Knallsterk 6. plass til Steffen Brufladt i Mozart 100 by UTMB, fire fra klubben deltok

Postet av Romerike Ultraløperklubb den 27. Jun 2023

Steffen Brufladt spiser nå kirsebærmed de store gutta på terrengultra. Denne helgen løp han inn til en knallsterk 6. plass (690 deltakere) på Mozart 100 by UTMB i Salzburg. Han brukte bare 12:15:34 på de 106 kilometerne med over 5000 høydemeter. (Foto fra Steffens Instagramkonto)

- Steffens flotte løp kom til tross for at Lufthansa rotet bort all bagasjen, og han måtte kjøpe nytt. Imponerende, sier Rudi Placht.

Morten Fundingsrud løp også langløypa der han kom inn til 293. plass på 18:22:02.

Victoria og Rudi Placht løp og fullførte Ultra på 82 km med godt over 4000 høydemeter. Rudi ble nr 170 av 387 deltakere på 15:03:05 mens Victoria løp inn til 287. plass (41. i kvinneklassen) på 18:46:40.

Steffen på Instagram:

På lørdag gikk årets @mozart100 av stabelen. Drøyt 105km og 5000 høydemeter ble forsert på 12t og 15min, som holdt til 6. plass.
Veldig fornøyd med at kroppen funket såpass bra etter en historisk dårlig oppladning. Treningen har stort sett bestått av løping med vogn i kombinasjon med lite søvn. I tillegg ville lufthansa gi meg en ekstra utfordring ved å miste bagasjen som inneholdt alt utstyret til løpet.
Nå er det i hvertfall tid for å ligge på sofaen å drikke øl noen dager/uker.

Morten Klepp Fundingsrud på facebook:

Mozart100. Drøye 105 km, med drøye bakker på totalt 5100hm og ikke minst helt drøy natur. Østerrike og Salzburg leverte i skikkelig sommervarme.

Racerapport fra Victoria:
Mozart100 ultra

82,5 km

4200 høydemeter

Rudi og Victoria (Bilde fra Victorias fb-side).

Spent, kvalm, kald og sulten møtte jeg opp til start. Klarte ikke å ta inn noe mat til frokost. Tanken på den brutale løypen med sine høydemetere og nedoverbakkene tok nesten helt knekken på leggene før start. Men, jeg skulle prøve, gå i kjelleren et par ganger eller 10.

Løypen innfridde på brutalitet. De første 3 toppene etter hverandre gikk greit nok, var forberedt på de, og tok det veldig med ro. Wyllerbakken opp og ned 5 ganger, det hadde jeg gjort før, men ble tatt litt på sengen av siste nedoverbakke med sine 1000 høydemetere rett ned. Neste topp, 6 km og 750 høydemetere rett opp, og så ned tok nesten knekken på meg. Varmen og mangelen på frokost begynte å kjennes på kroppen. Ble ikke noe bedre når jeg halvveis opp i bakken gikk tom for vann. Flere løpere lå strødd langs stien med spaceblanket på og klare med å trykke "withdraw" på LiveRun appen. På toppen var det heldigvis ny mat og vannstasjon, jeg helte innpå med vann og fikk i meg litt suppe. Nedoverbakken her også var brutal, men nedoverløping er jeg faktisk litt god på så jeg raste ned, avanserte 10 plasser, men de mistet jeg fort igjen i oppoverbakkene

Resten av løypen ifølge mannen, skulle være "sjarmørettappe". Det var det langt i fra. De små toppene på løypeprofilen viste seg å være helvetes lange bakker med mange høydemetere som aldri tok slutt. Etter 70 km møtte jeg en kar som fortalte at han hadde løpt løpet før og advarte meg mot noen trapper helt sist i løypen. Jeg tenkte det var de siste høydemetere som gjenstod og fortsatte løpet selv om kroppen var helt ferdig.

Og i km 75 kom det jammen noen trapper som jeg kriget meg gjennom. Et trinn om gangen. En liten høyde tilsvarende Wyllerbakken opp og ned, med trapper, røtter, stener og løs grus. Herlig å avslutte løypen med det mest tekniske terrenget. Men jeg så enden, jeg kunne høre summingen fra målområdet (selvsagt bare i hodet mitt) jeg kunne høre jubelen og jeg kunne kjenne tyngden av medaljen jeg fikk rundt halsen. Snart ferdig, bare 4 km igjen, 4 km igjen langs elven, flat og fint, bare asfalt. En fot foran den andre.

Trodde jeg....

"Viktoria kunne kjenne tyngden av medaljen..." (Foto: Morten F)

Med litt dårlig merking på slutten av løypen fulgte jeg ekstra godt med på klokken og navigasjonen, og trodde i et par sekunder at den skulle tulle med meg når den viste "feil" vei. Jeg skulle ikke bort på den flate veien, jeg skulle opp en liten topp til

200 fuckings høydemetere med bare trapper. Det er 2 ganger Grefsenkleiva opp ... og ned. Med trapper

Det hadde blitt mørkt, jeg var kald, sulten, bena skalv og armene verket etter å ha gått med staver i 50 km. Jeg hadde lyst å gi meg.... den berømte kjelleren hadde jeg for lengst passert.... det hjalp ikke på motivasjon av å se hodelykter til løpere foran og over meg. Det var så bratt at garmin registrerte ikke pacen, klokken trodde jeg stod stille. Og lenge gjorde jeg det også. Men dette skulle jeg klare. Målet om 17 timer var forlengst forkastet, nå gjaldt det og komme seg helskinnet i mål. Et trappetrinn om gangen. Et steg om gangen. Telle trapper. Synge for seg selv. Banne litt, så litt mer... når jeg gikk tom for banneord så jeg at jeg nærmet meg toppen. Endelig... nå var det bare tilsvarende ned. 2 ganger Grefsenkleiva ned snirklende trapper, i mørket, med skjelvende ben og armer som ikke klarer å holde i stavene.

Jeg brukte god tid.

I mål fant jeg beste mannen med en pose med 40!! kyllingnuggets. Felte ei lita tåre og gikk løs på nuggetsene.

Oppsummert, en fin tur og opplevelse i fjellet