Les om Line Caliskaner og crewets vei til seier i Badwater135
Postet av Olav Engen den 29. Jul 2024
DENNE OMTALEN BLE PUBLISERT SOM +SAK PÅ KONDIS.NO TIDLIGERE I DAG.
Vi håper de fleste av dere er medlemmer i Kondis, men deler uansett saken med dere her.
Les om Line Caliskaner og crewets vei til seier i Badwater135
Var mer bekymret for bakkene enn varmen og distansen
De fleste løpsinteresserte har vel etter hvert fått med seg Line Caliskaners seier i Badwater135. Vi har snakket med Line og crewet om gjennomføringen av de 217 kilometerne i ekstrem varme fra Badwater Basin, i Californias Death Valley - 86 meter lavere enn havnivå - til målgang ved Whitney Portal 2550 meter over havet.
Publisert 29. juli 2024 av Olav EngenSeier i kvinneklassen og 2. plass totalt er en historisk sterk prestasjon av Line Caliskaner - og en fantastisk norsk oppfølging av Simen Holviks seier i herreklassen i fjor da også han kom på 2. plass totalt. Det som får soleklart mest oppmerksomhet rundt løpet er den ekstre varmen som kan bli over 50 grader celsius, men - her er det også mange høydemeter å takle, og dette siste bekymret Line mest i forkant av løpet.
- I forkant av løpet var jeg ikke bekymret for distansen eller varmen, men litt spent på høydemeterne ettersom jeg ikke løper så mye bakker, sier Line.
Vi har pratet med Line, paceren Janne Balberg Kvisvik og coach Sondre Amdahl.
- Line Caliskaner vant kvinneklassen og ble nummer to totalt i Badwater 135
- Løpets hjemmeside
- Resultater med splitt-tider
Løype som passet Line
Coach Sondre Amdahl mente dette var det perfekte løpet for Line som trener ekstremt mye. I fjor løp hun hele 7600 kilometer, nesten alt på asfalt.
Line forteller: - Siden jeg bestemte meg for å forsøke å få plass på Badwater i fjor høst har det vært mange tanker om hvordan det ville være å stå på startstreken. Man har sett så mange bilder av denne løypa, med endeløs vei. Sondre mente at dette var et løp som passet meg, etter at han var der med Simen (Holvik, red anm) i fjor. Løpet har de 3 elementene jeg foretrekker: Lang distanse, asfalt, varme.
Hvordan trente du i forkant av løpet?
- Frem til ca 4 uker før løpet var treningen ganske vanlig da jeg tidligere i år har hatt både et 24-timers løp og et 6-timers løp i kalenderen. En vanlig uke for meg er +/- 180 k så jeg har ganske stor mengde og det var derfor ikke nødvendig med justering av denne i forhold til Badwater. De siste ukene før løpet ble det litt mer fokus på bakker, sier Line som kanskje undervurderte egen styrke i motbakker. Mer om det senere.
Daglig badstue
- Det aller viktigste i forhold til Badwater var varmetreningen. Uten ordentlig varmetrening har man ingenting i Badwater å gjøre. Jeg begynte med dette for flere måneder siden. I begynnelsen var det Infrarød badstue 3 dager i uken. Den siste måneden ble det daglig badstue, 4 dager i uken med infrarød og 3 dager i uken med vanlig badstue. I tillegg hadde jeg en treningsreise til Dubai i juni hvor jeg fikk 9 treningsdager og over 350 kilometer i varmen. Disse tingene til sammen gjorde at jeg var godt forberedt på varmen.
Line legger til at hun i utgangspunktet sliter mer hvis det er for kaldt enn for varmt på lange løp - og det ble i alle fall ikke noe problem i Badwater135.
En ukes varmetilpasning i Death Valley
Jeg ser at du reiste til Death Valley en uke før løpet for å tilpasse deg varmen.
- Ja, Janne Kvisvik (pacer, se bildet nedenfor) ble med meg og vi hadde fem dager før resten av teamet ankom. Disse dagene benyttet vi godt til noen korte løpeturer, men mye avslapping ute i skyggen. Vi hadde noen veldig fine dager og jeg følte på en god ro og lave skuldre som jeg tror er viktig i forkant av løpet.
- Da resten av crewet ankom lørdag (to dager før løpsstart, red anm) sørget de for at all nødvendig drikke og mat ble handlet, samt utstyr som kjølebokser og annet. Det er mye logistikk som skal på plass så det er viktig å ha med seg et crew man har full tillit til slik at jeg slipper å føle på stress og bekymring før og underveis. Alle fire, med crew captain Elisabet Barnes i spissen, hadde full kontroll på logistikken i bilen, understreker en fornøyd Lørenskogjente.
Crewet besto av: Crew captain Elisabet Barnes, Sjåfør Stine Sevilhaug (søster) og pacerne Allan Hovda og Janne Balberg Kvisvik.
Team Line: Stine, Janne, Line, Elisabeth og Allan.
Planen var å ligge i tetgruppa fra start
De 100 deltakerne som hadde kommet gjennom nåløyet for å løpe Badwater135 ble delt inn i tre startgrupper, klokka 20, 21 og 22 med de antatt beste til slutt. At Line var plassert i beste pulje - samme som Simen Holvik, den andre norske deltakeren - viser at arrangøren hadde lagt merke til hennes tidligere meritter som blant annet omfatter sterk 24-timersløping, to Spartathlon-deltakelser og ikke minst en vanvittig totaltseier i Berlin 100-meilen for to år siden.
Tordenværet de hadde opplevdt på vei til start var stort sett over når starten gikk. Line forteller:
- Planen før start var å ligge i tetgruppen og finne en rygg slik at jeg fikk litt beskyttelse mot vinden. Simen ble liggende helt fremst og jeg lå litt lenger bak i tetgruppen. De jeg ble liggende bak synes jeg holdt litt for langsom fart, så jeg valgte å løpe forbi dem og lå bak Simen. Det tok ikke lang tid før han skled i fra. Jeg hadde snakket med Sondre (Amdahl, coach red.anm.) i forkant og vi hadde blitt enige om at jeg ikke skulle holde høyere fart enn 4:45 per kilometer. Jeg forsøkte derfor ikke å henge på SImen. Dette gjorde at jeg ble løpende alene uten noen rygg å gjemme meg bak. Jeg synes det var greit da jeg liker å løpe mitt eget løp.
Line, rett i tet! (Foto: Arnold Begay, Badwater)
Jeg følte aldri at solen og varmen var et problem
- Jeg tror jeg hadde løpt ca 15 kilometer da jeg tok igjen første løper fra puljen som startet kl 21. Ettersom det ikke er noen belysning langs veien og himmelen var ekstra mørk på grunn av regnværet var det bekmørkt så snart det ikke var noen crewbiler i nærheten eller løpere jeg passerte. Jeg synes løpet fløt fint. Løypa er ganske flat frem til 42,2 miles (68 km). Herfra kunne pacer være med og Allan fulgte meg opp den første lange stigningen. Planen var å komme så langt opp i denne bakken somk mulig før solen begynte å varme. Og den planen holdt godt. Jeg er usikker på hvor langt ut i løpet vi kom før den gjorde det. Jeg følte aldri at solen/varmen var et problem.
Line og Allan - i godt humør. (Foto: Badwater135)
Oppstandelsen i Darwin
- Etter den første lange stigningen kom partiet som jeg i ettertid kan si jeg likte minst. Det er en lang nedoverbakke (ca 15 kilometer) som store deler er ganske bratt, opptil 9 prosent. Når man blir liggende og holde igjen er det ubehagelig. Andre stigning gikk også fint selv om farten var ganske lav. På vei opp Father Crowley så vi både ørn og amerikanske jagerfly. Jagerflyene fløy lavt over hodene våre. Så lavt at de kastet store skygger på bakken. Dette, sammen med den voldsomme lyden, var en mektig opplevelse.
Den endeløse varme landeveg. (Privat foto)
- Etter denne stigningen venter et langt strekke mot Lone Pine. Veien fortsetter så langt øye rekker og litt til. Jeg fikk igjen fin flyt i løpingen. Crewet har i ettertid kalt det "Oppstandelsen i Darwin". Da vi hadde passert 175 kilometer kom vi til et punkt hvor jeg måtte begynne å bryte opp i deler og det ble hyppigere rullering på pacere. Elisabet ble også kastet inn som pacer på et par strekker. Jeg jobbet meg mentalt mot Lone Pine med 6 og 6 kilometer. Bilen stoppet hver andre kilometer, ny pacer kom inn etter 1-3 stopp, og etter 3 bytter var det en kort pause.
Bare en halvmaraton igjen - med 1200 høydemeter
- Fra Lone Pine visste jeg at det "kun" var en halvmarathon igjen, sier Line, og legger til at det er 21 kilometer i motbakke.
Vi legger til at så langt i løpet, fram til Lone Peak etter 196 km, hadde Line forsert 3300 høydemeter. Nå ventet ytterligere 1200 høydemeter på siste 21 km, en tøff halvmaraton selv uten 196 km i sterk varme i bena.
- Jeg kan i ettertid se at jeg gjorde en feil ved å tenke at jeg kunne tillate meg å gå den siste stigningen. Jeg innbilte meg at denne ville være for bratt til at jeg skulle klare å løpe den med slitne ben, sier en selvkritisk Line
- En ukjent vei i mørket oppfattes brattere enn hva den er. Dagen etter løpet kjørte vi opp til Mount Whitney Portal igjen og jeg så da at store deler av denne stigningen kunne jeg fint klart å løpt. Derfor mener jeg at jeg gjorde en mental feilvurdering da jeg på vei til Lone Pine tenkte at jeg måtte gå den siste stigningen. Jeg skulle veldig gjerne gjort dette om igjen.
- I begynnelsen av stigningen etter Lone Pine var det også et lite parti med terreng. Dette er ikke på den ordinære ruta, men på grunn av problemer med veien etter en tidligere flom var veien stengt. Mens løperne med pacer tok seg gjennom 2,5 kilometer kjørte bilene en 10 kilometers omvei rundt. Terreng, slite ben og mørke er ingen god kombinasjon. Enkelte steder var det både ulent og bratt ned på den ene siden. Jeg hadde med min søster som pacer her og hun gikk bak og sikret meg ved å holde tak i bib-beltet på disse stedene.
Sliten på slutten, men ikke i tvil...
- Tilbake på veien holdt jeg godt tempo ved å gå, frem til mot slutten hvor det ble vesentlig brattere og det var virkelig seigt. Her var jeg ordentlig sliten, men aldri i tvil om at jeg ville klare å fullføre.
- Vel i mål var det som om noen skrudde på fullt på energi igjen og jeg følte meg helt topp. Antagelig litt adrenalin som slo inn, smiler Line.
Noe du kunne gjort annerledes?
- Jeg fikk inn for lite næring under løpet. Med mer næring og mental innstilling på å løpe det meste av siste stigning, er jeg god for et bedre resultat. Jeg tar med meg noen forbedringspunkter fra dette løpet inn i Spartathlon som er mitt neste løp. I ultra er det alltid noe man kan ta med seg og forbedre.
Ja, det er kanskje det tenker vi - og lurer allerede på hvordan det kan gå i høstens Spartathlon og neste års VM 24-timers.
Line insisterer på å fremheve crewet. På bildet ser vi Stine Sevilhaug, Allan Hovda, Line, Janne Balberg Kvisvik og Elisabet Barnes. (Privat foto)
- Jeg er sikker på at jeg hadde det aller beste crewet. De var samspilte og fungerte som en godt smurt maskin. Jeg opplevde underveis at det var god stemning dem imellom og dette tror jeg hadde en positiv effekt på meg også. De sto på fra første til siste sekund og hadde ingen dødtid. Hyppige stopp for å serve meg med drikke, næring og is, forberedelser til neste stopp, handling av mer drikkevare og is etc. Uten et godt crew er det helt umulig å hevde seg i toppen på et slikt løp. Jeg var helt avhengig av dem og at jeg kunne stole på at de hadde kontroll slik at jeg kun trengte å konsentrere meg om min oppgave: Å løpe fra Badwater Basin til Mount Withney. Dette var en lagseier.
I februar presenterte Line crewet på denne måten:
Meet my fantastic Badwater Crew
- Elisabet Barnes - Crew Captain and responsible for nutrition: Elisabet used to be an elite Ultrarunner and has among other victories won Marathon des Sables 250k twice. Today she coaching ultrarunners. Her long experience with racing under extreme heat and coaching will be very valuable upfront of and during the race.
- Allan Hovda - 1. Pacer: Allan is an active triathlete and has an impressive list of merits. He has won Norseman Xtreme Triathlon three times (been on the podium 7 times in total), won Swissman Xtreme Triathlon, won Lofoten Triathlon Extreme Distance. He also has Norwegian record both in 24 hours bicycling and 24 hours running.
- Janne Balberg Kvisvik - 2. pacer: Janne is an ultrarunner, Spartathlon finisher and close friend. Janne was my crew during Spartathlon in 2022 and has proven her dedication taking on a task.
- Stine Sevilhaug - Driver: Stine is my big sister. She has been crewing me at 24 hour race and is very dedicated when she takes on a task. A sister to trust.
I am so grateful that these four have accepted to be part of my crew.
Coach Sondre Amdahl: Talentet er at hun liker å trene.
- Jeg tror absolutt ikke Line har nådd sitt potensiale, sier coach Sondre Amdahl som tidligere var i verdenstoppen som terrengultraløper, og som coacher mange norske ultraløpere med stor suksess, inkludert begge de norske løperne i Badwater135.
- Det var mange ting ved løpet i USA som kan forbedres. Og det er det som er så spennende med Line - hun søker alltid etter ting som kan gjøres bedre. Og det trenger hun også. I Hellas (Spartathlon) er konkurransen tøffere. Da må hun løse arbeidsoppgavene enda bedre enn i USA (for å vinne).
- Line er 90% trening og 10% talent. Talentet er at hun liker å trene. Hun liker å løpe. Og hun liker å matche seg med de aller beste!
Hvordan er hun å jobbe med?
- Line er inspirerende å jobbe med fordi hun vil lære. Hun vil gjøre de ørsmå endringene/forbedringene som må til for å kunne hevde seg på dette nivået. Og alderen er ingen hindring (52 år, red. anm). Jeg tror heller tvert i mot. Hun er moden nok til å tåle motgang og til å knytte til seg gode rådgivere. Hun tror absolutt ikke at hun kan alt best selv, sier en fornøyd coah.
Eksempel på Lines støttespillere er Mona Kjeldsberg (uvurderlig etter helseutfordringer i Taiwan og på Spartathlon i 2023), Didrik Hermansen (naprapat), Elisabet Barnes (coach/rådgiver med spisskompetanse på kombinasjonen kvinner og varme) i tillegg til Sondre selv - selvsagt.
Line sammen med coach Sondre Amdahl i Barcelona i fjor, der hun vant 24-timersløpet i Ultrarunning Bacelona med 243,121 km. (Privat foto)
Å få lov til å være med Line på denne reisen har vært en utrolig opplevelse og ikke minst, en stor ære.
Den som sier det er venninnen Janne Balberg Kvisvik fra Stavern.
- Jeg har vært crew for Line før, i Spartathlon, men det var noe helt annet da jeg var alene og løperne i tillegg har tilgang til drikkestasjoner hele veien. I Badwater 135 er løperne helt avhengig av crew for å få drikke, næring og is., sier Stavernkvinnen Janne - som akkurat som Line løper for Romerike Ultraløperklubb.
Hun kjente ikke de andre fra før, annet enn at hun hadde møtt Lines søster en gang tidligere.
- Men, for en fantastisk gjeng å få lov til å jobbe sammen med. Selv om det var hektisk, var det god stemning og alle bidro. Man har selvfølgelig en plan, men på et så langt og krevende løp skjer det ting underveis som gjør at planen må endres. Her gikk dette knirkefritt fordi alle var positive, løsningsorienterte og ikke minst rause med hverandre. Og så er Line i tillegg verdens herligste person å crewe. Hun er så smilende og raus underveis i løpet, selv i de periodene det går tungt, og bidrar med å skape godt humør.
Line og Janne. (Foto: Badwater135)
Hallelujastemning i crew-bilen
- For meg handler crewingen om å sørge for at Line kommer seg gjennom løpet på best mulig måte. Det handler selvfølgelig om å sørge for tilstrekkelig med næring, væskebalanse og nedkjøling, men også om det mentale, for det er langt og hett og noen ekstremt lange bakker som skal forseres og som er mentalt krevende å gnage seg gjennom.
- Line jobbet jevnt og trutt, startet veldig bra, hadde en litt tøffere periode underveis og kom så tilbake og dro fra den ene konkurrenten etter den andre - da var det halleluja-stemning i crewbilen, beskiver Janne.
- Vi passerte mållinjen sammen med Line og var nok minst like glade som henne. Selv om dette var Lines løp og hennes seier, er hun klar på at det er laget som vant og den takknemligheten og rausheten hun viser oss som crew er helt unik. Så dette har vært en opplevelse for livet og det å få dele dette med Line, Elisabeth, Stine og Allan er så stort at det er vanskelig å sette ord på. For en fantastisk gjeng å få lov å være sammen med.
Målgang sammen! (Foto: Arnold Begay, Badwater)
Simen Holvik: Målet var å vinne
Den andre norske deltakeren, Simen Holvik ledet løpet i 140 kilometer, men måtte gi seg etter ca 180 km.
- Målet i år var å vinne og helst ta banerekorden. Satset alt jeg kunne men gikk litt over den kanten. En hårfin balanse, sier Simen til kondis.no dagen etter løpet.
Du løp jo inn til en strålende 2. plass totalt i fjor da du vant herreklassen. Gjør du et nytt forsøk på å klare totalseieren?
- Ikke neste år. Da blir det marathon Des sables, VM 48 timers og VM 24 timers, sier Simen, som tydeligvis har kalenderen for 2025 klar allerede.
På facebook skriver Simen:
- 2024 Badwater 135 is now history. Long story short; I (together with my team) decided to drop out of the race after 20 hours (~ 180km) due to several symptoms. High pulse, dizziness, diarrhea and vomiting. When the temp is close to 50 C it could have gone very badly if I had continued. A tough, but wise, call to make. Health and safety always first.
Thanks again to my crew: Sondre Amdahl, Magnus Thorud, Tori Head and Heather Barrick
Simen sammen med pacer Magnus Thorud. (Foto: Badwater135)
Kommentarer
Logg inn for å skrive en kommentar.