Løpsrapport fra Andrea og Gunnars 250-kilometersløp i Georgia

Vi har tidligere omtalt at Andrea Liebe og Gunnar Fæhn har fullført 6-dagersløpet til RacingThePlanet i Georgia. Her følger en løpsrapport, med ekstra fokus på en svært spesiell første etappe. (Alle foto: Gunnar Fæhn)

Se også nyhet 28. juni: Andrea Liebe og Gunnar Fæhn fullførte 250 kilometer på 6 dager i Georgia

Kort rapport fra Andrea og Gunnars tur i Georgia

En søndag morgen i meget lavt skydekke og truende regn, stilte vi på startstreken på en gress-slette sør i Georgia. Norge var representert ved Andrea og undertegnede. Målet var ca 250 km og vel 5000 høydemeter unna. På ryggen hadde vi mat for en uke, vann for en etappe, sovepose, liggeunderlag og det mest nødvendige og obligatoriske for turen.

Arrangør- og deltakerleiren siste dag...

RacingThePlanet har i snart tjue år gjennomført sine fire faste arrangement: Atacama (Chile), Gobi (Kina/Mongolia), Sahara (Egypt/Namibia) og Antarktis.  Senhøstes 2019 meldte jeg meg på turen i Mongolia, men så kom Covid. Etter tallrike utsettelser og omgjøringer ble det de sørlige delene av Georgia nær grensen til Tyrkia og Armenia som ble arrangørens erstatning for Mongolia.   

Det var godt med kupering i Georgia - der løpet gikk i 1000 til 2300 meters høyde. Total stigning var 6.642 meter og totalt fall var 6.109 meter.

Løpets litt over førti deltagere fra mer enn 15 land kunne vel ha ulike oppfatninger om mangt og meget, men alle var enige om at første dag fortjener merkelappen «katastrofe». Etter to timer sto tjuefem deltagere i tjukk tåke uten formening om himmelretning, hvor vi kom fra eller hvor vi skulle. Ved hjelp av moderne teknologi fant vi vår posisjon, etter mange telefoner fikk vil til og med koordinatene til neste sjekkpunkt, CP 1.

Tåke og manglende merking...

Ved forenede anstrengelser lokaliserte vi på kartet et kapell fra hvilket vi håpet det gikk en sti i tilnærmet riktig retning.  

Tre og en halv time etter normert tid dukket tjuefem slitne deltagere opp på CP1 med et lite håp om støtte og medlidenhet fra arrangøren i denne helt spesielle situasjonen. Der var det ingen sympati å hente.  Når en ikke stopper ved siste sikre løypemarkering, er det ens egen skyld om en havner i uføre. Lett å si til en gruppe som for litt siden sto i tjukk tåke uten aning om hvor siste løypemerke sto eller retningen til dette!

Forklaringen fikk vi noen dager seinere. Flaggene som brukes til å markere løypa står på en pinne av stiv ståltråd. Disse stikkes i bakken med 50 -100 meters mellomrom. Noen gjetere i nærheten fant ut at denne ståltråden kunne være kjekk å ha!

Vi siste vaklet i mål første dag i mørket ved halv ti-tiden etter ca 48 begivenhetsrike kilometere. Det ble smått med forberedelser til neste dags etappe på drøyt 47km. Med ryggsekk på vel 11-13 kg og i rundt to tusen meters høyde over havet, gikk det ofte tungt i fuktig vær på stier av leire.  

 Klebrig gjørme...

Merkinga av traseen videre de neste dagene var upåklagelig. Været stabiliserte seg gradvis; det ble litt lengre avstand mellom bygene og sola dukket opp fra tid til annen.  Det ble færre elver å krysse og i korte perioder var løperne nesten tørre på beina! 

De neste dagene ble tallrike landsbyer passert og enorme blomsterenger krysset, før vi en natt (etter nær 70 km) kom fram til siste leir i god tid før hanegal. Den påfølgende dag var bare luksus. Sol, tørking av våte klær, beina høyt og visshet om at bare 10 km gjensto før målgang. Andrea la inn en formidabel sluttspurt og klatret overbevisende på resultatlista. Selv kom jeg inn som eldste og siste deltager, men kan vel bare si meg fornøyd med at jeg med en tilårskommen kropp, morkne ledd, suboptimalt syn og såre føtter klarte distansen.

Landsby...

Kumøkkbriketter!
 

En uke stappfull av minner. Så flere blomster i Georgia enn jeg samlet har sett gjennom et langt liv, herlig gjeng deltagere som hjalp og støttet hverandre på eksemplarisk vis, møte med tallrike hunder med særdeles ulikt temperament, flott natur og trivelig følge gjennom med- og motbakker.

Georgisk blomsterprakt...