Nytt medlem: Espen Skyberg

Postet av Romerike Ultraløperklubb den 4. Jul 2022

Espen Skyberg (46) fra Skedsmokorset har meldt seg inn i klubben. Espen - opprinnelig trønder - debuterte på ultra i RPL50 i 2018 (5:22), så formen var på topp allerede da.


Espen skriver:
Jeg var nettopp å løp The Wall ultramaraton i England. Der traff jeg tre glade løpevenner  fra Norge.  Etter en hyggelig prat i startområdet var jeg så heldig å løpe med en av dem fra start til slutt. Skritt for skritt. En av dem var Line Caliskaner. Hun så vi bare hælene på. I etterkant av løpet så fikk hun overbevist meg til å melde meg inn i klubben, så her er jeg.

Jeg har drevet med mye annen idrett, men i 2015 fikk svigermor inspirert meg til å begynne med løping. Hun er en ivrig maratonløper. Etter det har det blitt 7 maraton og en håndfull halve. Første Ultra var i 2018. Det var Romeriksåsen på Langs. Det ga mersmak og etter det har jeg løpt The Wall i England 2 ganger. Ellers er jeg veldig glad i å løpe i terrenget og fjellet. Spesielt når jeg er på ferie så lar jeg ikke sjansen gå fra meg dersom det er noen fjell i nærheten.







Løpsrapport fra Andrea og Gunnars 250-kilometersløp i Georgia

Postet av Romerike Ultraløperklubb den 4. Jul 2022

Vi har tidligere omtalt at Andrea Liebe og Gunnar Fæhn har fullført 6-dagersløpet til RacingThePlanet i Georgia. Her følger en løpsrapport, med ekstra fokus på en svært spesiell første etappe. (Alle foto: Gunnar Fæhn)

Se også nyhet 28. juni: Andrea Liebe og Gunnar Fæhn fullførte 250 kilometer på 6 dager i Georgia



Kort rapport fra Andrea og Gunnars tur i Georgia

En søndag morgen i meget lavt skydekke og truende regn, stilte vi på startstreken på en gress-slette sør i Georgia. Norge var representert ved Andrea og undertegnede. Målet var ca 250 km og vel 5000 høydemeter unna. På ryggen hadde vi mat for en uke, vann for en etappe, sovepose, liggeunderlag og det mest nødvendige og obligatoriske for turen.

Arrangør- og deltakerleiren siste dag...

RacingThePlanet har i snart tjue år gjennomført sine fire faste arrangement: Atacama (Chile), Gobi (Kina/Mongolia), Sahara (Egypt/Namibia) og Antarktis.  Senhøstes 2019 meldte jeg meg på turen i Mongolia, men så kom Covid. Etter tallrike utsettelser og omgjøringer ble det de sørlige delene av Georgia nær grensen til Tyrkia og Armenia som ble arrangørens erstatning for Mongolia.   

 

Det var godt med kupering i Georgia - der løpet gikk i 1000 til 2300 meters høyde. Total stigning var 6.642 meter og totalt fall var 6.109 meter.

 

Løpets litt over førti deltagere fra mer enn 15 land kunne vel ha ulike oppfatninger om mangt og meget, men alle var enige om at første dag fortjener merkelappen «katastrofe». Etter to timer sto tjuefem deltagere i tjukk tåke uten formening om himmelretning, hvor vi kom fra eller hvor vi skulle. Ved hjelp av moderne teknologi fant vi vår posisjon, etter mange telefoner fikk vil til og med koordinatene til neste sjekkpunkt, CP 1.

Tåke og manglende merking...

Ved forenede anstrengelser lokaliserte vi på kartet et kapell fra hvilket vi håpet det gikk en sti i tilnærmet riktig retning.  

Tre og en halv time etter normert tid dukket tjuefem slitne deltagere opp på CP1 med et lite håp om støtte og medlidenhet fra arrangøren i denne helt spesielle situasjonen. Der var det ingen sympati å hente.  Når en ikke stopper ved siste sikre løypemarkering, er det ens egen skyld om en havner i uføre. Lett å si til en gruppe som for litt siden sto i tjukk tåke uten aning om hvor siste løypemerke sto eller retningen til dette!

Forklaringen fikk vi noen dager seinere. Flaggene som brukes til å markere løypa står på en pinne av stiv ståltråd. Disse stikkes i bakken med 50 -100 meters mellomrom. Noen gjetere i nærheten fant ut at denne ståltråden kunne være kjekk å ha!

Vi siste vaklet i mål første dag i mørket ved halv ti-tiden etter ca 48 begivenhetsrike kilometere. Det ble smått med forberedelser til neste dags etappe på drøyt 47km. Med ryggsekk på vel 11-13 kg og i rundt to tusen meters høyde over havet, gikk det ofte tungt i fuktig vær på stier av leire.  

 Klebrig gjørme...

Merkinga av traseen videre de neste dagene var upåklagelig. Været stabiliserte seg gradvis; det ble litt lengre avstand mellom bygene og sola dukket opp fra tid til annen.  Det ble færre elver å krysse og i korte perioder var løperne nesten tørre på beina! 

De neste dagene ble tallrike landsbyer passert og enorme blomsterenger krysset, før vi en natt (etter nær 70 km) kom fram til siste leir i god tid før hanegal. Den påfølgende dag var bare luksus. Sol, tørking av våte klær, beina høyt og visshet om at bare 10 km gjensto før målgang. Andrea la inn en formidabel sluttspurt og klatret overbevisende på resultatlista. Selv kom jeg inn som eldste og siste deltager, men kan vel bare si meg fornøyd med at jeg med en tilårskommen kropp, morkne ledd, suboptimalt syn og såre føtter klarte distansen.

Landsby...

Kumøkkbriketter!
 

En uke stappfull av minner. Så flere blomster i Georgia enn jeg samlet har sett gjennom et langt liv, herlig gjeng deltagere som hjalp og støttet hverandre på eksemplarisk vis, møte med tallrike hunder med særdeles ulikt temperament, flott natur og trivelig følge gjennom med- og motbakker.

Georgisk blomsterprakt...



Nytt medlem: Knut Arne Hundal

Postet av Romerike Ultraløperklubb den 30. Jun 2022

Knut Arne Hundal (42) fra Drammen har meldt seg inn i klubben. Etter en skade i 2018 startet han opp å løpe, og i 2019 debuterte han på ultra i Sandefjord Backyard Ultra. Bildet er fra Røyse Ultra tidligere i år.

Nå er han en av oss, men vil fortsatt løpe for Team Superselma (lysglimt for kreftsyke barn) på kortere løp.


Knut Arne om seg selv:
Jeg er 42år fra Drammen. Gift og har 3 barn. Har stort sett vært ganske aktiv opp igjennom livet med variert trening når jeg har fått tid og har bestandig elsket de lange turene, men frem til 2018 forgikk det mest på sykkel. Etter et akilles brudd bestemte jeg meg for mer struktur og kontinuitet, noe som har vart noen år nå. Jeg er en gladløper som ikke nødvendigvis trenger startnummer på brystet for å holde motivasjonen oppe og håper på å bli gammel med løpegleden.


"Med et virtuelt løp i april 2021 på 133 km kvalifiserer jeg meg i henhold til kjernen av ultramiljøet som mellomdistanse-ultraløper. "


De som er Kondismedlemmer har kanskje også lest Knut Arnes historie på kondis.no i februar i år:

Mange lange treningsturer med tanke på ultraløp, har også gjort Knut Arne Hundal raskere på kortere løp som Hytteplanmila. (Foto: Hytteplanmila)

Mange lange treningsturer med tanke på ultraløp, har også gjort Knut Arne Hundal raskere på kortere løp som Hytteplanmila. (Foto: Hytteplanmila)

Med krykker, crocks og pågangsmot til ultra

Om du er en som setter pris på reisen og ikke destinasjonen, om du er en som liker å løpe helt uten fokus på å vinne løp, men elsker å løpe og nyter alle de andre gevinstene ved løpingen, da kan du fortsette å lese. Med denne holdningen tror jeg også faren for å kunne vinne et løp eller flere er til stede. Dette er en holdning jeg hadde selv før jeg begynte å lese om andre, og det er en holdning jeg ofte ser gå igjen, spesielt i ultramiljøet.
Publisert 18. februar 2022


Jeg er en selvlært gladløper, og som ivrige løpere i mosjonistklassen flest, har jeg lest noen aktuelle bøker, rundet internett to ganger i søken etter alt fra ernæring, VO2max, tester av løpesko og mye mer.

Jeg vil kanskje ikke si at kunnskapen er stor nok til å gi andre ekspert-tips om løpeteknikk, utstyr eller kosthold, men en ting er jeg sikker på: Min kropp er jeg blitt godt kjent med, og mange av de tingene jeg selv har opplevd og utforsket med løping, stemmer overens med det jeg leser fra de lærde.

Jeg hørte en gang at det fantes fire trinn på veien til kunnskap. Ubevisst inkompetent – bevisst inkompetent – bevisst kompetent – ubevisst kompetent. Når det gjelder løping, føler jeg meg for øyeblikket godt plassert på nivå 2 – bevisst inkompetent – der hvor du begynner å forstå litt, men forstår selv at det ligger masse elementer bak du ikke har greie på.

I løping som i mye annet er det store individuelle variasjoner for hva som funker og ikke funker. Mye er likt, men slettes ikke alt. Skulle jeg ønske meg en «oppstartsbok» om løping, skulle jeg gjerne hatt en bok som oppsummerte mange forskjellige løsninger til samme utfordring. Et sted hvor man kunne hatt en type «verktøykasse» å lete i, på søken etter løsninger for egen kropp og egne ambisjoner, slik at en i stedet for masse påstander, heller fikk oppsummert mange forskjellige alternativer. Enigheten og konsensusen ser for meg ut til å vingle en del selv om det finnes mye bra informasjon tilgjengelig. For eksempel fikk jeg for min del først vondt i knærne og beina av maksimalist-sko, noe som kunne fremstå som litt ulogisk for meg.

Kanonball

Etter flere år med urytmisk og varierende perioder med trening, sykling, jogging, padling og tilfeldig mosjon startet jeg opp igjen litt mer systematisk. Kone, tre barn, jobb – og typisk en mann som nærmer seg 40-årskrisa, så røk jeg akilles’n! Du vet den harde landingen du får ved fallskjermhopping når du lander på et ujevnt jorde når bakken er hard som stein? Vel, det hadde ingen verdens ting med dette tilfelle å gjøre! Jeg spilte kanonball.

Under Drammenslekene i mars 2018 stilte vi opp med lag for Team SuperSelma. Dette er et prosjekt for å gi lysglimt og opplevelser til barn under kreftbehandling. En nydelig gjeng med folk som engasjerer seg på Birken, Trondheim-Oslo og mye mer. Alle stiller opp uselvisk som ambassadører for en god sak. Under dette arrangementet i Drammenshallen stod jeg stolt igjen som kongen på banen. En liten vending for å unngå treff var det som skulle til før akillessenen røk og jeg kollapset som en potetsekk. Ca. 2 sekunder senere forstod jeg hva som hadde skjedd, med et smil om munnen. Lettere irritert tenkte jeg – få meg til sykehuset og få sydd disse greiene sammen igjen fort som mulig, men så lett er det ikke. Å sy sammen akilles er ikke tingen lenger, dette må gro selv! I hvert fall for de som ikke er betegnet som aktive idrettsutøvere.

Stoevel_3.jpg
Det ble noen uker i "stølve" for at sena skulle få tid til å gro. (Foto: privat) 


I sofakroken

Sykmeldt i sofakroken med spissfot-gips får man tid til å tenke litt. Skulle jeg tillate meg å bli så skjør? Jeg hadde jo ikke blitt «førr» enda. Skylde på tidsklemma er virkelig lov, men det avhenger litt av hvilke ambisjoner man setter. Jeg har bestandig tidligere vært glad i skikkelige treningsturer. Sykkelturer på under 2 timer var bortkastet. Kunne jeg ikke gønne skikkelig på, kunne jeg like gjerne la være. Men her måtte jeg vende litt på substansen i hodet, noe er da vel bedre enn ingenting?  

Det startet med krykker, crocks og pågangsmot. Rundt og rundt i nabolaget, noen få hundre meter tre ganger om dagen i en fart som brunsneglene kunne flire av, etterfulgt av treningsøkter i sofakroken med småstrikker rundt stortåa for styrkeøvelser. Litt etter litt gikk tempoet opp, og her var allerede strategien satt: Et steg av gangen og øke litt etter litt. Dette kan også fortsette etter at akillessenen er rehabilitert.

Høsten 2018 var første Superselmaløpet i gang. 4 km runde i terrenget rundt Spiraltoppen i Drammen. Med en løpeteknikk som lignet mer på en gammel sjørøver med trebein travet jeg rundt og kom til mål. Her var fokuset skadefri gjennomføring, og fornøyd kom jeg inn et godt stykke etter mengden, men superfornøyd med tanke på at det kun var få uker siden gips og stølve (navnet på støtteskinnen!) var borte. Nå var det bare å fortsette utviklingen.

Superselma-lopet-1.jpg
SuperSelmaløpet ble gjennomført både første og andre året etter skadeavbrekket. (Foto: privat)
 

Tilbake i matchvekt

Med regelmessig løping og styrketrening av den spinkle leggen igjennom vinteren 2018/19 gikk både formen og biomekanikken i riktig retning. Var fortsatt ikke hundre prosent i beinet, men stadig mindre plaget av høyrebeinets underprestasjon. Og som en konsekvens av denne endringen var jeg over 10 kg lettere og tilbake i komfortabel matchvekt.

På nytt satte vi i gang Superselmaløpet, og i 2019-utgaven valgte jeg 8 km-runden. Tempoet var bedre, og resultatet ble andreplass. Dette var ikke et stort løp, eller noe ambisjon, men heller et tegn på at man begynte å bli frisk i beinet igjen. Etter dette ble det stadig noen påmeldinger til løp under 10 km.

Så kom første ultradistansen i løping. Sammen med kompis Bjørnar dro jeg høsten 2019 ned til Sandefjord Backyard Ultra, og igjen var fokuset gjennomføring uten skader. Bjørnar er mer erfaren enn meg og en fantastisk fyr å ha ved sin side under litt påkjenning. Vi sier at det er forskjell på vondt og vontvondt. Vondt er et deilig livstegn for løpere, og vondtvondt betyr «stopp, vi stikker og spiser burger i stedet for å løpe».

50 miles eller 80 km ble gjennomført etter backyard-metoden. Dette var en deilig tur. På siste runde la vi til og med inn en liten tempoøkning som planlagt. Mersmak umiddelbart!

Å løpe langt gir en sinnstilstand som man ikke kjenner til før man har prøvd det. Det vil ikke være sant om jeg sier at det gikk lett, men mye lettere enn hva jeg trodde, og det var et greit utgangspunkt for å sette høyere mål. Mer og mer av treningen herfra foregår på distanser på 20-30 km eller mer. Men dette krever igjen mer påpasselighet med belastningen på grunn av fare for skader, og skal man fortsette å drive med det man elsker, må man bruke hodet.

Sommer-6.jpgLite kan måle seg med en lang løpetur i naturen. (Foto: privat)


Ultradassing ga bedre tid på mila

Mila begynner å gå lettere etter all denne ultradassingen, selv om man har trent svært lite i høyt tempo eller med noe som helst fokus på VO2max. Løp som Sentrumsløpet, Winterrun, Furumomila og Hytteplanmila er hyggelige arrangement som ikke nødvendigvis er noe form for A-løp for meg, men ufattelig moro med alt oppstyr, liv og røre. Som oftest legger vi opp til litt sosialt med venner etter løpene også.

Tidligere gikk mila på i overkant av 50 min med dødsangst de siste 2 km. Jeg er nå nede på under 40 min, men med fortsatt litt overskudd. Etter en del langdistanse har man lissom indoktrinert en mental greie hvor man ikke tømmer helt, men holder en liten skvett krefter tilbake for å takle uforutsette bakker og smeller som måtte komme. Halvveis på 10 km er jo 5km, men halvveis på for eksempel 80 km kan føles å være på 30 km, hva angår anstrengelse i alle fall, og da er det fortsatt langt igjen til målstreken.

Flere løp blir kansellert på grunn av covid-19, men siden gleden ligger i selve løpingen og ikke i konkurranse er ikke dette noe stort problem; det er jo bare å sette opp noen løp selv. Så med noen egne langturer og med gleden av å bli kjent på nye steder i flott natur, er motivasjonen for løpingen godt ivaretatt.

Med et virtuelt løp i april 2021 på 133 km kvalifiserer jeg meg i henhold til kjernen av ultramiljøet som mellomdistanse-ultraløper. 100 miles / 160 km står dermed fortsatt på ønskelisten, men fokuset vil bestandig ligge i løpegleden. 


Ultrakar-5.jpgKnut Arne Hundal

Alder: 42 år
Bosted: Konnerud, Drammen
Sivil status: Gift, 3 barn
Yrke: Generalsekretær
Klubb: Team Superselma
Idrett: Løping
Perser/meritter: 39.12 på 10 km og foreløpig lengste løpte distanse: 133 km
 




Nytt medlem: Janne Balberg Kvisvik

Postet av Romerike Ultraløperklubb den 28. Jun 2022

Janne Balberg Kvisvik (49) fra Stavern har meldt seg inn i klubben - på sin 49-årsdag. Janne har løpt ultradistanser siden 2014, så i ultrasammenheng har hun allerede mye rutine. (Bildet er fra fjellterreng ved Møsvatn)

Her ser vi Janne til venstre sammen med Line Caliskaner i midten og Marianne Årdalen (Eidanger IL) i England (The Wall) tidligere i juni.


Janne skriver:
Til bursdagen min i år (i dag) ønsker jeg, ifølge Line Caliskaner; å bli medlem i Romerike Ultraløperklubb. Definerer meg ikke som løper, men løper likevel og da helst ultraløp som stadig blir lengre. Gleden ved å kunne være ute og løpe i mange timer, gjerne sammen med massevis av hyggelige folk - både gamle og nye løpevenner er helt uvurderlig. Løp vel mitt første ultraløp, Ultrabirken, i 2014. Deretter har det blitt noen løp hvert år. Sist The Wall fra Carlisle til Newcastle. Liker best hardt underlag - les: asfalt og betongdekke. Så 100 miles på Oslofjorden Rundt og 24 timer på Bislett passer meg bedre enn terrengløp. Håper på mange flere år med løpeglede :-)

Janne Kvisvik til høyre sammen med Line Caliskaner i midten og Cathrine Lorentzen til venstre - før start på Oslofjorden Rundt i 2021. (Foto fra Lines fb-side)



Andrea Liebe og Gunnar Fæhn fullførte 250 kilometer på 6 dager i Georgia

Postet av Romerike Ultraløperklubb den 28. Jun 2022

Andrea Liebe og Gunnar Fæhn har vært på et realt 250-kilometers eventyr over 6 dager i Georgia, der de deltok i Racingtheplanet special edition Georgia 2022 19.-25. juni. 

På bildet ser vi Andrea med datter Ayla, som var med som frivillig og jobbet hele uken for at deltakerne skulle ha det bra. Beste support man kan få. Sønnen Liam var også med som frivillig.

Gunnar har tidligere vært med på alle de ulike ørkenløpene til Racing The Planet, mens det for Andrea var en ny opplevelse. Løpstidene ble 55:45:14 for Andrea og 56:50:35 for Gunnar, men her var nok opplevelsene viktigere enn tiden (?).

Kanskje en av dem tar utfordringen med å skrive en Race report fra opplevelsen?

Gunnar på den avsluttende seremonien... (arrangørfoto)

Andrea skriver på facebook etter løpet:

250 km tilbakelagt i Georgia. Fantastisk natur og mye vær. Det har vært tøffe timer og få flate strekninger. Til tider litt vanskelig å puste oopover fjellsidene opptil 2600moh.
En minneverdig tur. Såre føtter. Noen kilo lettere og veldig møkkete. Gleder meg til dusj og masse mat.
Takk for alle hilsningene jeg har fått. Tok dem med meg hele veien. Og Georgia må være en av verdens vakreste land med blomsterenger som tar pusten fra en.


(Foto: Andrea Liebe)