Torunn Paulsen Brandt (57) og Svein-Erik Bakke (52) fra Jar i Bærum har meldt seg inn i klubben. Disse blide løperne kjenner jo svært mange av dere fra før - og det er jo nesten som de har vært i familien vår en stund.
Tidligere representerte samboerne Sportsklubben Rye, men nå blir det Romerike Ultraløperklubb (+Oslofjord Triatlon for å få lisens for triatlon, svømming og sykkel). Begge deltar i det meste av kondisjonsidretter, men løping er nok det som dominerer - og konkurranseaktiviteten er høy.
Samme dag som vi bekreftet innmeldingen kom denne beskjeden tilbake: - Vi har avtalt med Even i kveld, så da regner jeg med at vi ikke kommer tomhendt der i fra. Favnen full av svart og gult klubbtøy.
De konkurrerer som sagt mye, og et av Torunns høydepunkter var da hun i 2018 løp 172,398 km på Bislett 24-timers (9. plass). Det vi i farten husker best av Svein-Eriks mange sterke resultater er 50-kilometer på Jevnaker på 3:11:54 i fjor.
Disse bildene er fra tidlig på året da de løp Kondis' virtuelle ultraløp. Da var det Torunn som løp lengst, fra Oslo til Horten, mens Svein-Erik "bare" løp 50 km - men fort!
Vi må jo ta med denne festlige facebookoppdateringen:
Torunn Paulsen Brandt er sammen med Svein-Erik Bakke
Da er høstens overgangsmarked her i huset over. Vi har fått gå på fri transfer til en ny flott klubb - Romerike ultraløperklubb.
https://www.romerikeultra.no/blog/blogpost.rails...
Tenk at noen ser på meg som en ultraløper og at jeg er velkommen i en ultraløperklubb. Det trodde jeg aldri skulle skje. Jeg som aldri skulle løpe lenger enn halvmaraton. Og jeg som er så sær og rar
Derfor tar jeg nå neste steg og har meldt overgang til en ultraløperklubb, og en løpefamilie som jeg egentlig allerede har følt meg som en del av i flere år. Her får jeg løpe sammen med mennesker som bare er så positive, rause og inkluderende, og litt «halvgale». Her kan jeg være meg selv og vite at det er mer enn godt nok.
Kanskje naturlig med overgang til en ultraløperklubb også siden jeg bare har en fart - min skilpaddefart - som jeg løper i uansett distanse. Så da kan jeg like godt løpe langt og lenger enn langt når jeg først er i gang. Det er jo stort sett bare hodet mitt som «tuller» det til, og av og til kroppen. Jeg er jo ikke akkurat ung og lovende i kropp, men hodet mitt er bare så ungt og lovende. Så aldri glem skilpadden der bak når harene setter av gårde. Det er langt til mål.
Jeg er jo ikke ute etter å gjøre det bra, men jeg vil gjerne ha det bra og at de rundt meg har det bra, og samtidig oppleve og mestre sammen med likesinnede. Jeg liker å uforske grensene mine, fysisk og mentalt. Så derfor var det naturlig å søke meg hjem til den flotte ultraløperfamilien i Romerike ultraløperklubb.
Så da tar jeg like godt med meg vannbæreren, hoggestabben, hobbypsykologen, paceren, baristaen, massøren og kokken min over. Jeg klarer meg ikke uten han. Han er der for meg, alltid, uansett. Og han utfordrer meg til og støtter meg på å gjøre ting jeg aldri kunne forestille meg jeg skulle klare.
Han løper jo også litt langt av og til, ganske ofte faktisk. Han er allerede veldig glad i løpefolkene i Romerike. Han er som meg ikke så veldig interessert i tider, resultater og plasseringer, men han elsker å være ute i aktivitet, møte hyggelige folk, søke nye utfordringer og mestre nye ting. Og er det noen jeg kjenner som kan presse ganske hardt og langt, så er han en av de, hvis han bare vil.
Av og til glimter han til og da går det jaggu raskt unna, men helst vil han bare ha det bra sammen med hyggelige folk og være på «løpetur», og er veldig opptatt av at de rundt han har det bra. Det får han i Romerike. Så ikke se bort ifra at vi plutselig kan gjøre det litt bra også.
På hjemmefronten må han dog prestere hele tiden, for der har han skjønt at happy wife betyr et happy life.
Så nå skal vi ut på løpetur og løpe inn våre nye klubbklær. Vi sees
