Romerike Ultraløperklubb

Romerike Ultraløperklubb

Ultraløpet på Madeira som ble 60 og ikke 115 km

Postet av Romerike Ultraløperklubb den 16. Jun 2016

Arne Nåtedal fra Våle i Vestfold har sendt oss et reisebrev fra opplevelsene sine på turen sammen med Romerike Ultraløperklubb til Madeira Island Ultra-Trail i april. Det handler mest om hvordan jeg opplevde det og hva jeg har lært av det, sier Arne, som måtte gi seg etter 60 av 115 km.


Kristoffer Vikebakk og Arne Nåtedal tidlig morgen mellom CP3 og CP4 (privat foto).


Her er Arnes reisebrev:

MADEIRA ISLAND ULTRA TRAIL
«MIUT 60» – og hva jeg lærte av mitt forsøk på 115km på Madeira

Min kone Bjørg Marit og jeg var så heldige å bli invitert med på Romerike Ultraløperklubb sin klubbtur, som i år gikk til MIUT – Madeira Island Ultra Trail. Våre gode venner Mona Kjeldsberg og Einar Iversen er nok de som må ta «skylda» for at vi for noen år siden tok steget over på ultra, og vi har hatt mange fine turer sammen , bl.a. på Swiss Alpine. Mona løp 85km i MIUT for to år siden og var dermed den selvskrevne reiseleder til Madeira, og slik fikk altså vi gleden av å tilbringe noen fine dager sammen med RULK'erne og flere andre «VIP»-gjester.

Mona hadde booka oss inn på Hotel White Waters i Machico, der målgangen for løpet er, og vi kunne ikke bodd noe bedre sted. Trivelig og akkura passe lite hotell bare noen minutter fra flyplassen, med hyggelig betjening, personlig service og hjemmelaga mat, og med kun 2 minutters gange til stevnesenteret og ellers alt innen gangavstand.

MIUT 115 starter kl 00:00 natt til lørdag, og vi ankom Machico seint onsdag kveld. Akkurat passe med tid til å hvile ut og forberede seg til løpet. Vi var en nokså sammensatt gjeng, med forskjellig utgangspunkt. Mange er «hardcore» ultraløpere med skikkelige ekspedisjoner på merittlista og det er veldig interessant å høre hvilke erfaringer de forskjellige har og hva de gjør mht utstyr og forberedelser, og ikke minst hvordan de innretter seg underveis.

Så kan man plukke opp og tilpasse og bruke det som passer for en selv. Ikke minst mht spising/drikking er det store forskjeller. Noen av jentene kan feks løpe en 80 km på ei vannflaske og en sjokolade, mens andre av oss er matvrak som svetter litervis, og må derfor lempe innpå det vi kan for ikke å gå i bakken etter 2 mil.

Selv har jeg en drøy håndfull terrengultraer på samvittigheten, med 2x K78 i Swiss Alpine som det lengste/tøffeste, om jeg ser bort fra asfalt»marerittet» i Hof Toppers i fjor. Det vil si, første halvdel var bare fin, med god drahjelp og hyggelig samløping med bl.a. Cathrine Holme. At jeg stod igjen halvveis og tøyde kramper, og humpa meg inn til nesten 11 timer var ikke hennes skyld, hun fullførte til seier med samme pace på siste som første halvdel.

Jeg kan vel derfor godt kalles «rookie» i denne sammenhengen, men så på MIUT som en morsom utfordring og klinte likegodt til og meldte meg på langløypa. 35km lenger enn, og 3 ganger så mye stigning som jeg har tatt før, men med et fornuftig løpsopplegg burde det la seg gjøre å gjennomføre, tenkte jeg.

Fredag kveld kl 2100 var ustyret pakka,og vi 10 i følget som skulle på ordentlig langtur satte oss på bussen til Porto Moniz. Etter en obligatorisk kaffe for ikke å bli kasta ut av restauranten vi venta på, var det godt å komme seg opp til startportalen, det var nå nok venting og tid for å jobbe! Jakka forsvant av før start, det var mer enn varmt nok for kun kort trøye, og et lett duskregn plaga ihvertfall ikke meg.

I starten oppover de bratte betongveiene gikk jeg sammen med Mona, Kristoffer Vikebak og Gunnar Næss, og tempoet var snilt. Vi utgjorde bortimot baktroppen. Litt strekk i feltet ble det men vi var igjen sammen på CP1, og derfra til CP2 løp vi sammen. Det solide regnværet haddde gjort store deler av løypa til ei gjørmesklie, beina skled hit og dit, nesten som man var på natt-O-løp og stavene var gode å ha. Utfor gikk ikke stort fortere enn oppover, delvis var det trapper av runde trestokker som var minst like sleipe som bakken så det var bare å ligge i køen og ta det med ro.

DSC_3258.jpg
Utsikt over tåkehavet (privat foto)

CP2 ble ankommet på drøyt 4 timer, her måtte jeg fylle drikke, og litt kåling med drikkeblæra gjorde at jeg mista de andre. Og her kom muligens min første tabbe, jeg ga på litt ekstra og forserte en kø og klarte å ta igjen Kristoffer og Gunnar, da jeg ikke hadde lyst til å løpe «alene». Beina var fine men det er mulig dette kosta meg for mye.

Ringreven Mona hadde på forhånd annonsert MIUT som «bakketrening» til Andorra, men da hun praktiserte «touch and go» på CP2 skjønte jeg at her var det nok noen ambisjoner likevel.. Hun var allerede over alle hauger, så nå lå Gunnar og dro Kristoffer og meg oppover mot CP3. Dette var en strekning på ca 10km med ca 1350 meter stigning, og fremstod som en eneste lang sammenhengende bakke opp gjennom skauen som aldri tok slutt. Når vi bikka over en liten kant og trodde vi snart var oppe, så vi bare ei ny rekke med røde «baklys» laaangt der oppe. Gunnar var pigg og holdt godt tempo, og jeg var ikke tiltalt av tanken på å slippe og beit meg derfor fast. Tabbe 1b, jeg skulle gjort som Kristoffer og sluppet og spart på kruttet. Først da det flata ut og Gunnar begynte å løpe slapp jeg ham.

CP3 på 28km ble ankommet på ca 6.35, bare snaue timen foran sperrefristen på 07:30.
Som man skjønner kan man i dette løpet glemme alt man kan om «normale» kilometertider i løp, er man heldig klarer man å tilbakelegge bare 4-5km på en time i snitt... For oss vanlig dødelige er derfor ikke sperretidene så romslige som de kan se ut ved første øyenkast, man skal putle på jevnt for ikke å få «tauet».

På CP3 traff vi John Lund, og ut derfra var Kristoffer og jeg ei stund i følge med John og Gunnar, før disse ble for sterke for oss og gikk. Denne etappen inkluderte kanskje det fineste og mest løpbare strekket jeg fikk med meg, noen kilometer langs levadaene med skylaget liggende under oss som et hav. Her klarte vi å holde noelunde løpsfart, før vi bikka ned en bratt utforbakke med sleipe stokketrapper. Beina var ikke på topp, så det ble gåing.

Fra CP4 var det rett på en ny knallhard stigning rett opp lia. Underveis her fikk Kristoffer en dårlig periode, jeg seig ifra, siste del ned mot CP5 gikk på asfalt og jeg prøvde å holde ca 7-tempo for å spise litt kilometre.
På CP5 kom Kristoffer inn ikke lenge etter meg, han hadde kasta innpå en gel og noe drikke, og kvikna veldig til.

Så var det rett ut på den lengste etappen, og den som knekte meg: 15 km med 950 høydemeter. Første del av stigningen gikk rett opp langs ei rørgate. Bratt trapp rett i solsteiken, svetten silte, vann og sportsdrikk fikk bein å gå på og det gikk virkelig sakte. Vel oppe på en sti bortover lia trengte vi litt tid på å klare å løpe, jeg fikk nå etterhvert en bedre periode, følte meg bedre ei beina og klarte å løpe litt. Stien svinga innom dal etter dal og begynte etterhvert å stige oppover lia og det ble å gå igjen. Jeg visste vi skulle ta 5-600 høydemeter til men fikk nesten sjokk da jeg så stien laaangt-langt der oppe. Dit skulle vi...

Kristoffer hadde nå sakka akterut, jeg putla på det jeg klarte, og det var ikke raskt. Litt før toppen da jeg skulle ta en ny slurk av drikkeblæra kom det ikke noe. I en brøkdel av et sekund var reaksjonen «tett munnstykke» men det var ikke det...det er aldri det. Det var tomt. Helt tomt og fryktelig varmt og jeg begynte å bli skikkelig svimmel. Sjangla bortover stien, måtte prøve å skjerpe meg da jeg ikke hadde særlig lyst til å rutsje ned den lia, det ville blitt min siste rutsjetur.. Måtte sette meg rett ned i stien og hvile, før jeg klarte å labbe videre mot toppen. Av familiemedlemmer med medisinstudier i bagasjen har jeg fått høre at navnet på dette er «blodtrykksfall».

Så fikk jeg vann av en funksjonær på en uanmeldt kontrollpost, og jeg fortsatte å labbe/sjangle ned mot CP6.
Jeg klarte ikke å løpe et skritt, beina var forferdelige og motivasjonen var på bunn. Dette fordømte ultragreiene skulle jeg ihvertfall slutte med, det var ikke noe for meg. Slite seg halvt i hjel hele dagen i ei li langt hjemmefra og attpåtil betale for det, nå kunne både Ultrabirken, Blefjells Beste og alt annet rask klare seg uten meg , heretter var alt over 10k rein idioti. Jeg ville bruke ca 14 timer til CP6 på 60km, og regna ut at med farta jeg hadde holdt på dette strekket ville jeg fort være nede og snuse på tauet videre. Ei lang natt til og så kanskje ikke klare det likevel var jeg rett og slett ikke motivert for, og jeg bestemte meg for å stå av.

Det gikk fryktelig sakte ned lia, og nesten nede hørte jeg Kristoffers stemme bak meg. Han hadde gått helt i metning før meg, men hadde fått i seg mat og drikke og kvikna til. Konklusjonen hans var at han rett og slett hadde gått næringstom, og han prøvde å motivere meg til å forsøke videre. Jeg lovte ham å ta en timeout og vurdere min beslutning om å bryte. Siste biten inn til CP6 Curral das Freiras var uendelig lang og kjedelig, flere km på asfalt gjennom noen tunneler og så inn i idrettshallen. Kristoffer satt der og forberedte seg til videre ferd, men da jeg dumpa ned ved siden av ham hadde jeg allerede bestemt meg for at dette dessverre ble MIUT 60 for meg...jeg fikk en funksjonær til å klippe av DNS-fliken på startnummeret og da var løpet over for meg.

Da jeg stod og skulle ha meg litt mat kom Monica Strand inn. «Hva gjør du her?» spurte hun og jeg ble jo litt flau da jeg fortalte at jeg hadde brutt. Monica hadde en tung dag, men er skikkelig tøff i hodet og hadde ingen planer om å stå av. Hun fortsatte ut litt etter Kristoffer.

Jeg ble med «den hvite bussen» tilbake til Machico kl 1500, selvmordskandidaten som kjørte den gjorde at det ikke akkurat ble noen avslappende tur. Det gikk så det skrangla og peip rundt svingene med bare noen stabbesteiner mellom oss og avgrunnen, og igjennom boligstrøk med brostein, parkerte biler, møtende trafikk av alle slag, og gamle koner med kurv og lausbikkjer som skvatt til høyre og venstre. Det skulle tydeligvis ikke være behagelig å bryte MIUT.. Kanskje var det forhåndsbestemt at jeg ikke skulle ende mine dager i ei kløft langs veien ned til Funchal likevel, for tilbake til Machico kom jeg, uten flere skader enn jeg hadde da jeg satte meg inn i bussen.

Jeg rakk akkurat å heie inn Bjørg Marit som spurta inn til en sterk sølvmedalje i F55 på 43km, bare 6 minutter bak Jorunn. «Næmmen i jøsse namm» var alt hun utbrøt før hun fortsatte inn i teltet for å takke den italienske «haren» sin. Her i målområdet var det flere bekjente som ikke hadde regna med å se hverandre før lørdag var blitt til søndag. Cathrine hadde blitt taua inn av medicen på CP3 pga neseblod, og da dette ikke stoppa ble hun tatt ut av løpet og gitt intravenøst, før hun også fikk smake «Rally Madeira» i sliten minibuss.

DSC_3282.jpg
Medaljørene fra den «utvidede» RULK-gjengen (privat foto).

For meg var det nå kun dusj, mat og senga som frista, og slik ble det. Mens jeg sov kom 6 av de 10 på 115 i mål, en stor prestasjon av alle! Duracellkanin Henriette Brynthe brukte kun snaue 22 timer, en utrolig prestasjon som ga 4. plass i Kvinner senior. Mona fulgte på knallsterke 25 timer og 2. plass i F45, og videre Gunnar Næss på 26.27 John og Asgeir (Hjortland) på 29.45 og til slutt Monica på 30.28. To hele netter i fjellet til tross for laber dagsform, det er virkelig imponerende. Kristoffer måtte dessverre gi seg etter 70km på CP7, og fikk 2 timer på sjukestua og intravenøst. Erik Waage Nielsen måtte også stå av etter ca 100km – surt!

Dagen etter var det tid for selvransakelse for meg, ikke minst da andre dukka opp med Finisher-vestene sine kom tvilen sigende... Ga jeg meg for lett? Var jeg ikke sterk nok i hodet? Hadde ikke de andre like vonde bein som meg, de som karra seg videre? Burde jeg gjort som Kristoffer; spist, drukket og hvilt meg og fortsatt? Var 115 rett å slett å gape for høyt? Hva som var det riktige, og om jeg hadde kommet meg til mål om jeg hadde fortsatt får jeg aldri svar på.

Det jeg derimot kan gjøre er å lære noe av dette løpet, slik at jeg kan gjøre det bedre, evt neste gang i MIUT, eller i andre ultraløp. Kanskje kan andre også lære noe av det? Enda bedre. For hver gang jeg pusher egne grenser litt lenger sier jeg til meg selv og andre «jeg får starte og gjøre mitt beste, og så ser jeg hvor langt jeg kommmer» og det er alltid med en viss ærefrykt og respekt jeg stiller på startstreken. Jeg tror at med bedre forberedelser og gjennomføring skal jeg klare å komme meg igjennom denne eller tilsvarende kraftanstrengelser.

Ettersom løperne kom inn i spredt uorden fra lørdag ettermiddag til tidlig søndag morgen var felles bankett lagt til søndag kveld. Etter et lite vorspiel i penthouseleiligheten til noen i følget inntok vi en bedre middag i hotellets spisesal, og her var det mer utveksling av erfaringer og planer for kommende anstrengelser.
Og det var mer å feire – bl.a. Arild Bjarkøs seier i M60 på 85km, Jorunn Teigens 1. plass og Bjørg Marits 2. plass på 43km og Runar Bakliens 2. plass på 18km.

RULKerne (m/gjester) er en utrolig flott og omgjengelig gjeng som villig deler av sine erfaringer.
Selv om mange er durkdrevne ultraløpere med både 100 miles, NUC, UTMB og det som verre er på merittlista er det ingen primadonnanykker å se. Mitt inntrykk er at her kan alle delta når de vil på egne premisser, det er ingen som føler seg bedre enn andre.

Etter at mesteparten av følget hadde dratt hjem grytidlig mandag morgen, hadde Bjørg Marit og jeg bevilga oss et par dager ekstra ferie. Nedoverløping med feil sko på 43km i et tempo som holdt til pallplass i F55 hadde bidratt til at min bedre halvdels undersåtter var sterkt redusert, så aksjonsradiusen var noe begrensa. Vi fikk imidlertid slappa av og sett oss litt rundt. Tirsdag tok vi taxi opp til Pico Do Areeiro, øyas høyeste punkt og CP8 for 115km. Vi gikk litt «baklengs» i løypa og tilbake, og jeg fikk dermed sett strekket jeg «burde» ha løpt på lørdag. Og for en natur! En smal sti, for det meste hellelagt, som delvis er hogd inn i fjellsida og delvis balanserer på en smal-smal egg bortover. På utsida av rekkverket er det bare desimetre til kanten der det stuper loddrett utfor hundrevis av meter ned. Her ramler du bare ned en gang..
Og rundt på alle kanter kneiser sylskarpe tinder i alle retninger.

Jeg må innrømme at etter denne turen ble ikke lysten mindre til å forsøke igjen! Det er jo dette fjellpartiet som er rosinen i pølsa, belønningen etter milevis i mørket med gjørmestier med trapper av runde trestokker nede i skauen, etter milelange motbakker som aldri tar slutt. Om man ikke er så sliten (eller svimmel) at man må krabbe på alle fire, er det her på Madeiras tak man får belønningen for strevet, selv om det herfra er en liten maraton inn. Så hva lærte jeg av mitt forsøk på MIUT 115? Nå som det har gått noen uker og jeg har fått det litt på avstand ser jeg nok klarere hva som fungerte og ikke fungerte.

-Ta det enda roligere første halvdel.
For meg vant «frykten» for å løpe «alene» over fornuften som sa «rolig-rolig» og jeg kjørte nok derfor for hardt en periode, spesielt mellom CP2 og CP3 der jeg hang på Gunnar. Sperretidene er ikke veldig romslige, men det er mulig å balansere så man kommer seg innenfor disse uten å brenne for mye krutt. Folk å løpe med er det stort sett hele veien, og det viste seg at kjentfolk treffer man plutselig igjen. No need to worry...

-Drikkesystem
Etappen CP5-CP6 viste at jeg trenger å kunne ha med meg mer drikke, og et enklere system for å fylle drikke. Drikkepose er praktisk å drikke av, bare vri litt på hodet og suge. Ulempen er at det er tungvint å fylle opp, da posen må dras delvis ut av sekken og balanseres. Og ikke minst: Man mister oversikten over hvor mye som er igjen, og kan derfor ikke posjonere ut om det skulle knipe.

-Bedre oppfølging av matregime
Jeg trenger å ha med mer mat og følge opp spiseskjemaet utover i løpet. Det er ikke helt samme tilbud på alle stasjoner, i tillegg er det mye forskjellig «snacks» men bl.a. lite brød eller andre ting som jeg opplever metter, og det gjorde det vanskeligere å holde kontroll med hva jeg faktisk hadde spist. Ved å ha egne matpakker og være enda mer nøye med spise til faste tider kan jeg lettere opprettholde blodsukkernivået.

-Mer spesifikk bakketrening.
Til tross for - etter min målestokk - bra treningsgrunnlag med mange langturer, ser jeg at jeg burde ha trent spesifikk opp- og nedoverbakketrening, feks slalåmbakketrening, slik som Mona. MIUT 115 har ihvertfall etter mine begreper en hensynsløs løypeprofil , spesielt første halvdelen, og dette krever ekstraordinære forberedelser. Lårene ble altfor fort såre, noe som hindra meg i å løpe utfor og dermed ta inn tid flere steder der det i utgangspunktet var bra å løpe.

DSC_3267.jpg
Reiseleder Mona hedres for sin 2. plass i F45 på 115 km (privat foto).

Vi reiste hjem fra Madeira med nyttige erfaringer og mange gode minner i bagasjen.
Stor takk til alle sammen, og spesielt til reiseleder Mona! I mellomtida er Ecotrail 80 gjennomført, og etter MIUT –målestokk er jo denne løypa flat 
Her klarte jeg å gjennomføre et strengt spise- og drikkeregime. 1 brødskive hver hele time, drikke mer enn jeg hadde lyst på (totalt 5-6 liter, var i buskene 3 ganger) og spedde på med gel, barer og frukt.
Hadde 1,25 liter i drikkeblæra og 2 stk 0,5 softflasks. Og det virka.

Og –forresten - vi har allerede bestilt rom på White Waters i april 2017!

Arne Nåtedal

Les også tre tidligere saker fra MIUT:
Henriette Brynthe nr 9 i Madeira Island Ultra Trail 114 km
Reisebrev fra MIUT-debutant Jorunn Teigen
Du kødder ikke med MIUT




Kommentarer

0 Kommentar

Logg inn for å skrive en kommentar.

Levert av IdrettenOnline