Nå kan du lese Øyunns racereport fra rekordløpet i Viadal Ultra Six Days

Øyunn Bygstad løp inn til soleklar ny norsk bestenotering i svenske Viadal UltraSix Days der hun i dagene 13.-19. august løp 989 runder i en 674,29 meter lang rundløype. Resultatet ble imponerende 666,980 kilometer - som i tillegg til bestenotering ga klar seier i dameklassen og 2. plass totalt av 48 deltakere.

Nedenfor kan du bli med på Øyunns reise i en racereport nesten like lang som løpet:

Øyunn Bygstads racereport:

Viadal 6-dagers

PROLOG:

Det er lett å plages med etterpå klokhet, men jeg gir et realt forsøk på å la være.

Rett etter løpet hadde jeg en debrief med min super-support John F.Jahre.

-Ikke ønsket vi å tenke på hvordan løpet kunne utartet om han var support fra dag en og ikke fra dag tre. -Vi ønsket heller ikke å tenke på hvor langt jeg kunne nå, om jeg løp i ring i 16-18 varmegrader i stedet for 30. -Eller hvordan hadde det vært om vi pakket med kjølevifte til teltet? -Eller pakket med elektrisk kjølebag?  Eller om vi hadde lest oss litt opp på tider og eventuelle løyperekorder? Eller eller (…) Åjada … Her var det mye som kunne blitt gjort annerledes.

I etterpåklokskapen bærer jeg likevel på en følelse som trumfer alt det andre som ikke funket like godt. Og det er følelsen av at jeg har gitt alt. Den følelsen er viktig. Jeg kjempet virkelig det jeg klarte. Jeg ga alt. Og så lenge jeg kjenner på den følelsen, så sier «Team Amatør» seg sabla fornøyd med oppdrag Viadal 6-dagers!

LØYPEN:

Viadals bane starter fra en gårdsplass der vi løper gjennom tunet forbi små treklynger, åkere og gressletter. Det er naturskjønne omgivelser (de første 12 timene ihvertfall. Så er du møkk lei.)  Banen består av grus, og er ca 674 meter lang. Den er ikke en ovalformet bane slik som Bislett. Den inneholder ganske mange krappe svinger med en oppoverbakke og en litt lenge slakkere nedoverbakke. Vi skifter ikke løyperetning underveis, så for guds skyld: Ha friske knær før du trykker på «anmälan dig her»-knappen på hjemmesiden. Langs løypen er det campingvogner og telt over alt. Campingplassen er ikke på ett spesifikt sted, vi sover alle spredt rundt løypa, der det er ledig plass. Halvparten av deltakerne får sove inne på gården og slipper dette teltstyret. Der har de sin egen bås med en oppredd seng, nattbord og strømkontakt.  Disse deltakerne var de som var tidligst ute med sine friske knær og trykket på knappen i det sekundet påmeldingen åpnet. 

Sånn. Ser du løypen for deg? -Da starter vi race reporten.

DAG 1:

Uthvilt og fornøyd ankom jeg Viadal søndag formiddag få timer før start. Teltet mitt var satt opp dagen før etter mye banning og styr i pøsregnet. Gårsdagens vær var siste rester og farvel med uværet «Hans», som har satt sitt preg også her i Sverige.  Men i dag strålte solen! Jeg hadde unnet meg en natt på hotell i nærheten med god mat og en stor myk seng. Det blir nok tid i teltet for å si det sånn. Det var også gjensynsglede med flere kjenninger jeg har løpt med før, både på TEC og Sandsjöbacka. Fine folk.

Skuldrene var senket, og startpistolen smalt kl 12.00. 

Jeg løp rolig under en skyfri himmel, og jeg syntes det var sååå bra. Utrolig flaks at finværet kom i dag. Etter noen få timer angret jeg min tankegang: Heller 8 mm nedbør og 17 grader enn dette her. Solen stekte virkelig. Luften var tett og fuktig. Svetten fordampet ikke fra kroppen, det lå tunge svetteperler på panne, kinn og nesebein. Tøyet jeg løp i var så vått at det dryppet. Jeg måtte skifte etter 6 timer og smøre inn kroppen med barrierekrem for å unngå friksjonssår som potensielt kunne oppstå på rekordtid.

Da jeg dukket innom teltet for å hente tøy eller andre ting ble jeg helt slått ut over hvor varmt det var i teltet. Alle luker var åpne, men likevel: Det går ikke an å sove her på dagtid. Langt over 50 varmegrader. Min primære plan var å kjøre på de første 24 timene non-stop i rolig tempo , siden jeg vet at jeg uansett ikke har det største søvnbehovet det første døgnet. Den planen måtte jeg slå fra meg. Etter 12 timer hadde jeg løpt ca 95 km, og da satt jeg meg ned med en kopp nudler og grublet litt: Jeg kan ikke sove på dagtid i morgen. Da er det meldt like varmt. (Og nei, jeg camper ikke ute i det fri under noen busker med så mye mygg som det var) Jeg har uansett et alt for lett sovehjerte til å klare å falle til ro slik. Jeg må være isolert. Jeg må ligge mykt. Jeg må ha ørepropper. Jeg må ha det privat.

Change of plan: Jeg får ta min første hvil i natt. Jeg duppet i teltet i en betydeligere svalere temperatur mellom kl 2 og 4 før jeg krøp ut igjen for å gyve løs på mandagen. Allerede nå kjente jeg på at appetitten min var dårlig. Ikke rart det. Gårsdagen var virkelig trykkende og varm, sånt tar selvsagt på.

BLÅMANDAG 

Jeg vet ikke hva jeg forventet av mandagen, men jeg hadde et naivt håp om at rent temperaturmessig så burde den bli bedre, men jeg tok dessverre feil. Like varmt. Like fordømt lummert. 

Arrangør serverer frokost, lunch og middag, men jeg var fryktelig kvalm, og det de serverte greide jeg ikke spise. (De serverer mat av skikkelig kvalitet, men som flere av dere vet, så kan en bli fryktelig kresen når en har det dårlig) Det eneste jeg ville ha var hamburger eller pizza. Umulig å oppdrive. 

Jeg løp i egne tanker og nærmest kvapp da de ringte i bjellen: 100 miles!! En svær flosshatt ble plassert på hodet mitt. Jeg var første løper som fikk den på hodet, og jeg løp en æresrunde med den. Jeg smilte og takket, men bak fasaden så hadde jeg tankekjør. 

Jeg løp til garderoben og forsøkte å kjøle ned kroppen i dusjen for n`te gang, men vannet var ikke kaldt nok. Jeg trengte virkelig John til å komme. Jeg har behov for et isbad! Ett eller annet. Kalde svamper og kluter slik som de andre løperne med support fikk. Min higen etter burger og pizza begynte å svinne hen, og jeg skjønte hva som var i gjære. Oppkasten kom like etter.

Jeg hadde flere pauser i skyggen i matteltet. (En kan ikke sove der, ellers hadde jeg nok gønnet på med å bære madrassen dit)

Oppkasten kom og varte i 12 timer av og på. Det eneste jeg greide å nære meg på var litt blåbærsuppe. På det verste lå jeg langstrak et par timer for å roe ned magekrampene. Blærespasmene gjorde det slik at jeg ikke greide å late vannet. Jeg måtte virkelig smøre meg med tålmodighet, men krampene slapp taket til slutt, og en presset blære ble omsider tømt.  Jeg var ganske skeptisk til hele situasjonen denne mandagen og gjennom hele natt til tirsdag.

FRIHETENS REGN

Grytidlig tirsdag krøp jeg ut av teltet og jogget veldig rolig i løypa. Så tidlig på morgenen var det 18 grader, det kjentes greit. -Men jeg MÅ spise. Jeg tvinget nedpå ett egg med kaviar og gikk i løypa en hel time etterpå. Jeg turte ikke jogge i tilfelle jeg da «ristet» egget opp igjen. Den trykkende luften forsvant plutselig, og før jeg visste ordet av det høljet regnet ned. Jeg ble så utrolig glad. DETTE trengte jeg! Arrangør delte ut regnponcho til alle løperne, men det var glemmesak for meg å ta en slik en på. Jeg skal marineres i regn.

Appetitten min var fremdeles elendig, men jeg kastet ikke opp. Jeg telte ned timene. Snart kommer John.

IS IT A BIRD? IS IT A PLANE?

….No. It is ULTRA_J!! 

I en knallrosa tesla med samme navn på bilskiltet kom John seilende inn Viadals porter. Jeg fikk ikke med meg synet, dypt konsentrert i løypa som jeg var, men jeg hørte stemmen til Elisabeth og noen andre som sa « Nej men va f’** så kult. Kolla der!»  I ettertid skjønte jeg det var det rosa synet de snakket om.   

Plutselig stod han der. Jeg hørte stemmen hans og løftet blikket, løp direkte mot og ga han en knuseklem. En iskald fanta hadde han klar i hånden. Jeg fikk en klump i halsen av glede. Nå kan løpet endelig begynne.

Det første John ble satt til å gjøre var å kjøpe flere poser med isbiter. De helte han oppi en stor balje med vann. Han kom også med ostepop og litervis med drikken "Vitamin Well" som jeg er så glad i. Jeg fikk kjølt meg ned, jeg fikk kjølt FØTTENE ned, og det var avgjørende. 

Isbad av glovarme føtter er skadeforebyggende. 

Varm, hoven, pløsete hud er svært mottakelig for å utvikle blemmer. Jeg dyppet føttene i isbadet og observerte at de store blodårene trakk seg sammen. Kapillærene under føttene likeså, det kriblet godt. Føttene hardner til og huden «lukker» seg. Beina mine var som ny.

John smurte føttene mine med en ny dose Gehwol, og sendte meg ut i løypa igjen. 

Nå løp jeg. Nå løp jeg skikkelig bra.

Etter tirsdag kveld spiste jeg så mye at det var flere som lattermildt bemerket det. Jeg er ingen gel-person. Jeg må ha mat. Det går fint for meg å løpe effektivt med både burger og pizza i magen, jeg opplever ingen besværligheter med det. Det gikk også unna en del pakker med is. De siste dagene hadde jeg en ispinne i hånden nesten hele tiden. Noen av de andre svenske løperne døpte meg for "Glass-Øyunn" (Fiffig ordspill hvis du kan litt svensk..)

HATTEJAKT 

Det er ikke til å stikke under stol at det er ekstremt psykisk slitsomt å løpe på en bane i 6 dager. 

Jeg måtte jobbe hardt med hodet mitt, time for time. Psyken ble mer og mer lurvete (naturlig nok), så delmål var viktig. Delmål var elementært for å gidde å fortsette. Hattene ble derfor altoppslukende.

100 miles= æresrunde med svart flosshatt på hodet.

300 km og 500 km = æresrunde med en flosshatt i sølv

600 km?- Da får du selveste GULLflosshatten!!

Samme natt ble jeg første kvinne som fikk sølvhatten 300 km, og jeg løp æresrunden med den og nøt kudos/applaus fra de andre entusiastiske løperne. 

Det er helt idiotisk….men jeg bar den så stolt som om jeg skulle vært Jakob Ingebrigtsen som tok en æresrunde på Bislett med det norske flagg under Diamond League.  En flosshatt liksom. Jeg var ikke engang halvveis i løpet, men denne gulroten var stor å oppnå når psyken min begynte å bli kjør.

All ære og hyllest til arrangør for denne ideen. -Kjempemorsomt!

TILSPISSET KONKURRANSE. -HOLD TILBAKE

Jeg fulgte ikke med på trackeren. Jeg ville ikke sammenlikne meg med andre. Jeg må kjøre mitt eget løp.

Men så klart fikk jeg med meg at noen forsøkte å ta meg igjen. Jeg hørte andre supportapparat rundt meg osv…  «Du tar hon på näste varv» etc. 

John ga meg blikkontakt og sa at jeg bare må la det gå. Ikke stress. Vi må følge vår plan. 

John var helt klart avgjørende for videre forløp i konkurransen.

Jeg hadde aldri tegn til skade. Ikke en eneste vannblemme, ikke et eneste friksjonssår i lysk eller under trenings-BH eller andre utsatte steder.

Vi har virkelig satt av tid til fotstell, dusj og smøring av kropp, og det er vi stolt av!

 -For ja, det skal litt disiplin til å gå av banen for å stelle føtter som ikke er vonde i utgangspunktet, når du leder løpet med EN runde.

  Mitt umiddelbare instinkt var å bli værende på banen og "riste fra meg konkurrenten". Men John sa at nå skal føttene stelles, og jeg må drikke. Så da ble det sånn.

«Det er 2,5 døgn igjen av konkurransen Øyunn!»   Han har helt rett. Og jeg følte meg faktisk rolig. Jeg kjente inni meg at jeg hadde kontroll på sett og vis. Beina mine var i et modus der jeg følte jeg bare kunne løpe og atter løpe. -Men jeg kan ikke løpe hvis jeg får gnagsår, så fotstell it is!

500 KM. -OG IKKE EN ENESTE METER TIL!

 Onsdag ettermiddag og kveld gjorde jeg et «rykk». Jeg havnet i en ustoppelig løpeboble og durte på, runde for runde. John lot meg få være i denne flytsonen i en del timer så lenge drikkeinntaket var bra. Da det nærmet seg midnatt var jeg så søvnig at jeg visste ikke hvilken fot jeg skulle stå på. Jeg tenkte at hvis jeg stopper nå, så sovner jeg. Jeg holdt meg i bevegelse og vekslet noen ord med John mens jeg var på farta. Jeg kunne i hvert fall ikke stoppe nå. John informerte meg om at jeg har nå løpt 490 km. Ingen lalletid før sølvhatten er boks. 

Disse siste 10 km tok en evighet. Nå var jeg sliten. Skikkelig sliten. 

Jeg felte noen tårer da jeg fikk 500km-sølvhatten på hodet. På ny første kvinne i løypa, denne gangen med et enda større forsprang enn kun en runde. 

 Norsk bestenotering fra 2017 er på 503,473. John spurte meg for noen runder tilbake om jeg skulle ta den i samme slengen, og jeg sa «NEI!!» -Ja, så sliten var jeg faktisk.

JOHN BLUND

 Leggerutinen står John for. Ære være han for det. 

Jeg leverte skjelvende fra meg sølvhatten og sa til han at denne natten må jeg sove mer enn en time. Det er under 36 timer igjen av løpet, og hvis jeg skal greie å holde koken, samt unngå å miste forstanden helt, så må jeg sove lenger. Han var enig.

Han gjorde klar madrassen, sørget for at pute og dyne er plassert som det skal. Han hjalp meg med å legge meg godt til rette med føttene hevet oppå en pute. Så smører han føttene mine med fot salve, tar på meg termosokker siden føttene mine alltid blir iskald på nettene, tar på meg ullhanskene, gir meg ørepropper, brer over dyna, konfiskerer min mobiltelefon og min klokke (null skjerm), så lukket han teltluken og sa "4 timer".

Jeg falt i en urolig søvn.

KAPTEINEN ER FORBANNA

 Det å miste virkelighetsforståelsen er aldri kjekt.

Det er ikke et bra sted å være. Å ikke vite hvor en er, hva en gjør osv...

John kom for å vekke meg etter hvilen.

Lyden fra glidelåsen til teltluken som åpnes, høres akkurat ut som lyden fra glidelåsen til kalesjen i båten vår hjemme.
Jeg ble revet ut av søvnen av denne "rrrrritsj"-lyden, og ble umiddelbart sint: 

Her var det mørkt, her var det kaldt, og det var fuktig i rommet.
Jeg sa til John at han må jo for svingene ta på varmepumpen og avfukte lugaren, men så lukket jeg munnen igjen...
Til min forferdelse oppdaget jeg at dette ikke kan være båten. Det er draperinger rundt meg over alt.

Jeg satt helt stille og tenkte for harde livet.

Jeg var totalt blank.

(John fortalte meg i ettertid at jeg spurte han om det hadde seg slik at meg og han skulle selge aviser på campingplassen)

Nei, ikke skulle jeg selge aviser. Etter litt samtale og realitetsorientering åpnet John teltluken ut, og jeg fikk øye på mange løpere og flere telt plassert rundt om. Det demret for meg. Ja, stemmer! Løp. Jeg deltar i et løp.

ER DET NÅ?

Etter en cappuchino, ostebaguette og pep-talk, luntet jeg ut i løypa. Ikke lenge etter, plantet John det norske flagg i hånden min.

Flagg? Jeg hadde så vidt fått summet meg litt etter forvirringstilstanden den jeg hadde.

En runde igjen til norsk bestenotering.

Jeg ble overveldet da jeg hørte den norske nasjonalsangen på vei inn mot målområdet. 

«Er det nå??»

-Ja, Øyunn, det er nå! smilte John. 

Jeg tråkket over tidtakingsmatta, mottok gratulasjoner og gikk mot den store bjellen. Jeg ringte i den. En ny rekord er satt! -Men det er fremdeles 30 timer igjen av løpet. Så jeg tørket tårene kjapt og forlot stasjonen ut på en ny runde.

Det skal godt gjøres å løpe 6-dagers med negativ split, men det var det som ble til i mitt tilfelle.

Jeg hadde mye å ta igjen.  Gjennom mandag og halve tirsdag fikk jeg ikke "brukt beina" siden kvalmen tvang meg til å ta det med ro. -Men nå nærmet vi oss mål med stormskritt. På dette døgnet løp jeg 130 km på 24 timer og fikk en luke på 30 km ledelse. Jeg ville ikke si det høyt (det betyr ulykke), men jeg visste at seieren var i boks.

ZOMBIETILSTANDER MOT GULLHATTEN

Det siste døgnet minnes jeg som en røre. 

Jeg hadde mange klare øyeblikk, spesielt på slutten da adrenalinet kicket inn, men også perioder jeg ikke kan gjøre rede for. 

Litt sånn «ut av deg selv-øyeblikk» nå og da, de som vet hva jeg snakker om, vet.

Jeg ble regelmessig spylt av vannslangen i heten mens jeg innbitt løp mot det store målet: Gullhatten.

I et skakkjørt sinn, der alt rundt meg er en røre, og min familie der hjemme var fullstendig blokkert ut, så var gullhatten blitt en besettelse. 

Denne flosshatten laget av billig plast var selveste Nobels fredspris å regne. 

Jeg husker ikke når klokken på døgnet jeg fikk den, men det var mørkt ute, det husker jeg.

Jeg husker en følelse av ekstase, jeg følte at dette var skikkelig  skikkelig stort. (Kremt. Nei, sååå stort var det nok ikke. Men der og da? -Gjett om) 

600 km løpt! Jeg var små-manisk. Ingen grunn til å stoppe nå.

LAST TIME-OUT

Som John selv har nevnt i sin lille support-racereport, var det episoder der han måtte «rive meg ut» av zombietilværelsen min. En periode løp jeg så fort og så lenge og var visst ganske stiv i maska. Da måtte han stoppe meg for kontroll, gi meg litt te og ta en matbit.

De fleste ganger var han fornøyd, det var nok bare nære på, en annen gang satt han foten ned og kommanderte time-out før det raknet fullstendig i topplokket mitt.

Jeg var enig. Jeg kjente selv hvor forferdelig trøtt og sliten jeg var og tok til tårene. Det var kun en 8-9 timer igjen til målgang, men likevel. Det må hviles. 

 John Blund redde opp madrassen en siste gang. Tok på meg termosokker en siste gang. Bredde over dyne og teppe en siste gang. Ga meg øreproppene, konfiskerte telefon og klokke en aller siste gang. 

«45 minutter» sa han og lukket teltluken.

NOIA

På ny var jeg i løypa og jogget, litt kvikkere i blikket. 6 timer igjen nå.

Jeg husker likevel at jeg kjente meg svært sosialt usikker. Det fremdeles frynsete hodet mitt hadde en tiltagende tendens til å feiltolke situasjoner og kommentarer. Jeg kunne for eksempel bli fornærmet av et kompliment fordi jeg trodde personen var sarkastisk osv…Så det hjalp ikke på psyken min i det hele tatt da følgende scenario skjedde:

Noen av herrene hadde et lurt smil om leppene. De som overvåket tidtakingsmatta jeg løp over for hver runde, diskuterte noe med hverandre og en annen person pekte på meg. Jeg ble litt satt ut. Jeg ristet det av meg og fortsatte å løpe. På ny over tidtakingsmatta, flere andre reaksjoner. Noen damer pekte på skjermen og sa «Ohoi. Kolla der». Til og med John hadde et ubestemmelig ansiktsuttrykk, han så spent ut, men sa ikke noe.

Jeg kjente meg nervøs og nysgjerrig, redd for å spørre, i tilfelle det bare er jeg som overtolker all ansiktsmimikk og bevegelser rundt meg. Jeg har blitt så sart.
 Jonatan, som ledet hele sulamitten blant herrene, huket fatt i meg og sa "Haha! fortsätt sånn".
 Da fikk jeg fikk nok, og henvendte meg til John på neste runde: HVA SKJER? Spurte jeg.
 "Ok..." sa John. Han har vært veldig bevisst og flink til å holde meg unna konkurransekjøret, men dette kunne jeg få vite (siden han konkluderte med at jeg trenger ikke stresse/øke tempoet for å klare det):
 "Du er i ferd med å ta 2.plass blant herrene. Dansken har gått på en smell. Du er bare to runder bak".
 Aha! Så det var dét det dreide seg om. Jeg ble lettet. Jeg har ikke gjort noe gærnt. Det er bare tilskuerne som syntes det er gøy å følge med på duellen jeg selv ikke visste jeg deltok i. 

DANSK SMELL

Ikke rart Jonatan syntes det var morsomt. Han og dansken har kriget jevnt og stressende i flere døgn. De ble jo noen rivaler når det var kronisk samme distanse på dem hele tiden. Når den ene hvilte, hvilte den andre. Når den ene stod opp, fløy den andre panisk ut av teltet minuttet etterpå.

Jag og stress, døgn etter døgn. (Jeg misunner dem ikke!) På siste døgn tok Jonatan en stabil ledelse, og han syntes da det var ekstra gøy at jeg også var med og begynte å knive.
 
Jeg fikk øye på dansken, og han hadde det ikke godt. Huff er han skadet?
Jeg løp på siden av han og spurte hvordan det gikk, og hvor smerten var.
"Smerten er i beina" svarte han mutt.
Er du skadet? Spurte jeg videre.
Dansken er en redelig ultraløper og kalte en spade for en spade: "NEI. Jeg er ikke skadet. Jeg er bare forbannet sliten."
Jeg ble lettet faktisk. Jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg skulle få dårlig samvittighet, vi kjører alle hvert vårt løp, og en kan ikke drive å dille og empatisere for mye. Men jeg syntes det gir en bismak å ta igjen en konkurrent som er skadet.
Han var ikke skadet. Han hadde rett og slett brent opp kruttet. Da var det gøy for meg å klatre opp på resultatlista allikevel. Skal innrømme det.

SELEKTIV SLUTTSPURT

Det er til å få gåsehud av. Jeg må klype meg selv i armen. Løpet går mot veis ende. 10 minutter igjen. 

Det var vanskelig for meg å begripe at jeg har løpt her i 6 døgn. 6 psykedeliske, givende, tunge, tøffe, monotone, men også morsomme døgn.

Jeg smilte bredt og jeg blødde fra leppa. Jeg var kjempesolbrent på underleppa og svimmel. 31 varmegrader nå. Godt vi skal stoppe snart. Banen var fylt opp med mennesker, heiing over alt. 5 minutter: Jeg løp raskt. Jeg løp så fort jeg klarte, og en funksjonær kom løpende bak meg med en klappstol klar til sluttsignalet gir fra seg sin lyd.

Opplegget er akkurat som på Bislett: Du stopper ikke i målområdet, du stopper på det stedet du befinner deg i løypa når arrangør blåser i hornet.

Hjertet holdt på å sprenge ut av brystet, hodepinen i varmen var intens. 20 sekunder igjen: Jeg tok noen raske kalkulasjoner, og til min store skrekk gikk det opp for meg at jeg kom til å ende opp på det verste stedet i løypa. Der det er et helt åpent landskap på en gresslette, vindstille, kun stekende sol.

«Nei det gidder jeg ikke».

Ikke søren om jeg med svor-leppen min skal pådra meg solstikk i påvente av distansekontrollørene på andre siden av banen. Jeg stoppet. Funksjonæren med stolen stoppet også. 

Jeg snudde. Jeg løp tilbake noen meter der det var et tre, og trådte inn i skyggen fra det.

«Duuuuut» ulte det fra hornet. 

Nå var jeg ferdig. Helt kake. Helt apatisk. Jeg lå halvveis i stolen og myste mot konturene av en  ultra_J som kom flaksende mot meg.

TAKK.

 Denne rapporten handlet kun om meg og John.

Jeg fikk likevel bare med meg en brøkdel.

Jeg valgte å la være å skrive om samspillet med andre løpere, skrive om funksjonærene og arrangørteamet. Da ville denne rapporten blitt uendelig lang.

Arrangør, funksjonærene og dynamikken med dem fortjener nesten en egen racereport.

De er et fantastisk unikt team.

Takk Viadal ultra