Line Caliskaner og Janne Kvisvik med sterke løp i Spartathlon

Postet av Romerike Ultraløperklubb den 2. Okt 2023

Klubbens superjenter Line Caliskaner og Janne Kvisvik var to av fem norske på startstreken i det 546 km lange og legendariske Spartathlon. Begge kom til mål med god margin til maksimaltidene.

På bildet ser vi Line sammen med Simen Holvik etter noen timers løping. Simen løp inn til en imponerende 2. plass og nordisk bestetid i løpet, mens Line dessverre fikk problemer før halvveis i løpet, men fullførte heroisk likevel.

OPPDATERT 7. OKTOBER
MED LØPENES OPPSUMMERING PÅ FACEBOOK
SE LENGER NED

Line ble nummer 131 totalt og 22 i kvinneklassen.
Janne ble nummer 163 totalt og 29 i kvinneklassen.

Det var ca 250 av 380 løpere som klarte maksimaltiden 36 timer.

Line, som åpnet veldig raskt og ledet kvinneklassen etter 80 km, fikk det veldig tøft etter hvert, men slet seg i mål på tiden 33:41:28 (hun løp på 32.22.44 i fjor).

Janne overpresterte ut fra hva hun trodde før løpet og kom inn til 34:22:09

Kondis.no: Simen Holvik med historisk 2. plass i Spartathlon

De norske løperne i Spartathlon 2023: Eyolf Eivindsen (med 15. fullførte løp - dessverre DNF i år), Line Caliskaner, Janne Kvisvik, Simen Holvik og Jeanette Vika.

Noen dager før løpet skrev Janne på facebook:

Mot alle odds... På Gardermoen, på vei til Athen og Spartathlon. 246 km fra Athen til Sparta med noen av verdens beste ultraløpere.

For tre uker siden kunne jeg knapt løpe 50 meter, og legen mente det ikke var forsvarlig å løpe. Nå er formen heldigvis bedre, men uten treningsgrunnlaget som må til for å gjennomføre dette ekstreme løpet er ambisjonsnivået lavt.
Hvorfor velger jeg likevel å dra?

● Dette er en mulighet jeg trolig ikke får igjen

● Jeg tror det å stå på startstreken ved Akropolis i soloppgangen må være noe av det mest magiske som finnes

● Så lenge jeg har en realistisk mulighet til å løpe minst 80 km får jeg uansett en fin tur (og bussen frakter meg videre til Sparta)

● Norge har et fantastisk lag, og bare det å få være med Line, Jeanette, Eiolf og Simen er motivasjon i massevis for å dra.

Løpet starter lørdag morgen og kan følges på linken under. Regn med å finne Line og Simen i front, og meg i baktroppen (så lenge det varer).

Jannes oppsummering på facebook:
Spartathlon 2023 - sjokkerende nok kom jeg hele veien til Sparta.

Spartathlon er et 246 kilometer langt ultramaraton arrangert i Hellas siden 1983. Løpet går mellom byene Athen og Sparta.

Sperretiden på 36 timer gjør løpet svært vanskelig å fullføre, og om lag 2/3 av deltakerne bryter før fullført løp. Eiolf Eivindsen har flest fullførte løp med sine 15 fullføringer, mens Simen Holvik i 2023 ble raskeste nordmann med tiden 22:17:23. Dette er for øvrig nordisk rekord og den 9. beste tiden i løpets historie. Jon Harlad Berge ble nummer tre i 2009 med tiden 25:09:38 som er nest beste tid av en nordmann. Line Caliskaner har kvinnelig norsk bestenotering med tiden 32:22:26 og en 8.plass i kvinneklassen. Totalt har 16 nordmenn fullført Spartathlon.(Wikipedia)

Og #16 - ja det er meg

Jeg kom til Athen onsdag kveld og hadde et par hyggelige dager sammen med resten av det norske laget, før vi lørdag morgen ble busset til Akropolis og starten av løpet. Der var det yrende liv og en helt magisk stemning med Akropolis opplyst som vakker bakgrunn. Det var med stor ære jeg sto der i laugsdrakta sammen med fire fantastiske løpere; høvdingen og legenden Eiolf, råsterke Simen og Line og Jeanette som har fullført Spartathlon før, løpt 24 timer på mølle og vært en jeg har sett opp til. 0700 gikk startskuddet og det var ingen vei tilbake. Sparta lå langt der framme, men mitt mål var Korint. De 80 kilometerne skulle jeg klare!

Når treningsgrunnlaget ikke er som det burde være handler det om å løpe med hodet. Min plan var derfor å løpe i et tempo som var roligere enn vanlig, men uten å måtte bruke energi på å bremse. I tillegg skulle jeg for en gangs skyld være god på næringsinntak. Jeg hadde vært heldig å få alt jeg trengte av drikke, gels og barer fra Fuel of Norway, så her skulle det helles innpå.

Første del av løpet gikk overraskende greit. Med unntak av en liten panikkartet tanke etter 1 km om at dette var galskap, koste jeg meg på veien gjennom Athen og ut mot kysten. Fant noen nye venner og fikk skravlet litt mens jeg beundret omgivelsene. Løping langs sterkt trafikerte veier var også uproblematisk for en som elsker lyden av motorvei

Men så kom krampene, like brått som de pleier, etter ca. 46 km. Og når jeg får kramper er de plutselig overralt. "Heldigvis" er jeg så vant til kramper både i løp og i hverdagen ellers, at det kan jeg takle. Det blir bare litt vanskelig å løpe jevnt. Løpe noen skritt, bråstopp, gå litt, prøve å løpe litt og bråstopp igjen. Tøyer jeg en krampe får jeg bare kramper et annet sted. På et tidspunkt fikk jeg så mange kramper samtidig at beina låste seg i en stilling hvor jeg ikke klarte å flytte meg. Heldigvis kom en annen løper og reddet meg, så kom jeg meg videre. Fant en sakte løper og la meg i rygg for å kontrollere krampene. Og etter en 12 km løsnet det endelig - og jeg var tilbake i flytsonen

Og så plutselig så jeg målet mitt - Korint! Jeg jublet høyt "We're in Corinth " så de to jeg løp bak nok trodde det hadde klikket for meg. Det var jo fortsatt 170 km igjen.

Passerte over 1 timer foran sperretiden, så da var det ingen grunn til å stoppe. Så veien gikk videre. En av de jeg hadde løpt sammen med ut fra Athen hadde påstått at hvis du passerer ut fra Korint en time før cutoff, skal du klare å komme deg til Sparta. Da står det bare på viljen! Så nå var det å skru på viljen - dette skulle jeg klare, jeg skulle komme meg til Sparta og jeg skulle gjøre det for Magnus som ikke hadde fått plass i år

Løpet går gjennom landsbyer hvor det heies, langs trafikerte veier hvor biler tuter og det ropes "bravo" og på mer øde strekninger med stillhet og tid for refleksjon. Som vanlig fant jeg noen å skravle med og jeg koste meg på turen. Det var hyppige drikkestasjoner og mange hyggelige frivillige som sto klare til å fylle flasker, gi is og mat.

Så begynte oppoverbakkene. Man skal over et fjell halvveis i løpet, men før fjellet er det kilometer på kilometer med bratte bakker. Skikkelig mørning av lårene

Å skulle forsere et bratt fjell med rullesteing og smale stier midt i et ultraløp på asfalt skjønner jeg ikke poenget med. Jeg forbannet hele fjellet mens jeg trøtt og lei, og ikke helt i balanse, klatret oppover i bekmørket. Endelig på toppen...men nedstigningen er verre enn veien opp. Bratt og med rullesteiner var det en kamp for ikke å falle. Og så begynte jeg å få vondt i kneet - jeg som aldri har hatt problemer med knærne.

Kom meg til slutt ned til asfalten igjen og kunne fortsette ferden mot Sparta. Natta var mørk og det ble kaldt, og da morgentåka kom ble det ikke bedre. Så knapt en meter foran meg og den fuktige lufta var iskaldt. Jeg telte ned til soloppgang,.ens jeg gledet meg hver gang en lastebil passere litt for nærme og ga fra seg litt varme.

Mot Sparta var det nå en del nedoverbakker. Men kneet verket og jeg skjønte at jeg uansett ville rekke til Sparta innen tidsfristen. Så det var ingen grunn til å presse seg og risikere noe. Så da ble det å gå. Det går sakte, men nå som det var sol og temperaturen steg til lett hete var det deilig å nyte sola som stekte på kroppen.

Og så - Sparta! Eiolf møtte meg på oppløpet og endelig var jeg der. Kong Leonidas var rett foran meg!

Det gikk og jeg følte meg overraskende bra. Trøtt, ja og føttene var såre. Men ellers var kroppen utrolig nok helt fin. Eilofs kone Ann fikk meg til hotellet og etter en dusj kom Eiolf og Ann med mat til meg. Middag på senga, det er ekstraservice det

Et fantastisk løp. Et eventyr å få være med på. Angrer ikke et sekund. Nå blir det hjem til min vanlige ikke-løper hverdag med spinning, ellipsemaskin og styrketrening med strikkedamene på treningssenteret. Ikke dumt det heller. Og så har jeg bevist at det er mulig å løpe til Sparta uten ekstreme mengder med løping, men det er nok ikke å anbefale

Takk til alle i lauget, både i Hellas og hjemme, for at dere er verdens beste og trodde på meg.

Til Sondre som var med meg i tankene og manet meg til å løpe når jeg vurderte å gå.

Til familie og venner som fulgte med og heiet meg fram. Ikke minst Christine som tok helt av med flagg og jubel

Og takk til #Fuel of Norway for næring som ga meg energi gjennom mer enn 34 timer.

Og en ekstra takk til Line som er verdens beste reisefølge og motivasjon. Du er rå!

Lines oppsummering på facebook:
Spartathlon fullført og ny medalje i samlingen.

Forberedelsene og oppladningen til løpet var tipp topp og jeg stilte på start godt forberedt. Hadde planer om å ligge i bra flyt fra start. Det gikk fortere enn forventet, men følte at farten var fin. Passerte 80k på 6:12 og jeg lå i tet. Følte at alt var under kontroll og jeg hadde et bra løp. Ved ca 110k skjedde det noe og jeg fikk problemer med hoste og pusten. Det kom som kastet på meg. Kroppen responderte ikke og noe var galt. Derifra og inn ble det et annet game og planen måtte endres. Jeg fightet meg til mål og kunne for andre gang motta heiarop fra folk. Som sist kom det ei lita jente som holdt meg i hånda på vei inn

I fjor var jeg misfornøyd med resultatet grunnet at jeg lot det mentale ta meg og jeg kunne prestert så mye bedre. I år tenker jeg ikke på resultatet. Noe utenfor min kontroll slo inn og jeg kunne ikke gjort det annerledes. Gitt situasjonen har jeg fått spørsmål i ettertid om hvordan jeg i det hele tatt klarte å gjennomføre. Det er i hvert fall ingen problemer med viljen og jeg har bevist at den mentale styrken er på plass

Tusen takk til Sondre som er verdens beste coach og crew.

Takk til alle jeg møtte på min vei som heiet meg frem og ga oppmuntrende ord.

Takk til alle på det norske laget. Så gøy å være en del av teamet som i år besto av Jeanette, Janne , Simen, Eiolf og undertegnede.

Takk til Simen og Magnus som startet «Noregs Spartathlon laug». For å bli medlem her må man ha gjennomført Spartathlon. I år var Janne rekrutt og besto opptaksprøven med glans. Hurra og gratulerer med fantastisk løp og medlem nr 16.

Neste år er jeg igjen tilbake på startstreken. Gleder meg allerede

Neste fokus: VM24 i Taipei 1-2 desember.

Line har også lagt ut dette på facebook:
Ultrarunners around the world - what a bunch of beautiful people

After I started to participate in races abroad, I have got to know so many new amazing and inspiring people. People cheering for me and believing in me. People that has reached out and want to go for a run with me. I am just an ordinary runner from up north and not used to this. During Spartathlon when I had a bit of a rough time and after the race I have received so many kind words. Thank you, it means a lot