Knut Kronstad fullførte verdens lengste skirenn for 4. gang - i år med skadet arm de siste 21 milene

Knut Kronstad er ikke bare ultraløper, han er også en ultraskiløper som gir seg i kast med de lengste av de lange rennene. I år var han nok en med i verdens lengste skirenn,, det 22 mil lange Nordenskiöldsloppet i Jokkmokkdistriktet som også regnes som "den första ultratävlingen på skidor i modern tid".  Knut var med for 4. gang og fullførte for 4. gang, en imponerende prestasjon.

Knut - som var eldste deltager (!) kom til tross for utfordringene på en fin 184. plass av 385 startende (219 fullførte).

Bildet er fra fjorårets renn.

Rennets hjemmeside

Knut har skrevet om årets opplevelse på facebook:

Nordenskjoldsloppet 2019 er i boks. Over 200 kilometer i smerte. Klokka er 6 på lørdag morgen da starten går. Alt ligger til rette for en strålende dag. Måtte bare vinden løye.

Starten går på Purkijaur sjøen utenfor Jokkmokk rett nord for polarsirkelen i Sverige. Det går raskt de første kilometerne, men rundt en sving får vi føle på motvinden, og den er kraftig. Det går likevel raskt på første mila, 47 min, men omtrent da skjer det; I det jeg tar et stavtak, nærmest eksploderer det i høyre hånd som om det stikkes nåler inn i fingre og hånd, og det forplanter seg til underarmen.

Det er sjelden jeg tenker på å bryte, men nå gjør jeg det.  Over 200 kilometer med en arm? Det kan jo gå over tenker jeg og prøver meg videre. Jeg har fullført 3 av 3 løp som 1 av 17, så da sitter jo et brutt løp langt inne. Ingen bedring, men da jeg binder høyre hånd fast med stavstroppen, fungerer det på et vis. Jeg som har trent teknikk i hele år må ha vært et merkelig skue, men det går framover, og da jeg passerer 60 kilometer før det har gått 6 timer er det klart. Dette går!!!!

Savnet av en brukbar hånd merkes jo spesielt i motbakker og i motvind, men det går fremover sakte og sikkert. Runder 100 km etter 11 timer, 1 1/2 time tregere enn i fjor, og da jeg passerer halvveis på 12:17 som også er nær løypas høyeste punkt, tenker jeg at jeg med en liten negativ splitt er i mål på 24 timer. Slik gikk det ikke. 

I motvind hadde jeg brukt så mye krefter at jeg holdt meg varm, men i medvind beit kulda skikkelig, og jeg ble hyppig gjest i arrangørens varmetelt som var på 18 av 19 matstasjoner. Vestre hånd klarte seg bra lenge, men etter 150 kilometer hadde den også fått nok. En skjønner at løpet er langt når jeg tenker at "nå er det bare 70 kilometer igjen så dette går". 

Høyre armen som har hvilt seg tar nå plutselig ansvar, og på de siste kilometerne, er den den som trår til. 4 av 4 renn er i boks, og til tross for problemer er jeg i mål bare 1/2 time seinere enn i fjor. Enda mer fantastisk var det å krysse mållinjen nå når jeg var så nærme på å bryte.

Arrangørfoto fra rennet.