Mona Kjeldsberg fullførte det 360 kilometer lange Swiss Peaks Trail

Postet av Romerike Ultraløperklubb den 12. Sep 2019

Fredag 6. september fullførte Mona Kjeldsberg det 360 kilometer lange Swiss Peaks Trail etter 128 timer og 17 minutter i ei løype med over 25 000 høydemeter i de de sveitsiske alpene. I omtalen på kondis.no kalte vi henne Norges ukronede dronning på ekstremultraløp i fjellterreng. (Foto: Arno Lux)

Se hele omtale: Mona Kjeldsberg fullførte Swiss Peaks Trail 360k

Nå har vi fått Mona til å formidle inntrykk fra den fantastiske turen, skrevet på mobiltelefon på hjemreise til Norge og Gjerdrum:
(Tidligere lagt ut på kondis.no som innloggingssak)

6 dagers all-inclusive i de sveitsiske alpene

Jeg har akkurat avsluttet et 6 dagers langt all-inklusive opphold i Sveits- nemlig Swisspeaks 360. Dette ‘oppholdet’ inkluderte først og fremst 362 km non-stop løping og 26500 meter samlet stigning. Løpet går fra Oberwald øverst i Rhône dalen til Bouveret ved Lac Leman.
Løpet endte overraskende bra for min del. Jeg ble nr 60 totalt (242 startende), 5. dame totalt og vinner av damer master 2 (red anm: 50år+). Jeg brukte 128 timer og 17 minutter.

Swisspeaks tilbyr 5 distanser: 21, 42, 90, 170 og 360 km, alle har merket løype. 360 km gir 6 ITRA-poeng, har 32 matstasjoner og maksimaltid på 160 timer.

Løpets slogan er ; «From glacier to lake».For å være sikker på iallefall å ha sett breen som tidligere kunne sees fra Oberwald, tok vi tantene ( Monica Strand og jeg.) en turisttur med damptog opp til Furka-passet og byen Gletsch to dager før løpet. Jeg var nemlig svært usikker på om jeg ville klare å komme helt til sjøen.


Dersom løypa ikke gikk rett oppover, gikk den rett nedover.
Det jeg derimot visste med sikkerhet allerede fra påmeldingen var i boks, var at dersom løypa ikke gikk rett oppover, gikk den rett nedover. Når forberedelser til noe slikt ikke blir helt som tenkt, kan man gi opp eller tenke nytt, men samtidig mest mulig spesifikt. En kort liten alpinbakke er f.eks god trening til denne typen løp dersom du går den mange nok ganger og gjør det ofte nok.

All-inklusive-løp er fine saker. Det er bare å begynne å løpe, og så være mottagelig for alt man kan FÅ underveis. Inkludert her var det f.eks døgnåpen buffet på hele 32 matstasjoner med et variert utvalg av mat og drikke. Her var det alt fra øl til svarte bønner og røsti. Man tilbys også overnatting på forskjellig sted hver natt, der man kan velge mellom flatseng eller madrass med et ullteppe over seg i en stor gymsal med fullt lysarmatur på, eller man kan velge å sove ute ved å sette seg rett ned der man er, når (ikke hvis) det oppstår et akutt behov for søvn. I tillegg kan man få massasje og spa-behandlinger av såre føtter på de 6 life-bases (all respekt for de frivillige som utfører dette!)

Red anm: Alle bildene er tatt i dagslys, men løperne forserte samme terrengtypene også i nattemørket.

Av andre inkluderte opplevelser jeg FIKK under løpet var blant annet :
-passering av 25 fjellpass og fjelltopper på over 2000 moh
-fikk sett steinbukker på nært hold
-fikk balansere på smale rygger og egger med skjelvende, slitne bein midt på natta
-fikk krysse spektakulære hengebroer
-fikk nye bekjentskaper med løpere fra mange land
-fikk mange vondter og blå negler og blemmer..
-fikk oppleve mektige soloppganger og solnedganger
-fikk alle værtyper: sol, regn,tåke, vind og snøvær
-fikk flere ganger en tilstand av ‘mindfullness’- mens omverdenen er totalt avskrudd i ei uke
-fikk en ‘indre reise’- ble ekstra godt kjent med meg selv, særlig mot slutten av løpet
-fikk mye og mange ulike følelser av alle valører og styrkegrader uten alltid å forstå hvor dette kom fra
-fikk oppleve gjentatte indre oppover- og nedoverbakker
-fikk oppleve ukulelespill og energisk sang fra en løper som bar med seg instrumentet hele veien
-fikk møte mange forskjellige mennesketyper
-fikk bruk for alt jeg hadde i sekken
-fikk løpe i alle mulige terrengtyper, med spennvidde fra myke jotdbakkestier til steinørkenen Le Grand Desert.

Ukulelespilleren som også var deltager.

Luftig bro

Red.anm. vedr. tantene: Mona og venninnen Monica kalte teamet sitt for "The adventurous aunts" da de i fjor - som eneste rene kvinnelag - fullførte det 300 km lange PTL (lengste løpet i UTMB-arrangementene)

Løpet
I kjent stil åpnet jeg løpet rolig, og hadde sammen med tante Monica god kontroll på baktroppen av feltet. Vi lå ca en time foran sperretid ved første mulighet for å få tauet. Etter å ha forsert de tre første fjellene valgte makker Monica å gi seg og jeg fortsatte videre alene. Beina kjentes lette og fine, og jeg koste meg på tur, men lurte på når lufta skulle gå ut av meg. Høy på majestetisk landskap, svevde jeg avgårde ( det så helt sikkert ikke slik ut!) de første 3 dagene.


Det hadde til da vært mange sviende vakre fjellpass, knallblåe vann, passering av et par spektakulære hengebroer og noen litt bratte nedstigninger med vaiere til å holde seg fast i. Så kom den vanskelige 4. dagen. Trøttheten gjorde seg da sterkt gjeldende, det var litt vondter her og der, og flere esker med Compeed var allerede brukt opp. Hva er hensikten med å fortsette, liksom..
Jeg hadde en alvorsprat med meg selv og identifiserte blant annet akutt behov for mer søvn som en faktor det var mulig å gjøre noe med, før jeg tok beslutning om å fortsette eller ikke. På dette tidspunktet var det nemlig slik at jeg beveget meg relativt sett mer sideveis enn fremover, ikke ulikt folk på byen en sen lørdag kveld. To korte power-naps den dagen, en gang i en grøftekant og en inntullet i nødteppet på 2400 m høyde, gjorde at viljestyrken kom tilbake (les: ikke undervurder behovet for søvn!). Jeg ville til Lac Leman, og jeg hadde rikelig med tid ifht sperregrenser. Jeg innvilget meg derfor også hele to timer søvn den påfølgende natten og våknet som et nytt menneske kl 03. Belønningen ble å komme opp til et av de fineste passene - Col de Parafleuri 2985 moh- ved soloppgang!

Mye flott natur. (Foto: Arno Lux)

De siste dagene av et slikt løp blir en transeliknende tilstand (også det er inkludert) der dager og tid på døgnet og steder flyter sammen, farger blir klarere og sterkere og følelsene sitter løsere. Men 5. dagen var god da jeg innså at dette klarer jeg, og 6. dagen ble litt lang da jeg lengtet etter å endelig komme i mål.

Det var vondt å løpe innspurten på 1100 negative høydemetre med allerede ganske såre føtter. Men utrolig nok blir dette fortrengt og overskygget av euforien og gleden over å løpe i mål og motta hyllest fra publikum og små barn som gir high five. Ekstrabonus og overraskende var det også å få en pen plassering.

På pallen som vinner av Master 2

Finisher

Jeg hadde ikke bestilt overnatting til etter løpet da jeg ikke visste om/når jeg ville komme til mål, men arrangøren bød generøst på sovesaler og fellesdusj i byens bomberom. Der ble det etterhvert rene taterleiren og ingen visste lenger hvilket rom som var forbeholdt hvilket kjønn.

Selv om fellesskapet i ultramiljøet er unikt, er det ikke alle aspekter ved ultraløp som er like nydelige. Utpå ettermiddagen sovnet jeg på en benk i sola med mine såre tær til lufting. Da jeg våknet innså jeg at fluene hadde hatt tåfest mens jeg sov...

Nå er det oppklipte sko og svarte nylonstrømper som gjelder på hjemreisen, mens jeg funderer på hva som skal bli neste eventyr.

Mona

Oppklipte sko...

Fra målbyen Le Bouveret


0 Kommentar

Kommentarer

Logg inn for å skrive en kommentar.

Levert av IdrettenOnline