Bjørn Berger på 2. plass i Hagemanns Hill Mile Sommer med ny distansepers

Da er tiden inne for en aldri så liten oppdatering fra løpet i går. Det ble definitivt veldig gøy å delta på Hagemanns Hill Mile. Som nevnt trodde jeg at «Hills» så definitivt ikke var noe for meg, men kan hende var denne tanken mer en «mental sperre» enn virkelighet.

Ultra-miljøet er utrolig inkluderende og den sosiale og hyggelige stemningen bidro kanskje til å gjøre bakkene litt lettere enn det de egentlig er. Fine mennesker med en imponerende mental styrke, som maler på med «bare én runde til» og «bare enda en runde til» til tross for verkende muskler og diverse «vondter» både her og. Alle kjemper mot sine egne mål og grenser. Det er rett og slett bare å ta av seg hatten for slik innsats.

Men hvordan gikk det så for min egen del:
Jeg virket vel sikkert (som vanlig) mer eller mindre «kjørt ut» allerede etter de første 2-3 rundene vil jeg tro, men virkeligheten var at jeg egentlig følte meg bare bedre og bedre. Og etter at vinneren i dameklassen til slutt valgte å takke for seg og ta med klassevinner «bøtta» hjem, var vi plutselig bare to herrer igjen. Så nå ble det virkelig «last man standing», som konseptet jo også tilsier.

Rett etter å ha lagt i vei på runden som startet klokken 24:00 (ja, midnatt, ja) merket jeg dessverre en «kjenning» i den ene leggen, hvilket var dårlig nytt da Ultravasan 45 står på programmet kommende lørdag. Med fare for å gå glipp av denne valgte jeg derfor, etter 14 timer; 20 minutter, ca. 3633 høydemeter og 43 fullførte runder, å stå av, rekke frem hånden og gratulere den siste gjenstående deltakeren med seier og, den etter hvert smått legendariske, «bøtta» som alle vinnere får i løpene arrangert av Hagemann Eventer.

Jeg kunne jo nå i ettertid valgt å fokusere på at jeg tapte og være ergerlig over at «bøtta» ikke ble med hjem. Men jeg tapte derimot ikke. Jeg vant! 

Jeg vant over meg selv og de begrensningene jeg trodde jeg hadde. Jeg nåde målet mitt med glans, som på forhånd var å gjennomføre ultradistansen (43 km+). Jeg rett og slett knuste min tidligere personlige distanserekord (som var litt over 50 km). Og til sist, men ikke minst, jeg hadde en fantastisk fin dag med masse fysisk aktivitet og frisk luft i trivelige omgivelser i lag med hyggelige mennesker. Så nok engang, som tidligere nevnt, jeg tapte absolutt ingenting. Jeg vant mye mer enn jeg kunne forvente.  

(PS. Størrelsen på dagens vannblemmer og sår under føttene tilsier at det ikke er spesielt lurt å løpe/gå opp og ned bakker med litt for store sko…