Line Caliskaner imponerte nok en gang i et legendarisk løp da hun i sin tredje Spartathlonstart løp inn til 3. plass i kvinneklassen.
De 246 kilometerne ble unnagjort på sterke 26:24:51, og det var bare to kvinner og tretten menn som var før henne i mål av de 399 som startet.
Magnus Thorud var den andre fra klubben som startet, men han måtte gi seg med ødelagt lårmuskel på CP47 (159,4 km) etter 21:25. På bildet ser vi Line og Magnus etter startnummerutdelingen.
Klubbens supercoach Sondre Amdal var med Line som crew, mens Janne Balberg Kvisvik var en del av crewet til Simen Holvik som kom på 5. plass i løpet.
Kondis.no: Line Caliskaner med pallplass i Spartahlon
Line: - Ikke alltid man er like heldig på bilder, men jeg byr på den (245k og nesten 26 1/2 time løpeskoene legger heller ikke det beste grunnlaget). Spartathlon er et monster av et løp. Etter 2 år med stang ut er det fint å få bevist for meg selv at jeg kunne bedre.
Line: Refleksjon, min vei til Spartathlon deltakelse
Jeg husker første gang jeg hørte om Spartathlon. Det var i 2016 på et foredrag av Rune Larsson på en løpeweekend i Bohuslän. Han fortalte om et løp i Hellas hvor han hadde løpt seg til sykehuset flere ganger. Husker jeg tenkte at dette er et løp for de sinnsyke. Jeg var nærmest sjokkert. Her satt jeg og skulle løpe totalt 73 k fordelt over 3 dager. Jeg var spent på hvordan det skulle gå for jeg hadde aldri løpt så langt på 3
dager før.
Så gikk det mange år uten at jeg tenkte på dette løpet. Helt frem til høsten 2021. Magnus i klubben skulle delta og jeg fulgte ham via trackingen. Janne fikk også med seg dette og slengte ut en kommentar om dette måtte vi forsøke å komme med på. Jeg lo av henne og tøyset det mest bort. Rett over nyttår 2022 hørte jeg podcasten «I det lange løp» hvor Magnus var gjest og snakket om Spartathlon. Hans fortelling og entusiasme inspirerte meg så mye at fra å tenke at det aldri ville være aktuelt tente det en gnist til å forsøke å få plass. At jeg skulle få plass på første forsøk kom som et sjokk. Jeg kjente på et helt spekter av følelser. Et par uker senere bestemte jeg meg for å skaffe meg en coach. Jeg kontaktet Sondre og håpet han var villig til å ta på seg oppdraget. Heldigvis sa han ja.
Hadde jeg visst det jeg vet i dag. Hvordan hans hjelp skulle endre så mye hadde jeg kontaktet ham mye tidligere. Ikke nødvendigvis for at jeg skulle satse og forsøke å hevde meg blant de store utenfor Norge, men fordi løpingen har fått en helt annen rolle. Det er gøy å kjenne på at man blir bedre. Å balansere mengde, type økter og skru på små detaljer kan gjøre forskjellen. Og så er det inspirerende å ha en person å sparre med, som kan være med å sette mål (små som store). At jeg i dag har en bronse i en av de tøffeste løpene på vei og som jeg for 8 år siden anså som sinnsykt (og det er jo egentlig det) er stort.
Takk
Sondre, jeg hadde ikke klart det uten deg
Takk
Magnus, for at du inspirerte meg til å melde meg på
Takk
Janne, for at du ble med som crew første gangen og med det var en stor bidragsyter til at jeg fikk en så fin opplevelse at jeg ville igjen, og igjen.
Lurer du på hvordan det er å ha en coach og hvordan det er å samarbeide med Sondre (verden beste), ta kontakt. Jeg forteller mer enn gjerne.
LINE: 3. FEMALE AT SPARTATHLON - I MADE IT TO THE PODIUM
Saturday morning at 7 am we started from Acropolis heading against Sparta. Started off a bit slower than last year, as planned. After a few k I matched up with
Norman Mascher-Aspensjö and we more or less had company until Corinth (80k). It was nice to have company and our running steps/style is a perfect match.
Shortly after Corinth I almost (at least it felt like it) had a close talk with a dog. Many dogs in Greece have a
mission to protect the homes. Most of the dogs we hear along the route are behind fences, but sometimes the gate is open. This was one of this gates and the dog chased me for a bit. Let’s say I made an unplanned short interval.
I was more or less running alone all the way to mountain base (160 k). It felt much harder than expected. Managed to run most of the distance, but slowly. Over the top was a struggle and it took forever. Steep climb up and difficult surface down again. Two female runners passed me and I was nr 5. Thought that podium was lost walking like a snail down. In Nestani (170 k) they had a longer break and I left the check point first. Still a chance to make it to the podium. Tried to keep a steady pace. Walked a bit part af a really long uphill and they got me again. Convincing myself that I did not put down so much work not to give it a real fight. Started running again and could rather easy pass them. Having two (which turned out to be three runners) chasing me it was no more time for walking. Still had 50 k to go. With 20 k to go Sondre told me they were 5-6 min behind me. Went into beast mode and pushed all I had until the finish line and came in third, 18 min ahead of the one behind me.
- Very strong finish!
- Still a lot of improvements to be done
