Gunnar Næss: Løpsrapport fra NUC200

Postet av Romerike Ultraløperklubb den 19. Okt 2018

Gunnar Næss var alene om å fullføre årets NUC 200, en tøff utfordring som selv de færreste ultraløpere vil våge seg i kart med. Nedenfor kan du lese Gunnar's løpsrapport.

Gunnar rett etter målgang. (Foto: Olav Engen)

Se også tidligere omtale


NUC200 2018

Så er jeg der igjen, tosken 😊. Står på parkeringsplassen på Skar sammen med 7 andre løpere. Hepsø, Erling, Cecilie, Arne, Leif og Øystein. Kjenner alle fra før, bortsett fra en nykommer, Bjarne. Han er 61 år, men ser uforskammet sprek ut. 200 beinharde km venter oss der ute i den mørklagte Nordmarka. Stemningen er god, folk surrer litt rundt og ordner det siste med utstyret. Ingen varmer opp. Lite poeng i det. Vi skal nok få varmen, ingen fare. En kort briefing fra løpsleder, et felles bilde og vi er i gang. Sjåførene våre heier oss ut av den ellers folketomme plassen og inn i første bakken, før skogen og mørket sluker oss. Hepsø har som i fjor god fart ut og forsvinner foran. Vi andre ligger i samlet tropp i et rolig tempo oppover mot Øyungen. Det er mye tørrere underlag i år enn i fjor så det lover godt. Det er kjølig, men ikke kaldt. Nå handler det om å finne et passe tempo som kan holdes i veldig mange timer. Og å ikke rote med veivalg. Er rimelig selvsikker i forhold til det. Er så lommekjent i løypa at det skal mye til at jeg går feil, selv i mørket. Føler meg bra. Oppladingen har vært god. Tok meg fri fra jobb i dag etter fjorårets supertabbe med å være på jobb først for deretter å løpe to døgn i strekk på stier i marka – anbefales på det sterkeste ikke... Har brukt dagen til langsom pakking og avslapping. Veldig bra opplegg med at kollega Eivind kjørte meg til start på Skar. Takk for det. 

I fjor gikk det tungt fram til 75 km, så løsnet det. Spent på hva som skjer i år. Helt annerledes nå. Alt går greit og det er bare å holde på. Gruppa holder seg ganske samlet fram til Kobberhaugen, men der siger jeg og Øystein litt i fra. Lykta til Hepsø ser vi ikke noe til så han er nok godt foran. Flatene innover mot Fyllingen er fine. I fjor hoppet vi fra stein til stein mellom vanndammene, i år passerer vi tørrskodd. Tar en kjapp vannfylling på Fyllingsdammen før vi starter oppstigningen mot Kikuttoppen. Rett oppi bakken ser vi lyset fra lykta til Hepsø. Litt lenger ned i lia ser vi også lysene bak oss fra de andre. Rimelig tett samling fortsatt. Jeg tenker at nå må Hepsø passe seg for det er veldig fort gjort å ta feil der stien deler seg fra skiløypa sånn halvveis oppi bakken. Riktig spådd. Vel oppe på toppen kommer Hepsø i mot for å få med seg toppunktet. Han henger seg på og blir hengende. Ikke så dumt å klistre seg fast til en kjentmann. Hepsø er antakelig i betydelig bedre form enn meg, men det hjelper lite om han til stadighet løper feil. Ikke så greit å navigere på nattestid i Nordmarka når en kommer fra Åndalsnes... 

Hele natta går sin gang uten noe dramatikk. Vi bare holder på og veksler mellom gange i bakkene og lett løping på flatene. Hele tida framover. Ingen unødige stopp. På vei ned igjen fra Kjerkeberget møter vi Cecilie, Arne og Bjarne. Dvs at vi er 30-40 min foran allerede. De tapte vel også litt opp mot Kikuttoppen pga nevnte feilløpingsmulighet (har i etterkant bedt DNT om å sette opp en peker der). Vi fortsetter i godt sig og ankommer Katnosdammen i god tid før skjemaet til 22 timer til Mylla. Låser oss inn og jeg fikser varm turmat ved hjelp av elektrisk vannkoker. Snakk om luksus. Feirer  straks gjennomført 50k med inntak av den første Red Bullen. Bruker kanskje 20 min der og er godt avgårde før gruppa bak ankommer. Det tenker jeg psyker dem litt ut. Tar med halvspist turmat og spiser mens vi går. Starter lett etter pause for ikke å stresse bein og kropp. Er ikke noe poeng i å gasse på opp fra Katnosa gård for stigningen er såpass markant at en like godt kan gå. Koster for mye å løpe opp her. Oppe på hogstflata må vi lete litt etter stien, men vi finner den fort og kaster ikke bort noe tid. Ned mot Elgstøa og inn mot Roensetra har vi fint driv. 

Positivt overrasket over at det går så lett. Ingen smerter enda og ingen problemer med å henge på Hepsø. Lurer på hvor lenge det kommer til å vare... Kjenner forresten at de fra før litt defekte stortåneglene murrer litt. Det er vel rimelig forventet at de ikke kommer til å overleve turen. Det lysner på vei over åsen mot Holoaseter og vi kan pakke bort hodelyktene på dammen rett før Finnstad, der vi etterfyller vann. Nå kommer Spålenområdet som inneholder turens aller verste terreng. Naturreservatet der inne er flott, men stiene er kronglete, bratte, steinete og det ligger vindfall strødd utover alt som en ekstra prikk over i’en. Ved ca 65 km og etter omtrent 12 timer får både jeg og Hepsø smake turens første nedtur. Slitne ja. Muligens noe fettforbrenningsprosesser som er i ferd med å starte opp i kroppen. Ingen maser om å dra og begge er fornøyde med lav fart en stund. Vi kommer oss allikevel greit gjennom og kan nyte et lite stykke lettløpt vei inn mot Ugla etter å ha passert forbi Spålsberget. Lettløpt greit nok, men betydelig mer belastende for beina. Får de samme slagene igjen og igjen. Glad det er nesten bare sti. Så er det inn på litt småblaut sti ned til Sinnerdammen før ny varmmat pause. Hytta er tom så det er uproblematisk å få kokt seg litt vann. 

Etter å ha fått i meg en turmat og en Red Bull til så kommer energien sprutende. Vi lurer litt på hvor langt Øystein er bak og får ikke før tenkt tanken før han kommer glisende inn på tunet. Ikke langt, nei. Stien mellom Sinnerdammen og Finnstad er av turens fineste og går som en lek. Nå venter Pershusfjellet, langt og kronglete, men med en fantastisk utsikt utover indrefileten i marka. Er i såpass godt slag at jeg ikke kan la være å presse på litt ekstra over der. Vet jeg løper for fort, men lar løpsgleden ta styringa for en stund. Litt moro får en unne seg. Får selvfølgelig svi litt for det, men ikke kritisk. Øystein blir igjen hengende litt etter og vi mister kontakten. Vi henger fortsatt i hop Hepsø og jeg og vi samarbeider godt. Feirer hver topp vi passerer og lager oss delmål til neste. Vi psyker oss opp før vi skal opp på Kollern og sier til oss selv at bakken ikke er så lang. Må innrømme begge to oppi der at jo, litt lang og bratt var den jo. Men opp kommer vi. Snart bare «strafferunden» om Syljusætra igjen før vi kan kvittere for halvveis. 

Inn mot vending er det alltid tungt psykisk. Det er kort vei hjem til Harestua og veldig langt tilbake til Skar. Sitter en liten jævel på skuldra og hvisker (roper) i øret at det holder nå. Prøver så godt jeg kan å ignorere det. Klarer det ganske bra. Vel nede på Mylla dam, etter bare 20 timer, blir både jeg og Hepsø tatt i mot av våre supportteam. Eneste tillatte support på turen. Veldig fornøyde med å ha brukt såpass kort tid. Kona Yvonne og sønnen Theodor fikser og ordner alt for meg. Jeg kan slappe av i en varm bil med beina i grønnsåpe fotbad (årets beste nye ide – varmt vann og grønnsåpe i medbragt kjølebag) og med varm kjøttsuppe fra termos samt en cola i hånda. Life is good. 

Skvatt litt da jeg tok av skoa for stortåneglene så ikke bra ut. Har jo kjent at det var noe feil. Store blodfylte blemmer inne ved neglebåndene på begge to. Løse negler. Rødt og hissig. Shit – 100k til med disse... Ser for meg betennelse og det som verre er. Vel, ikke så mye å gjøre med det. Lar blemmene være. Ellers er heldigvis føttene fine. Tørker føttene etter fotbadet, smører inn med ny Carmex og får på nye nylon- og ullsokker. Sko på igjen og straks klar for returen. Øystein kommer inn, kanskje halvtimen bak oss. Så drar jeg og Hepsø ut i kor. Nå går det lett, friske og raske etter liten times pause. Vi spiser meter på vei tilbake. Alle punkter passeres for siste gang. Føles bra. Nye delmål settes og vi koser oss i siste rest av dagslyset. Ny lang natt venter, men vi er ved godt mot. Møter resten av gjengen før vi kommer til Syljusætra og ser at om de skal rekke cut-off så må de få i gang beina. Flere ymter frampå om at dette er drøyt. Vi derimot føler at vi har et hav av tid selv om vi vet at returen vil gå atskillig tregere enn turen opp. 

Hvis Pershusfjellet var langt på vei opp så er det enda lenger nå. Men det går. Feiring på toppunktet og visshet om lett sti ned til Sinnerdammen. Vi har tre timer forsprang på NUC100 og forventer ingen bakfra før etter at vi har passert der. Ankommer Sinnerdammen ca kl 23. Det er folk på hytta og de lar meg motvillig komme inn for å koke vann. En gjeng med pluss 60 folk der som nok forventer en stille og rolig aften med litt rødvin i glasset. Kan forstå at en stinkende, møkkete ultratulling da oppleves som et hår i suppa og jeg angrer bittert på at jeg ikke har med egen primus. For å toppe det hele labber jeg inn med sko på kjøkkenet da jeg ikke tør ta av skoa pga stortærne. Best å la de tærne være mest mulig i fred. Orker ikke forklare for hyttefolket hvorfor. Det kommer til å bli enda verre å komme inn på Katnosdammen ved neste stopp da forventet ankomst der er i 05 tida på morran. Høstferie nå og garantert folk på hytta. Tar ikke sjansen på det og koker vann til begge turmat posene på Sinnerdammen. Det skal vise seg å være en tabbe, men har ikke særlig valg. En pose spises, en pakkes ned og vi er i gang igjen. 

Roter med veivalg ut fra Sinnerdammen. Det er en luresti ut mot vest. To stier går ut i en V og vi velger den venstre som er feil. Hadde jeg ikke vært så kjent så hadde jeg sikkert sjekket skiltposten på tunet. Fort gjort å bli overmodig. Oppdager feilen veldig raskt og bruker maks 10 min på å hente oss inn igjen. Det er litt snø på bakken, myra er nesten frosset og det er kaldt. Vi fryser heldigvis ikke. Rett før Ugla kommer leder NUC100, Stig Helge Westerheim, i full fart. Vi veksler noen ord når han passerer og ser han forsvinner foran. Skulle gjerne hatt den farta, ja. 

Nede på veien skjer det noe med Hepsø. Han blir hengende etter. Ikke mye, men noe er feil. Oppe i krysset der stien mot Spålen begynner må han rett og slett gi seg. Beina er så såre at 70 km til er urealistisk. Det var synd. Vel, synd og synd, spørs hvem som ser... Plutselig er Hr Næss alene i tet og jeg vet at de som kommer bak er langt etter. Det lukter gull på NUC200! Energien flommer på og det går så det suser innover mot Spålen. Prøver å roe ned litt, livsfarlig å løpe i gullrus med 7 mil til mål. Vet mye kan skje og det er veldig mange timer igjen. Nei, nå må jeg fokusere på Nautsundkollen først og deretter neste delmål osv, osv. 

Jeg har passert Nautsundkollen før de to neste 100 løperne kommer. Terrenget er ekstremt knotete i mørket og det gir god selvtillit at jeg greier henge på dem ganske lenge innover. Har kontakt helt til passering av steindammen over Spålselva. Hjelper gutta litt da de er på vei inn på feil sti til venstre for båthuset. Vi skal til høyre. Inn mot Finnstad kommer de første hallusinasjonene. Ikke noe å snakke om egentlig – ser bare hus som ikke er der. Ønsketenkninger om å være framme på Finnstad. Men kommer nå omsider fram. Etter Finnstad inn mot demningen lurer jeg på om jeg er på rett vei. De foran er for langt framme til at jeg kan se lyktene deres. Snudde her og sjekket i fjor pga samme følelse og satser i år på at det er korrekt sti. Heldigvis er det det. Var lyst når vi passerte her sist og alt blir annerledes i mørket. Distansene føles lengre. Fyller vann på demningen og hører stemmer bak i det jeg setter i gang igjen. 

Oppe ved dammen ved Pershusvannet tar tre 100 løpere meg igjen. Nå er jeg skikkelig i slag og henger ganske lett på dem helt opp til Holoaseter. De er ikke veldig samkjørte og roter bort unødig med tid på småstopp. Der var jeg og Hepsø bedre tror jeg. Lar dem gå ved Holoaseter for jeg tør ikke presse på vei opp åsen mot Roensetra. Ser lyktene deres virre rundt nedi dalen etter passering av setra og er glad jeg gjorde meg ferdig med feilløping der i fjor. Vet akkurat hvor stien går. Lurer på hvor det blir av Marit nabo? Hun burde snart ha tatt meg igjen nå. Viser seg senere at hun ble nødt til å bryte etter fall inne ved Spålen. Synd.

Litt etter Elgstøa biter det litt i høyre hæl. Må stoppe og sette på et lite plaster. Begynnende gnagsår, ellers ser foten fin ut. Neglene ja. De er ikke fine. Vondt som f... hver gang jeg spenner i en rot eller i en stein. Men ikke verre enn at jeg fortsetter i samme fart. Litt smerte får en tåle. Ingen andre vondter, merkelig nok.

Oppe på toppen av åsen, på vei ned mot Katnosa gård tar Tom Stephan Jensen og leder, senere vinner av dameklassen, Gro Siljan Hjukse, meg igjen. Jeg henger meg på og klarer å holde delvis tritt ned til Katnosdammen. Hjelper også dem litt med veivalg da stien er litt vanskelig å følge nede ved Katnosa gård. Vi tar en liten pause utendørs på Katnosdammen og jeg får i meg litt mat igjen. Prøver meg på turmat posen som ble blandet på Sinnerdammen. Den smaker skikkelig dårlig. Plastsmak, fy pokker. Ikke spiselig. Tror det står på posen at en ikke skal ha i vann og deretter vente med å spise. Stemmer det. Svelger ned brødskiver med vann i stedet. Så er vi i gang igjen og jeg greier henge sånn delvis på opp til Kjerkeberget. Får akkurat med oss soloppgang der oppe. Klokka er ca halv åtte. 

Deilig snart å kunne pakke vekk hodelykta for godt. Bare komme meg opp på Kikuttoppen nå så er det verste av løpet gjort. Har fått melding om at alle andre 200 løpere har brutt så nå er det bare meg selv og tidsfristen å kjempe mot. Dette går veien. Det begynner å regne lett og det blir kaldt når jeg passerer Sandungen gård. Fryser litt på et par fingre ellers OK. Regnjakka med hette gjør jobben. Ekstra hansker på så er fingerne OK igjen også. Får bra varme på vei opp mot Porthøgda og været letter. Går ikke så fort, men jevnt. Ca 30 km igjen når Kikuttoppen passeres og bakken ned til Fyllingen er gjennomført. Ingen kneproblemer heldigvis. Jobber meg innover flatene mot Kobberhaugene. Vet bakkene der er tunge og bratte, men opp skal jeg. Lurer på om jeg skal feire med Red Bull på toppen der eller vente til Bjørnholt? Greier å drøye til Bjørnholt. Stolt av egen karakterstyrke. 

Blir noen minutter på krakken på Bjørnholt. Red Bullen gjør susen. Turen herfra til Kamphaug var et blodslit i fjor, men i år går det greit. Ikke lett, men greit. Hadde en boost fra Kamphaug til Helgerndammen i fjor. Prøver å gjenta det og lykkes sånn delvis. Får positive tekstmeldinger fra kona og det hjelper. Stort pluss i år er at NUC26 løperne kommer idet jeg passerer over Kvehøgda. De gønner forbi og jeg får mange oppmuntrende ord på min reise. Prøver ikke å henge på av en eller annen grunn... Bare to mil igjen nå. Langs nordsida av Helgeren blir det litt mer hallusinering. En løve dukker opp f. eks. Heldigvis en snill en. Tenker litt på mitt varslede Svalandsgubbe stunt om en måneds tid der jeg har forpliktet meg til å løpe fire runder i myra – for en jævla idiot jeg til tider kan være...

Over Fuglemyrhøgda tar jeg igjen en NUC100 løper. Han har nok fått det skikkelig for det går trått. Spør om han er OK og det er han jo selvfølgelig. Bare litt sliten. Så er det bare Gørjehøgda igjen. Noen har dumpa en haug med Rema1000 handlevogner oppe ved toppen. Miljøsvin... Eller nei, det var visst en kvisthaug... Kroppen vil ikke løpe mer, men jeg tvinger den. Du kan løpe sier jeg jeg høyt til meg selv og joda, jeg kan det om jeg bare vil. Vet at kona venter i mål og prøver å få til litt fart. Går sånn passe, men ihvertfall veldig mye bedre enn i fjor da jeg sovnet gående på dette strekket. 

Søvnmangel har ikke ført til problemer i år, merkelig nok det også. Var litt på vei inn i det inne ved Fuglemyrhøgda, men kjente igjen symptomene og greide å komme meg ut av det. Erfaring er ikke så dumt. Nede ved Øyungsdammen møter jeg kona og et vennepar som kommer i møte. 3 km igjen. Nå gidder jeg ikke løpe mer. Tusler sammen med de andre inn til mål. Blåstien oppom krysset mot Fagervann er gørrlang og det samme er strekket derfra ned til mål. Tror aldri jeg skal komme meg ned. Lei nå. Det går over i det jeg krysser målstreken som vinner av NUC200. Olav står der og tar bilder og det er stor stas. Jaggu klarte jeg det. 

Står der som innehaver av to NUC beltespenner i gull som den eneste i hele verden. Stolt nå. Innser at tre beltespenner i gull blir det neppe. To gjennomførte doble NUCer får være nok prøvelse for psyken.


Suksesskriterier:

•    Løpsglede.

•    Positiv holdning mesteparten av tida.

•    Evne til å sette delmål.

•    Veldig godt kjent i løypa. 

•    Veldig god support før start, midtveis og i mål. Familie og venner bidrar mye.

•    Bra med langløperfaring. Sikkert gjennomført bortimot 20 ultradistanser (42k +). Godt kjent med egen kropp. Vet hvor fort jeg kan løpe for å holde lenge. Blir ikke satt ut av dårlige perioder – vet det mest sannsynlig vil løsne etter en stund.

•    Matregimet fungerte. Ikke optimalt, men brukbart. Varm Real turmat var gull.

•    Drikke fungerte. Rød saft og vann funker for meg.

•    Har greid distansen før. Høy selvtillit.

•    Godt heng på andre gode løpere.

•    Surra ikke bort tid på tull og rot. Alltid framdrift.

•    Utstyret fungerte. Savnet lite.

•    Staver. Veldig nyttig, spesielt når det frøs på. Glatt som tusan på stokker og steiner.

•    Minimal dødvekt. Hadde ikke med særlig mer enn jeg brukte.

•    Skikkelig god hodelykt. Ikke behov for batteriskift bortsett fra midtveis. Superlys. Lett å ha på pga batteripakke med belteklips.

•    Gode sko. Altra Timp. Godt feste, god plass, god demping.

•    Gamasjer.

•    God Wunjo sekk. Ingen humping og risting. Bra med lommer.

•    Rumpetaske foran. Alle forbruksting tilgjengelig uten å måtte bruke tid på å ta av sekken. Ser dumt ut, men funker.

•    Softflasker med lange drikketuter.

•    Drikkeblære som fungerte fint.

•    God planlegging av vannfylling. Aldri tom.

•    Sammenleggbar kopp til å drikke av eller fylle vann med.

•    Sau - ullsokker, ullvanter, ullbuff, ullskjorter.

•    Regn- og vindtett jakke med hette.

•    Førstehjelpssaker og vett til å bruke det i tide.

•    Fotbad midtveis.

•    Carmex innsmurte føtter og nylon sokker innerst.

•    God hvile på startdagen.

•    God tid midtveis. Ikke stress i forhold til cut-off.

•    Gode tilbakemeldinger fra support om hvordan jeg lå an.

•    Visshet om at mange fulgte med på race tracker. Nesten som å ha tilskuere langs løypa.

•    Ingen vondter, bortsett fra stortærne.

•    Belønningsregime ved passering av milepæler. Sjokolade, potetgull og Red Bull.


Forbedringspotensiale:


•    Burde trent med staver. Har nesten ikke brukt de i år. Fikk litt vondt i armen. Ikke så rart... Brudd på regel nr 1: øv på det du skal.

•    Burde trent mye mer og hatt flere lange turer. Vært travelt. Brudd nr 2 på regel nr 1 -en godt trent erfaren ultraløper, som ikke roter seg bort, gjennomfører NUC200 på under 40 timer. Den grensa brytes ganske snart er min spådom. Men det blir ikke av meg.

•    Finne erstatning til mesteparten av brødmaten.

•    Ta med primus og kokekar for å slippe å være avhengig av hyttene.

•    Ene såla i skoen løsnet. Burde festet med TEC7... skapte ikke noe problemer, men kunne gjort det.

•    Klønete fylleåpning på Wunjo drikkeblæra. Skapte ikke særlig problem - tatt opp med leverandøren

•    Bryststropper på Wunjo sekken som slakka seg. Irriterende. Hadde ikke testa godt nok. Burde låst stroppene bedre – tatt opp med leverandøren.

•    Softflasker kunne hatt enda lengre drikketuter. Hadde spart meg for mye nakkebøy – tatt opp med leverandøren.


Gunnar




Kommentarer

0 Kommentar

Logg inn for å skrive en kommentar.

Levert av IdrettenOnline