente meg forlegen mtp at "alle" familie/venner fulgte med på trackeren min på ville veier i beste sendetid kl 22.30 en lørdag kveld. Men nå var jeg så sliten at det får være det samme....
Fulvio stod klar ved statuen med en varm klem og den berømmelige koppen vi alle har kjempet så hardt for.
The Norwegian Lady i kanalparken.
Jeg fikk godkjent løpet..., og fasiten ble nesten 140 km løpt, det får holde for denne gang.
TANKER/REFLEKSJON ETTER ØUTC:
Hadde jeg stilt til start på Viadal 6-dagers (som i fjor), med samme mentale utgangspunkt jeg hadde på dette løpet; altså stress, høye skuldre og småskurr som burde vært løst, så hadde jeg aldri greid å fullføre. Da blir hjernen til en eneste stor grøt av følelser og lite fokus på oppgaven.
Jeg har lært (nå snakker jeg på egne vegne), at skal jeg for eksempel stille til OBT neste år, vel, da må alt være på stell i hverdags- jobb-og følelsesliv. Ingenting må «lure der bak i hodet». Én fjær blir til 14 kalkuner og en rosa geit når du virkelig er på felgen.
Takk for galskapen Fulvio
Gullfisken her kommer nok tilbake.
Det gjør jeg alltid.
Takk for at dere gadd å lese
Kommentarer
Logg inn for å skrive en kommentar.