Magnus Thorud imponerte med å fullføre Spartathlon - og har deretter imponert med å skrive en fantastisk racereport. Denne har tidligere være publisert som +sak på kondis.no, men her er rapporten åpen for alle.

www.spartathlon.gr/en

RaceReport fra Spartathlon
Tekst: Magnus Thorud

Del 1: Veien til Sparta

18.6.21
Magnus Thorud: «Jeg har blitt tilbud plass på Spartathlon! Shit, rekker jeg det? Løpt 500 km i mai, trener godt nå. 600 km i juni. Har juli og august på meg, kan det gå?»

Jeanette Vika: «Ja, du kan klare det!»

Magnus Thorud: «Kan du hjelpe meg litt da? Litt mentor…?»

Jeanette Vika: «Ja selvfølgelig!»

Magnus Thorud: «Takk, jeg er ganske shaky nå»

Jeanette Vika: «Kjenner meg igjen!»

21.6.21
Magnus Thorud:«Argh…jeg er så frem og tilbake på om jeg vil, ikke vil, at dette er for stort. At jeg ikke rekker trene nok. Ekstremt mange tanker»

Jeanette Vika: «Dette er faktisk din største utfordring. Du tenker for mye. Dette kan du dra i land!

Magnus Thorud: «I know, Simen sa også det. Ikke tenk så mye, bare hopp i det med begge beina først- sa han»

Magnus Thorud«Eller kanskje ikke?»

Jeanette Vika: «Ikke tenk! Bare gjør»

Magnus Thorud «Ok I will try»


Hvem Magnus sparret med? Jeanette Vika - som sammen med Ninette Banoun fullførte Spartathlon i 2019. (Foto: Johan Holmgren)

«Most grueling footrace inn the world» 

Før jeg fatter en endelig beslutning gjør jeg grundig research på hva jeg muligens har tenkt å begi meg ut på. Jeg googler «Spartathlon not so hard, spartathlon easy» uten å finne de svaret jeg håper på. At Spartathlon skal være lettere enn det utgir seg for, men det er Spartathlon så definitivt ikke. Jeg finner istedenfor artikler som: « Most grueling footrace inn the world»  «Vomit, bleeding nipples, and hallucinations on a 150-mile running race» «Spartathlon the most cruellest race»

Jeg leser av at alle som noen gang har stilt har kun 40 prosent kommet seg til mål. Løpet har altså et snitt på rundt 60 prosent som aldri finner veien til Sparta og King Leonidas. Varmen, cutoffene, fjellet, mørket og løshundene. Alle er ute etter å ta deg, knekke deg og spytte deg ut igjen. «Hvordan i all verden skal jeg klare dette her? Nei. Dette virket tøffere enn først antatt.»  

Jeg blir usikker. Jeg spør Jeanette en gang til. Hun bekrefter igjen. «Spartathlon er ikke lett, du kan ikke ta lett på noen ting. Du må respektere løpet, du må ha ærefrykt for det». Men Jeanette har troen på meg og ber meg  trykke på betalt i nettbanken. Jeg har stilt nok spørsmål nå, og jeg mistenker at hun er litt lei. «Ikke tenk så mye Magnus, bare trykk» Så jeg trekker pusten dypt og trykker betal i nettbanken.

Og med det tastetrykket, så jeg er påmeldt Spartathlon 2021.

I sommer skal jeg egentlig bare løpe...

I juli trener jeg godt. Jeg løper 800 km og bruker sommeren på langturer på asfalt. Alle varme dager skal benyttes, her må vi forsøke å lære oss å forstå hva varmen gjør med kroppen under lange løp. Familieturen til Kragerø blir brukt til 246 km på fem dager. Jeg må forstå distansen istedenfor å ligge på stranden og late meg. Blir stressa av slikt. Jeg har minimalt med tid og alle dager må brukes godt. Egoistisk ja, men absolutt helt nødvendig.

I august trapper jeg ned noe, løper 700 km, deriblant to ultraløp. Oslofjorden rundt 50 miles i begynnelsen av måneden og Ringerike 6 timers mot slutten. Jeg får svar på at kroppen igjen begynner å funke og jeg kjenner at kan løpe langt. Men kan jeg løpe 246 km på gresk asfalt? Jeg har jo ikke løpt langt siden mai 2020 da jeg løp SMVE100 som et eget prosjekt. Jeg blir samtidig enormt stressa for at jeg ikke har fått trent nok på varmen og kjøper meg en infrarød badstue som jeg bruker jevnt og trutt. Løper også med ekstra klær ute i på varme dager. For jeg har jo bestemt meg.

Jeg skal til Sparta!

Magnus løp Romerikesåsen på langs  sammen med en god venninne, som langtur i oppladningen til Spartathlon. (Foto: Olav Engen)

September starter med nok et ultraløp. Jeg løper rolig igjennom Romeriksåsen på langs med en god venninne. Målet er å være ute lenge. Bryr meg lite om tid og terrenget jeg løper på. Det går fint, kroppen takler dette utmerket. Etter Romerikåsen er det rett under tre uker igjen til start. Jeg trapper ned og bruker tiden godt til varmeadaptasjon og på å lese mer om løpet. Jeg ser alt som er å se på Youtube. Mange ganger. Jeanette forsøker å forberede meg på alt som kommer. Sender over videoer på ting jeg må tenke på. Jeanette er gull å ha! Hun er et av mine støttehjul på denne ville ferden på vei mot Sparta. Det andre er Stine og familien hennes, som løser mye praktisk på hjemmefronten, samtidig som de også heier på meg. Jeg kjenner meg heldig som har dem.

20.9.21 Avreise.

Det er så sprøtt, jeg skal til Hellas alene. Løpe Spartathlon, uten crew og uten familie. Jeg kysser Stine farvel, jeg klemmer Mario hardt. Han ler og tøyser, skjønner nok ikke at jeg skal være borte i over en uke. Ser at Stine synes dette er vanskelig, hun er på gråten. «Kommer du tilbake pappa?» Lurer Mille på 8 år. «Ja, selvsagt» Svarer jeg, men kjenner samtidig at jeg tviler litt på mitt eget svar. Deretter snur jeg meg og går, river meg vekk fra den trygge hverdagen. Nå er det «Spartahlon or bust».  Jeg stavrer av gårde med en alt for stor koffert og sekk på ryggen til 32 bussen som skal ta meg til Oslo S. Kjenner at jeg er litt på gråten, men heldigvis ringer Marius Hauge. Han som lager Captare podcast. Det er fint å prate, Marius spør interessert. Jeg kan svare og slippe og lytte til alle tankene i hodet. Sjekker inn på Oslo Airport Gardemoen. Der venter senga, for dagen etter er det tidlig opp.

21.9.21 Glyfada. Hellas.

Varmen slår imot meg med en gang  jeg går ut av flyet og blir fraktet over i buss til terminalen. Jeg surrer rundt i ankomsthallen litt usikker på hvordan jeg skal komme meg til Glyfada. Er også sulten og tørst. Har ikke spist siden jeg kastet i meg to brødskiver på hotellet klokken halv fire om morgenen.  Finner en kiosk, kjøper en bar og en cola. Deretter finner jeg til slutt en buss til Glyfada- X96Piareus og finner ut at jeg skal gå av på 3rd station Glyfada. Finner også holdeplassen Den er godt merket med sprittusj(!). For første gang i livet savner jeg Ruter hjemme i Norge.


Hotel London - i Glyfada.

Jeg finner greit frem til Hotellet og sjekker inn. Blir gående frem og tilbake på rommet, uten at jeg helt vet hva jeg skal ta meg til. Rommet er varmt, finnes det air condition? Jepp, heldigvis. Utenfor er det en byggeplass hvor det bråkes og hamres. Lite som minner om sydenferie. Jeg er stressa og bestemmer meg for å gå ut en tur. Stikker innom resepsjonen og spør resepsjonisten om det er muligheter for at jeg kan beholde samme rom i morgen når vi sjekker inn via arrangementet. Resepsjonisten sier jeg skal bo på et annet hotell og ikke London. Rart. ISA (International Spartathlon Association) har plassert Norge på London Hotell . Hvorfor har vi da ikke fått beskjed om endringen? Jeg lurer på om jeg kan flyttes opp til dette hotellet, resepsjonisten overtaler meg til å bli værende. Går meg en tur, før jeg spiser på takresturantent og ser en fantastisk solnedgang. Deretter tar jeg kvelden og sover en god natts søvn.

Det skal bli min siste på en uke.

Årets tre norske deltakere i Spartathlon: Eiolf, Simen og magnus. (Foto: Simen Holvik)

22.9.21. Simen og Eiolf

Jeg starter dagen med en gresk frokost i kombinasjon med en amerikansk. Dvs egg, bacon, bønner og gresk yoghurt med honning og masse svart kaffe. Kjenner meg bedre enn jeg gjorde i går hvor alt var nytt og rart. Ser rundt meg i restauranten. Der sitter en kar som ligner veldig på Eiolf Eivindsen, den norske Spartathlon legenden. Han som har gjennomført løpet hele 15 ganger. Skal jeg gå bort å si hei? Nei, jeg lar det være. Det er sikkert ikke ham uansett. Deretter sjekker jeg ut og beveger meg opp til Hotell Oasis hvor det er utdeling av startnummer og innregistrering av løpere. Vi må aller først levere helseattest ved innsjekk. Detter kan vi bevege oss inn i konferansesalen på hotellet hvor vi kan hente startnummer. Det er nervøst, det er mange spente løpere inkludert meg. ISA bekrefter også at jeg skal på søsterhotellet til London, snaue 2 km unna. Jeg går derfor opp med trillekoffert på slep, hvor jeg så får beskjed om at jeg skal bo på London. Jaja, ingen annen råd enn å gå to km tilbake og sjekke inn på nytt. Til min glede får jeg høre at jeg skal bo på rom med Eiolf og Simen! Jeg får nøkkel og tar heisen opp til første etasje og rom 116. Eiolf er allerede kommet på rommet, og det skulle vise seg at han var mannen fra frokostsalen tidligere. Eiolf er lett og konversere med og vi prater en god stund før vi bestemmer oss for å spise lunsj sammen. Vi har ikke spist lenge før Simen Holvik også står der. Det norske Spartathlon laget er samlet i Glyfada.

En legende, to på førstereis.

...gresk frokost i kombinasjon med en amerikansk.

Blodig alvor

Vi bestemmer oss for å ta en lett løpetur sammen, for å kvitte oss med tunge reisebein og løpsnerver. Det er godt å løpe igjen og det er kult å få løpe med selveste Simen Holvik og Eiolf Eivindsen.

Det er varmt, men ikke så varmt denne ettermiddagen. Vi løper rolig langs stranden i Glyfada og kommer frem til en kai hvor Eiolf stolt vil vise oss Middelhavet. Han hopper lett ned på en steintrapp som er blitt våt og glatt av tidevannet. Resultatet blir at han sklir bakover og slår hodet i trinnet over. Et lett «kakk» kan høres. Vi fryser. «Nei,nei,nei. Der røk Spartathlon Eiolf» Banner Eiolf på kav nordnorsk. Blodet renner nedover ryggen og over Spartahlon tatoveringen hans på venstre bryst. Han tar skjorta si og legger press på såret. Det bannes litt mer, før vi diskuterer hva vi bør gjøre. Eiolf tror det beste er å ringe ambulanse fra hotellet og få ham fraktet fort til sykehuset i Glyfada. Vi er enige. Eiolf vil løpe, vi løper med ham.

Grekere derimot er veldig trege, det tar 45 minutter før sykebilen kommer for å frakte Eiolf på sykehuset. Simen og jeg følger ham inn i bilen, og blir stående til ambulansen har kjørt. Vi kan ikke gjøre annet enn å få oss en dusj og litt middagsmat, deretter tar vi oss noe å drikke på takrestauranten. Eiolf dukker opp rundt ni på kvelden igjen ferdig sydd , sulten og veldig kaffetørst. Ingen hjernerystelse heldigvis. Det blir rensing av sår før vi legger oss for kvelden.

Jeg sover lite den natten.

Frokost sammen.

23.9.21. Dropbags og spagetti

Vi står opp rundt 9. Jeg har heldigvis klart å få presset ut noen timer med søvn. Simen er en deltidssnorker. Det vil si at han snorker mye i perioder om natten, mens han er helt stille i andre. Jeg forsøker å kaste meg på søvntoget når han i perioder er stille, men jeg blir bare liggende å vente på neste snorkekule. Derfor sovner jeg ikke før en gang ut på morgenen og får vel kanskje en 3-4 timer lett søvn. Jeg tenker at jeg får sove noen timer senere på dagen og står opp med de andre. Vi stikker ned og spiser frokost rundt halv ti.

Etterpå drar Simen og jeg opp for å henter tracker på the Oasis Hotell. Simen må også registrere og betale for crewet sitt som for øvrig skal ankomme senere på ettermiddagen. Deretter trasker vi inn til sentrum og handler inn de siste tingene vi trenger til løpet. Simen trenger en hel del, han skal jo ha følgebil og må virkelig bunkre opp. Selv handler jeg litt vann, cola, alkoholfitt øl til dropbagen. Og mer Snickers, selv om jeg alt har lagt ut en del i dropbagene allerede. Eiolf trenger kun antibiotika til såret sitt og forsvinner raskt tilbake til hotellet. Han er rutinert og vet det er lurt og hvile mens man kan. Jeg er ikke like rutinert og venter på at Simen skal handle seg ferdig.

Deretter stikker vi innom Palmyra Beach Hotel hvor en del av de engelske løperne bor. Simen kjenner flere, derbilant David Bone og Darren Strachan da han har vært med i podcasten deres «legends of Spartahtlon». Det er kult å hilse på, spesielt siden jeg har hørt igjennom hele podden deres før avreise. Deretter stikker Simen og møter crewet sitt, mens jeg stikker på the Oasis og leverer inn droppbaggene mine. Totalt har jeg 10 dropbgger jeg leverer inn. Disse er strategisk pakket ut ifra når jeg når de ulike check pointene. Her er to eksempler for de som er interessert.

THE CANAL OF CORINTH CP 21. 77,5 KM  (KL 15:00) ESTIMERT TID 8 T: 00 MIN. (70 MIN FORAN CUTOFF)

• Nye sko
• Alkoholfritt øl
• Nye sokker
• Snickers
• Salt godteri
• Idoform
• Ny overdel
• Resorb veskeerstatning
• Salttabletter
• Magnesium tablett
• Gnagsår compeed

ZEYGOLATIO CORINTHAS CP 29. 101,6 KM ( KL 18:30) ESTIMERT TID 11 T:30 MIN ( 1 TIME 15 MIN FORAN CUTOFF)

• Vest med ferdig pakket:
• Refleksvest
• Reservebatterier
• Hodelykt
• Rød lampe
• Ekstra soft flask
• Usb lader med ladekabel til klokke
• Power gums/salt godteri
• Snickers
• 2 gels
• Resorb veskeerstatning
• Salttabletter
• Paracet
• 
  

Dropbags...

Henting av startnummer og levering av dropbags...

The last supper

Det er middagstid og vi er sultene alle mann. Så langt har hotellet, eller rettere sagt, ISA sørget for å servere oss variert og næringsrik mat, så vi forventer litt at de skal slå på stortromma kvelden før kvelden. Men nei, maten vi får servert er kokt spagetti og ketchup som de har tatt seg bryet med å få ut av flasken og opp i en glassbolle. Jeg får sterke assosiasjoner til egen studietid. Vi spiser det vi gidder før crewet til Simen heller bestemmer seg for å ta seg en tur ut på en annen restaurant. Jeg har heldigvis grovbrød med pålegg som jeg har tatt med meg fra Norge, så jeg stikker opp på rommet for å spise. Deretter ringer jeg Stine og prater også litt med Mario før han skal sove. Han synger og skråler og er i godt humør. Jeg derimot kjenner meg veldig sliten, det har vært en lang dag uten at jeg har fått hvile. De andre dukker opp på rommet rundt ni på kvelden. Vi skal legge oss tidlig alle sammen.

Stemningen er spent. I morgen venter 246 kilometer på samtlige.

Del 2: Spartathlon 2021

24.9.21 Rise and shine. Spartathlon 2021

Jeg våkner av meg selv klokken 04:00. Vekkerklokken til Simen går av rundt 04:30. Jeg har kanskje sovet en time. Toppen to. Eiolf er også trøtt, han har hatt vondt i hodet den natten på grunn av fallet onsdag kveld. Simen derimot virker å ha sovet greit. Eiolf og jeg synes å ha hørt det grunnet hans periodevise snorking. Jeg står opp og smører kroppen med solkrem, samt barrierekrem på alle kriker og kroker hvor det kan bli gnagsår. Deretter kler jeg på meg race kit, mens jeg spiser fire skiver grovbrød med makrell i tomat. Jeanette har anbefalt å ta med egen mat til frokost, da hotellfrokosten er relativt gjerrig. Det går i hvit brød med syltetøy. Jeanettes råd er gull. Det eneste jeg henter i frokostsalen er kaffe.

De andre vrimler også rundt, spiser og gjør siste forberedelser. Vi er tre menn i bobla. Jeg finner ut at jeg har klart å glemme mine hvite armsleeves. Krise. De er essensielle, både for å kjøle ned kroppen da de kan fylles med is og for å holde varmen utover kvelden når solen går ned. Heldigvis får jeg låne et par rosa av Simen.

Klokken er nå blitt seks og det er klart for avreise med buss til Akropolis. Jeg pakker sammen kofferten og sjekker ut av hotellet. Bagasjen blir stående her til vi kommer tilbake søndag kveld. Jeg leverer inn alle verdisaker til crewet til Simen og sjekker inn en dropbag med skift og toalettsaker som skal til Sparta. Jeg håper jeg ikke får bruk for den før jeg er i mål. Det er på tide å gå på bussen og jeg setter meg ved siden av Simen. Kjenner på en følelse av at dette er alt for stort for meg.

Simen snakker i vei om at dette bør bli en årlig tradisjon. Jeg blir kvalm, ikke faen. Dette blir siste gang for min del. Jeg skal legge opp etter dette. Dette er bare for enormt. Spartahtlon liksom! Her sitter jeg på bussen på vei til Akropolis, med Simen Holvik, Eiolf Eivindsen og en gjeng andre ultraløpere fra hele verden. Gode ultraløpere. De har kvalifisert seg, mens det føles ut som jeg bare har sneket meg med. Tankene raser i takt med at hjertet hamrer. «Du tenker for mye Magnus, ikke tenk - bare gjør» jeg hører Jeanettes stemme i hodet.

Tre nordmenn klare til start; Eiolf med nummer 231, Magnus med nummer 336 og Simen med nummer 164. (Foto: Spartathlon)

Tankene stopper. Det samme gjør bussen og vi stiger ut. Jeg må tisse. Eiolf leder vei, han har vært der mange ganger før. Jeg finner en busk i mørket. Tisser det jeg må, før Simen blir den som guider oss frem til foten av Akropolis. Det er et mylder av liv ved start. Droner som flyr i luften, folk som tar bilder, tv-crew fra gresk tv og 300 spente løpere. Disse forsøker ISA å få til å stå med god avstand til hverandre. Det ropes «one meter» i megafoner, men til ingen nyte. Dette er møljefest og det blir ikke bedre når Spartahtlonbanneret blir dratt frem i front og alle skal stå foran ved start. Jeg plasserer meg rett over midten i feltet, også blir det talt ned fra 10, 9, 8, 7,6,5,4,3,2,1 et signalhorn høres og vi er i gang.

«TO SPARTIII» ropes det, og 300 løpere er på vei ut i Athens gater.

Første maraton

Dette er helt surrealistsk.  Gatene er stengt av med politi, mens vi løper igjennom sentrum. Jeg løper faktisk Spartathlon! Det er sykt! Jeg bruker den første milen på å kjenne på kroppen, den kjennes helt fint ut og beina er lette. Forsøker å holde tempoet rundt 6:00 minutter på kilometeren. Det er dumt å svi av for mye krutt i starten. Når vi passerer rundt 13 km kommer vi ut på motorveien og følger denne frem til byen Eleysina etter rundt 20 km løping. Her begynner jeg å kjenne at jeg er i ferd med å få en vannblemme under en av tærne på høyrefoten. Jeg ergrer meg litt over at jeg startet i nye løpesokker. Det er alt for tidlig med vannblemmer nå. Jeg forsøker å fokusere tankene over på noe annet og på å «high five» alle skolebarna som er kommet ut for å heie på oss. Etter 23 km stopper jeg å trekker opp sokken og knytter skoene mine ordentlig. Følelsen av vannblemme slipper taket. Deilig.

En løshund har bestemt seg for at den har lyst til å løpe med oss, og følger oss frem til CP 6, rundt 25 km. Her passerer vi mye industri og det lukter ubestemmelig av utslippene i området. Deretter følger vi veien nærmest kysten, det er fint og løpe ved havet og beina går av seg selv. Her kommer ingen tung «tremilskneik», jeg kan bare nyte til vi igjen beveger oss mer innover i landet mot Megara. Her er det enda mer motorvei og mye trafikk. Det begynner nå og bli ordentlig varmt, men jeg takler det fint.

Det virker som varmeadaptasjonen min i badstue og løping med varme klær har fungert. Jeg bruker lite av is og våte svamper ved check pointene vi passerer. Her handler det mest om å få i seg næring. Det går mye i cola, kjeks, sjokolade og potetgull og lite ordentlig næring. Men jeg drar med meg det jeg finner av næringsrik mat når det dukker opp på enkelte CP. Dette er gresk yoghurt, salte poteter og barer. Ellers drikke jeg primært cola og sportsdrikke på de stasjonene som har dette. Får en følelse av at jeg begynner å tilpasse meg løpet, dette har jeg øvd på, dette kan jeg.

Vi når frem til CP 11 og har nå passert en maraton. Jeg titter på klokken og ser at jeg er rundt 3 minutter bak mitt eget skjema. Det gjør ingen ting. Jeg har god tid og er ca. 30 min foran cutoff.

Første kilometer i Athens gater. (Privat foto)

Kineta

Etter passering CP 12 beveger vi oss ned langs kysten igjen. Og her er det skikkelig fint å løpe, det er noen lange slake bakker, men mye gode flater og jeg synes kilometerne går fort. Vi passerer blant annet en stort skip som har gått på grunn og kantret. «1up» står det på skipet, og det føles som jeg får et ekstra liv i det jeg passerer her. Jeg holder en relativt god fart, rundt 5:45 og 6:00 på kilometeren og jeg jobber meg stadig lenger fremover i feltet. Ved CP 15 er vi kommet frem til en liten by som heter Kineta, og vi beveger oss litt mer inn i landet igjen selv om vi stadig kan skimte kysten. Vi løper igjennom søvnige greske gater hvor folk sitter på cafeen og tar livet med ro. Dette er et slikt sted man forbinder med sydenferie.

Mange heier på oss og folk ser jeg kommer fra Norge da jeg løper med norsk flagg på brystet. «Bravvo Norvigina» ropes det. De får tommel opp fra meg.

Magnus i kontrollert fart. (Foto: Spartathlon)

Korintkanalen

Vi passerer en ødelagt bro og løper nærmere kysten igjen. Solen steker bra, det er ellers rundt 28 grader i skyggen, og ved passering 60 km begynner jeg å kjenne at jeg burde tatt med meg solkremen jeg hadde lagt ut på CP 11. Den lot jeg være, siden jeg hadde smurt meg på morgenen. Jeg ser for meg solbrente legger med blemmer og bestemmer meg for at jeg må finne en butikk hvor jeg kan kjøpe solkrem med faktor 50. Når vi passerer igjennom den lille byen Aghioi Theodori  etter rundt 65 km finner jeg en liten kiosk. Jeg skynder meg inn og spør om de har solkrem. Jeg har dårlig tid, grekeren i kassen derimot har fryktelig god tid og skjønner lite engelsk. Jeg mimer at jeg smører kroppen inn med krem, han forstår meg til slutt og selger meg den dyreste kremen de har til 16 euro. Jeg smører meg på nytt, og kaster bort ti minutter på tøys og resten av kremen i søpla. Allikevel, det er godt å kjenne på at man har smurt seg skikkelig, så slipper jeg å være bekymret for å bli solbrent.

Etter rundt 70 km passerer vi nok et industriområde før vi så endelig nærmer oss Korintkanalen ved 77,5 km. Dette er et av løpets høydepunkter, da det er et mektig skue å løpe på broen over kanalen som ble gravd ut på slutten av 1800 tallet. Kanalen er 6,3 km lang og skjærer igjennom det smale Korinteidet som skiller halvøya Peloponnes fra resten av Hellas. Kanalen ble laget for å spare mindre skip den 400 km lange reisen rundt Peloponnes. Denne passeringen markerer også 50 miles ved CP 22. Etter dette punktet gir løpet deg bedre tid og cutoffene er ikke like tøffe. Jeg har omtrent 70 minutter til cutoff ved denne passeringen. Jeg bruker derfor ca. ti minutter på å spise et ordentlig måltid og drikke godt. Jeg har tidligere også surra vekk femten minutter på å bytte til sko i en størrelse større på CP 21, dette fordi føttene utvider seg hel del på grunn av varmen. Jeg setter meg ved siden av noen svensker, men vender meg raskt bort da jeg hører det er mye negativt snakk om bryting i det svenske laget. Så jeg reiser meg opp og surrer litt rundt, vurderer å gå på do, men lar være. Nå begynner virkelig Spartathlon, 100 miles to go!

På vei ut fra matstasjonen, 100 miles to go! (Privat foto)

Anicent Korint

Jeg kjenner at beina mine er gode i det de tar meg innover i landet og vekk fra kysten. Jeg løper langs småveier og alt er egentlig veldig likt. Det er varmt og mye søppel og graffiti, solstekt gress og buskas. Men når vi nærmer oss CP 25 og 92 kilometer løpt, er utsikten rett og slett episk: Her løper vi forbi gamle ruiner fra Romerrikets storhetstid og på fjellet ruver festningen Akrokorint i solnedgangen. Det er rett og slett et helt rått skue for en liten ultraløper fra Norge. Mange stopper for å ta bilde her, jeg har ikke med meg mobiltelefonen og løper raskt igjennom antikke Korint og forsvinner videre ut på pittoreske olivenlunder. Beina er bra, temperaturen er fin og jeg vil bare flyte videre på apostlenes hester.

Zeygolatio Corinthas

Det nærmer seg solnedgang og klokken har passert 18:30. Jeg nærmer meg et halvt døgn med løping. Kroppen kjennes fin ut i det jeg løper inn i den lille og travle byen Zeygolatio. Det er mye folk ute på gatene og på cafeene. Mange er ute og klapper og heier, det er support crew og biler og en del andre løpere på CP. Jeg får raskt levert dropbaggen min av en funksjonær ved CP 29. Her har jeg en lett vest ferdig tapet med reflekstape som også har ferdig pakket hodelykt og rød lampe. Vesten inneholder salttabletter, magnesium, veskeerstatning, snickerts og powergums. Jeg skifter om til vesten raskt, drikker en alkoholfri øl og løper videre ut av byen, ut forbi flere olivenluder og vinåkre og innover i solnedgangen.  

Solnedgang. (Privat foto)

Acient Nemea

Nå beveger jeg meg innover i et dalparti i det solen går ned. Det blir fort bekmørkt og kjøligere. Rutinert som jeg er har jeg allerede tatt på meg hodelykten. Dette har jeg lært av selveste Øyunn Bygstad for en del år tilbake. I lyset fra hodelykten skimter jeg slitne kropper i mørket, som igjen blir til fortvilte ansikter som snur seg litt forskrekket mot meg i det jeg passerer. Noen sitter på huk i veien da det ikke finnes offentlige toaletter på flere mils avstand, mens andre kaster opp og tisser samtidig. Selv føler jeg at jeg har fått mye igjen for min rolige åpning. Beina er fortsatt gode, jeg har ingen antydning til vannblemmer, skader eller kramper.

Vi nærmer oss Acient Nemea som betyr at vi snart er halvveis. CP 35 ligger ved lille ortodokse kirken Agioi Anargyroi 123 km ut i løpet, og her er det liv og røre. Dette er en av hovedstasjonene i løpet og det vrimler av løpere, crew, funksjonerer og løsbikkjer. Noen får massasje, andre får hjelp med å kle på seg og noen sitter apatisk i en stol. På matstasjonen har de også varmt vann og det passer bra da jeg strategisk har lagt ut en pose real turmat med spagetti i dropbaggen. Det er godt å få i seg varm og «norsk» mat. Jeg går videre mens jeg spiser. Både Eiolf og Jeanette har sagt at man ikke har tid til å sette seg ned, for da stivner mann. «Hold deg gående, til neste check point med deg» sier Eiolf.  «Ikke tenk, bare gjør». Hører jeg fra Jeanette. Jeg føler deres nærvær og det er trygt og godt å kjenne på i det jeg fortsetter å løpe inn i det endeløse mørket.

Endeløst mørke.

De neste 20 kilometerne er virkelig bare beksvart mørke og ødemark. Stjernehimmelen er klar og når jeg løper alene skrur jeg av lykten og kikker opp på himmelen. «Wow, dette er magisk». Hele veien fra Athen har det tidvis vært en del løshunder. De fleste er greie, men du har også de som bjeffer og kommer glefsende mot deg. Mitt triks blir å ikke se på dem, og heller gå i en rolig bue rundt. Da lar de meg være i fred. Nå hører jeg de uler rundt meg i mørket. Jeg kan ikke se dem, men jeg kan så absolutt høre dem. De eneste som forsøker å overgå hundene på lyd er alle sirissene som aldri slutter spille. Her er det for øvrig viktig å holde tunga rett i munnen så man ikke løper feil.

Det er en del veier som stikker ut hit og dit, så jeg orienterer meg etter de gule Spartathlon pilene som er malt i veien. Det går fint og jeg har også et spor på klokken sånn i tilfelle. Beina spiller på lag og jeg passerer flere løpere. Det er sjelden jeg blir tatt igjen av noen andre og det gir motivasjon til å holde flyten. Etter 148 km passerer vi den lille landsbyen Lyrkeia. Det er en koselig liten by, som lukter kaffe og har fine fargede lys. Jeg bruker ikke særlig langt tid på CP her da jeg heller ikke har noen dropbag lagt ut . Jeg drikker cola, spiser potetgull og flyter videre inn i dette endeløse mørket. Her følger mer ødemark, mer bjeffing, mer uling og sirissenes evige konsert. Plutselig må jeg veldig på do og spør de trivelige funksjonærene på CP 45 om de har dopapir. Det har de ikke, men de har tørkerull. Det duger i massevis.

Sangas

Etter passering CP 45 har jeg løpt 154 km og begynner å nærme meg fjellet Sangas. Det var her Pheidippides angivelig møtte guden Pan ved sin passering over fjellet. Mest sannsynlig hallusinerte han bare kraftig, tenker jeg i det jeg ser lysene fra fjellet. Det er et mektig skue.  Røde lamper og hodelykter som beveger seg sakte oppover i fjellet. Opp dit skal jeg også snart, men her er det mye oppover og kilometerne går sakte. Når jeg når CP 47 er jeg kommet til foten av fjellet 159,4 km ut i løpet. Det blåser og det begynner å bli kaldt. Når løperne beveger seg inn i partiet som skal klatres står en funksjonær nederst og anroper de på toppen om hvilke løpere som er på vei opp. «tría tría éxi, startnummer 336 er på vei».

Jeg er ingen terrengløper, så for meg er denne klatringen bratt. Det er rullesteiner og stupbratte skrenter hvor jeg forsøker å la være å titte ned, men jeg må allikevel titte og blir svimmel. Fokus nå, øynene på stien. Det er lite sikring, så hvis jeg trår feil kan jeg falle utfor. Noen steder er det kanskje mindre enn en halvmeter klaring til kanten og det mørke dypet der nede. Jeg må konsentrere meg om hvert steg jeg tar. Det er rullestein hele veien oppover. Her må jeg bare bruke tid. Jeg tar igjen noen løpere før jeg endelig når toppen. 100 miles er løpt på tiden 20 timer og 30 minutter. 2/3 deler er fullført og jeg tenker at hvis jeg ikke kommer i mål, så har jeg uansett gjort en meget god jobb.

Drikkeflasken Magnus løp med er merket med sønnen Marios navn. Mario (2) ble forresten innmeldt i farens klubb, Romerike Ultraløperklubb, 1 dag gammel. (Privat foto)

Nedover og nedover

Om oppover var vanskelig, så er nedover verre. Det er minst like bratt og enda mer løs rullestein på de dårlige geitestiene vi beveger oss på. Her går det sakte. Jeg sklir, holder på å tryne hele veien og bruker mye lårmuskulatur for å holde meg på beina. Her blir jeg tatt igjen av rundt en ti løpere som beveger seg mye raskere enn meg nedover. Noen løper til og med. Jeg bruker bare god tid. Jeg har uansett 2 timer til cutoffen. Når jeg er endelig er nede kommer vi ned til den lille landsbygda Sagkas og jeg kan lukte og høre sau og geit. Det lukter liksom litt fårikål. Vi løper på en jordvei et stykke før vi igjen er tilbake på asfalten.

Klokken nærmer seg 02:00. «Welcome to Sagkas» sier en greker i det jeg passerer. Jeg nikker og fortsetter videre, mens jeg spiser og drikker meg igjennom checkpoint for checkpoint. Selv om jeg tar til meg næring begynner jeg å bli ordentlig sulten, og de fleste matstasjonene tilbyr bare potegull, kjeks, sjokolade, kaffe, te, appelsinjuice, cola og vann. Noen har sportsdrikke. Men for få etter min smak. Dette irriterer meg litt, siden jeg begynner å bli så sulten. Hvorfor har de ikke noe ordentlig næring snart?  

Nestani

Når vi når CP 52 og den lille byen Nestani er det endelig mat å få. Spagetti, suppe og greske kjøttboller og potet. Det smaker helt ok, i tillegg har jeg også en dropbag med en cocktail av vitaminer, salter, idoform og veskeerstatning som jeg svelger ned med sportsdrikke. Jeg kjenner at jeg begynner å bli veldig kald, men orker ikke skifte til bukse. Det er rundt fire grader der jeg løper videre i mine luftige splitshorts. Fordelen med at det er kaldt er at jeg må løpe for å holde varmen. Jeg irriterer meg allikevel litt over temperaturen. «5 uker i badstu for å løpe i norske forhold» På dette partiet kjenner jeg at jeg begynner å bli litt sliten og at jeg må mobilisere mer enn tidligere i løpet. Vi har løpt over 170 km og det er fortsatt over 70 km igjen. Jeg forsøker ikke å tenke så mye på det og tar igjen de løperne som løp forbi meg ned fjellet.  

Daggry

Jeg begynner å bli skikkelig kald og teller timer til sola står opp. Jeg må ha noe varmt og ber om en kopp te på CP 54. Den har ikke magen særlig lyst på og noen minutter senere står jeg langs veien og kaster opp. Jeg beveger meg ikke mange meterne før det kommer en ny runde med spy. Det er godt å få alt opp og jeg kjenner meg straks bedre når jeg er ferdig, men jeg fryser fortsatt.

Når sola endelig bryter er det selvsagt et fjell som står i veien, og totalt går det 13 timer før jeg igjen kan kjenne sola varme mot kroppen. Klokken er da rundt 8:15 i det jeg når landsbyen Zeygolatio Arkadias. Og her er det faktisk toaletter. Dette er en luksusfasilitet jeg velger å benytte meg av. Før jeg går på do kan jeg skimte på CP at det er 60 kilometer igjen til mål.

Her får jeg min første lille nedtur. Jeg trodde nemlig at det var rundt 55 kilometer igjen. Ikke så stor forskjell kanskje, men nok til å vippe meg litt av pinnen. Jeg har jo tross alt løpt 186 kilometer. «Orker jeg dette, jeg kan jo bare levere inn startnummeret og få en buss til Sparta?» Tankene surrer i et slitent hode. Igjen manifesterer stemmen til Jeanette seg og bryter de negative tankene. «Kom igjen Magnus. Opp og stå, en fot foran den andre også til neste check point» Jeg kommer meg ut av festivaltoalettet og møter en forfjamset japaner som ikke helt kan gjøre rede for seg.  Han ser på meg og sier «you look strong». Og igjen føler jeg meg sterk.

Sommeren kommer

Jeg løper videre innover i lørdagen og solen varmer stadig mer. Ved CP 59 kan jeg ta av meg jakken og ulltrøyen og bytte til en lett hvit t-skjorte. Jeg tar på meg de rosa armsleevsene til Simen, smører meg inn med solkrem og spiser en snickers til frokost. Ved passering av byen Tegea ser jeg for første gang et trafikkskilt hvor det står «Sparti 55 km». Jeg begynner å få troen på at dette kan gå helt inn. Nå beveger vi oss inn langs veien som leder mot Sparta , og det blir igjen en del trafikk og forholde seg til. Veien er også veldig kupert og det er en del partier som skal klatres før det igjen går nedover også oppover igjen.

Samtidig blir det også varmere og jeg benytter meg nå av is, svamper og alt som kan brukes på checkpointene for å kjøle meg ned. Det er også viktig med drikke og jeg fyller den håndholdte flasken på hver eneste CP. Det går i en blanding av juice, sporsdrikke og cola. På grunn av all denne syren begynner jeg nå og kjenne litt på sure oppstøt. Det er ubehagelig, men ikke plagsomt. Jeg spiser også potetgull og peanøtter for å få i meg salter.

Varmt

Jeg når CP 68 rundt to lørdag ettermiddag. Dette er dalparti med svart nylagt asfalt som blir en skikkelig varmegrop hvor temperaturen ligger på rundt 35 grader i skyggen.  Her jeg jeg fullstendig avhengig av is, og våte svamper. Jeg legger en svamp foran i skjorten og en bak på ryggen for å kjøle meg ned. Jeg passer på å drikke godt på stasjonen, men glemmer å fylle flasken ordentlig slik at jeg må rasjonere litt på det jeg har å drikke.

Det er da jeg kjenner det, en rar kribling som starter i nesen og beveger seg oppover i hodet. Jeg blir svimmel og redd for at jeg skal forsvinne i svart. Angsten griper fatt i meg. «Jeg klarer det ikke, det er 30 kilometer igjen og det her er alt for varmt» . Jeg blir redd for å dø, redd for at jeg ikke kommer hjem, sint på meg selv fordi jeg måtte dra på denne egotrippen. «Nå må barna mine vokse opp uten en pappa. Din idiot som trodde du kunne løpe Spartathlon». Det er mange tanker følelser på en gang. Jeg begynner å synge høyt på en eller annen barnesang for å holde meg våken. Jeg forteller vitser høyt for å ta alvoret ut av situasjonen.

Jeg klemmer også drikkeflasken min hardt i hånden. Den har Mario klistret små klistremerker med navnet sitt på, jeg ser på den og med ett får jeg følelsen av at jeg holder gutten min i hånden. Det gir meg en ro og en styrke til å komme ut av angsten og tilbake til meg selv. Jeg når CP 69, på toppen av bakken og ut av det verste varmehelvete. Spartathlon er ikke et løp, Spartathlon er virkelig et beist som forsøker å kvele meg, men nå er det jeg som har fått overtaket.    

Nedover og nedover

«Over siste fjellet kan du se Sparta» sa Eiolf. Men enda kan jeg ikke skue den forbanna byen hans. Jeg er så lei. Jeg har løpt 226 kilometer, men det er enda 20 kilometer til mål. Det går bare nedover og lårmuskulaturen min er banka opp. Rabdomyolyse here I come. Det er faktisk verre å gå en å løpe, så jeg bare slipper meg og lar beina gå. Har en fart på litt over 9 kilometer i timen. Det er nok til at jeg tar igjen en del løpere. Stopper på alle CP, iser ned, drikker og spiser det jeg har lyst på. 15 kilometer igjen. Jeg håper at det skal flate ut et strekke for å gi lårene mine en pause, men istedenfor blir det brattere, helt til jeg når bensinstasjonen ved CP 72. Her er det bare 10 kilometer igjen og jeg vet nå med meg selv at jeg kommer til å klare det. Det er en fantastisk beroligende følelse. Her er det heller ikke like bratt, selv om det stadig går nedover mot Sparta. CP 73 passeres. Det er 6 kilometer igjen, og bare en lett løpetur fra Lambertseter og til jobben igjen.

Snart i mål. (Privat foto)

Leonidas

Nå nærmer meg CP 74. Bilene som passerer blinker med lysene og heier. «Bravvo, bravvo» ropes det. På en gangbro over veien henger et banner hvor det står «Welcome to Sparta», jeg passer under den og løper videre mot siste CP før mål. Her er det mange løpere som har lagt ut flaggene sine, jeg spør etter mitt. Det letes febrilsk, men de finner ikke noe norsk flagg. Det er da jeg kommer på at jeg har lagt ut mitt på CP 75 ved mål. Ingen ting å gjøre med det nå, jeg har uansett et bilde av barna jeg tar frem og holder i hånda.  En funksjonær gir med direksjoner på hvordan jeg skal løpe for å komme til statuen av King Leonidas. Hører omtrent ingen ting av det han sier, men fortsetter heldigvis i riktig retning.

Jeg passerer en løper fra Israel som er helt gåen og får samtidig litt dårlig samvittighet for at jeg løper forbi. «Han var jo før meg, kanskje jeg burde la ham gå først i mål?» Disse tankene brytes raskt av alle menneskene som er ute på balkonger, i gatene, på cafeene og heier. Tre gutter på sykkel kommer syklende opp ved siden av meg, «follow us, we will show you the way». Jeg takker og løper med guttene syklende rundt meg. Det er trygt å ha dem på denne siste delen, for innspurten er litt lenger enn man tror og da er det fint å ha noen som viser vei.

«I am from Norway» sier jeg til han ene gutten på sykkel, siden jeg ikke har noe flagg med meg. «Han nikker, uten at jeg tror han skjønner hva jeg sier». De sykler med meg helt frem til vi ser statuen i enden av gaten. Da slipper de meg frem og i bytte mot dem får jeg istedenfor 7-8 barn som løper med meg. En gutt på rundt to år løper ved min side,  han minner meg om Mario og det er noen eldre jenter bak meg som minner meg døtrene mine.  Det er som om jeg løper sammen med mine egne barn mot mål. Dette blir nesten litt for mye og da det hele er i ferd med å rakne emosjonelt ser jeg plutselig  Eiolf. Han roper. «fantastisk Magnus, nu er du i Sparta! Heia, heia!» Jeg tar meg sammen i det barna stopper å løpe og gir meg de siste meterne mot mål alene. Simen Holvik kommer løpende ved siden av meg, han sier noe, men jeg hører ikke hva. Alt jeg hører er klapping, jubelbrus og glade mennesker.

Endelig... (Privat foto)

Så er alt bare følelser i det jeg løper opp trappen mot kongen. Mot målet jeg har hatt så lenge, det som jeg har drømt om og visualisert på trening i flere år. Det finnes ikke store nok ord til å beskrive øyeblikket jeg nå opplever, det må rett og slett bare oppleves.  

Jeg stopper og skuer opp på king Leonidas noen sekunder. Så klatrer jeg opp sokkelen han står på. Øyeblikket jeg har drømt om er nå blitt til virkelighet. Jeg hvisker Leonidas en hemmelig beskjed og legger bilde av mine barn på hans fot og kysser den.

Jeg klarte det. Jeg er en Spartatlet!

Dronebilde, Magnus hos kongen. (Foto: Alexandros Bougadis/Spartathlon)