Line Caliskaner åpnet knallhardt i årets Spartathlon fredag morgen, og imponerende nok holdt hun bra hele veien - og midt på dagen lørdag løp hun inn som 8. raskeste kvinne og 44. løper totalt med tiden 32:22. (Privat foto)
Dette er den klart raskeste tiden av en norsk kvinne i Spartathlon - det bare tre har fullført tidligere. (Cecilie Holmgren fra klubben i 2018 på 34:03, Ninette Banoun fra klubben og Jeanette Vika fra HULK i 2019 på 34:51.
Alle resultater
Oppdatert 8. oktober: (fra Lines fb-side)
Spartathlon - et 246k eventyr fra Athen til Sparta
Fredag morgen kl 03:30 ringte klokken og det var tid for å stå opp og gjøre seg klar til start for mitt livs største løpeeventyr. Kjente på litt spenning, forventning og glede når vi satt i bussen på vei til start ved Akropolis. Det jeg tidligere hadde betraktet som galskap var i ferd med å skje. Vel fremme ved start ble det stadig ropt «Turn on your GPS tracker», dronene fløy over oss og mange busker ble vannet. Startskuddet gikk og vi var i gang gjennom Athens gater. Politiet sørget for å kontrollere trafikken og at vi fikk fri passasje. Dette var starten på det som skulle bli et over 32 timers langt eventyr.
Hva opplevde jeg?
Jeg opplevde følelsen av å bli heiet frem som en heltinne. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg ble tutet til og hørte "Bravo!". Men en ting er sikkert, det var like hyggelig hver gang og fikk frem smilet. Noen heiarop var litt mer spesielle enn andre. Som f.eks et sted før Korinth hvor veien går langs kysten, men ganske høyt opp. Plutselig hører jeg nede fra havet "Bravo". Når jeg titter ned (sikkert 20-30 meter) er det en mann som svømmer på ryggen og vinker og heier. Flere steder sto det hele skoleklasser og heiet. En fantastisk følelse når de satte opp hendene for at jeg skulle kjøre en high five gjennom hele gjengen. Det kom heiarop fra mennesker i alle aldre, fra små barn som sto med sine foreldre til gamle tanter oppe på en balkong. I en liten landsby kom en gutt i 10-12 årsalderen med papir og penn og ville ha underskrift.
Hundene
Jeg hadde hørt mye om løshunder før løpet og at dette er ett av mange utfordringer ved Spartathlon. Inntil det ble mørkt tror jeg ikke at jeg så noen. Hørte mange som var innenfor gjerder, men ingen løse på gaten. Etter at det var blitt mørkt møtte jeg på 4-5 stk. Selv om noen kom løpende mot/etter meg opplevde ingen som veldig truende. Men jeg var veldig bevisst på å ikke sette hodelykten på dem og forsøkte å holde så stor avstand som mulig. Hadde ingen intensjon om å stifte nærmere bekjentskap med dem.
Utover natten kjente jeg på en trøtthet. Hadde med Powergum som inneholder koffein og dyttet i meg flere slike i løpet av kort tid uten at det hjalp. På et tidspunkt gikk jeg og duppet og hadde en liten periode hvor jeg flere ganger var på vei ut i grøfta. Forsøkte å holde fokus på å komme meg videre frem til neste gang jeg traff Janne slik at jeg kunne få tak i flere Powergum. Innen jeg traff henne kom jeg frem til et sjekkpunkt (CP) hvor de spurte hvordan det gikk. Jeg svarte med at det gikk fint, men at det var litt kaldt (til tross for at jeg hadde en tynn ullgenser og jakke). De ga meg survival blanket som jeg surret rundt meg. Disse knitrer mye, så med dette konstant i ørene våknet jeg til igjen.
Løpet har 75 CP (inkl målgang) og på enkelte av disse kunne jeg motta hjelp fra eget crew. Jeg var så heldig og hadde med meg
Janne.
Dette var første gang Janne har supportert noen under løp og min første hvor jeg har hatt hjelp. Til tross for at hun ikke hadde gjort dette før, var jeg aldri i tvil i forkant av løpet om at jeg kunne stole på henne 100%. Hun gjorde jobben som om at hun ikke hadde gjort annet. Fulgte vår plan til punkt og prikke, sjekket om jeg ønsket noe til neste gang vi skulle treffes, sørget for at jeg fikk i meg mat og drikke og ga massasje. TUSEN TAKK!!!!!!
Janne ble mitt holdepunkt for å jobbe meg gjennom løpet. "3 CP så treffer jeg Janne, 2 CP så Janne" etc. Det gjelder å dele elefanten opp i små biter.
Siste 5 k inn mot mål var det nærmest en konstant tuting fra biler som passerte. Jeg plukket opp det norske flagget fra min drop bag på CP 74 og det er vanskelig å beskrive følelsen når jeg nærmet meg mål. Barna sykler/løper ved siden av fra ca 500 m før mål frem til avsperringen hvor de ikke lenger får lov. Da jeg hørte den umiskjennelige "Spartathlon-musikken" og så statuen av Leonidas kjente jeg på en klump i halsen, en stolthet og glede over å kunne løpe i mål med flagget høyt hevet.
Etter målgang får man hjelp til å få satt seg på en stol og de vasker føttene. De putter føttene i en balje med deilig kaldt vann med sokkene på. Antar det er for sikre at sokkene ikke henger igjen i sår på føttene. Mitt valg av sko (Topo Specter) og tåsokker hadde betalt seg. Ikke et eneste lite sår, kun en bitte liten ubetydelig vannblemme på en tå. (Jeg hadde andre sko i bilen med Janne i tilfelle det skulle bli behov for å bytte, men Specter fungerte utmerket hele veien og det ble ikke vurdert en eneste gang.)
Jeg har i tidligere løp ikke vært flink nok med næringsinntak. Her visste jeg at uten næring ville jeg aldri komme i mål og hadde en konkret plan. Denne planen ble fulgt og jeg kan endelig si at jeg har knekt koden for å få i meg næring. Spiste til og med på CP hvor jeg ikke traff Janne. (Klapp på egen skulder.) Næringen besto av Tailwind (var alltid på flasken i hånden), pasta, potetmos, avokado, appelsin, banan, eple, kjeks og sjokolade.
Gjennomføringen har stort forbedringspotensiale og jeg tar med meg lærdommen til neste gang. For det blir en neste gang. Jeg har en ny avtale med Leonidas
Jeg har funnet "MITT LØP"
Magnus måtte gi seg etter 140 km
Også Magnus Thorud, som fullførte i fjor (33:33) var med, men måtte stå av allerede ved 140 kilometer.
Han skriver på facebook:
Hva skjedde? Jeg spør meg selv om det samme. Den korte forklaringen er sår muskulatur alt for tidlig i løpet. Rundt tre mil(!) Derfra og ut var det mer jobb enn flyt i løpingen. I de bratte bakkene ned mot Malendrini på CP 40(140km) sa lårene mine god natt. Så fikk jeg kjøre «dødens minibuss» i hele 3 timer mens vi plukket opp andre døende løpere som kastet opp og jamret seg på vei inn til Sparta. Da har jeg sett den siden av Spartathlon også. Heldigvis kommer det alltid flere muligheter. Nå er det uansett hvile som gjelder også venter Bislett 24 i november. (Arrangørfoto)
Fire norske startet i årets Spartathlon:
Årets norske deltakere; Magnus Thorud (DNF), Line Caliskaner (44. plass), Eiolf Eivindsen (DNF) og Simen Holvik (19. plass).
Simen og Line var de klart beste nordiske deltakerne i år, tredje best var en svensk løper på 106. plass!
