Romerike Ultraløperklubb

Romerike Ultraløperklubb

Gunnar Næss nummer to på 200 km i NUC - Ninette vant 54 km

Postet av Romerike Ultraløperklubb den 8. Okt 2017

Gunnar Næss var en av to som fullførte 200-kilometeren i årets Nordmarka Ultra Challenge - og han presset vinneren Bjørn Inge Hepsø hele veien - og med tiden 46 timer og 30 minutter var han bare en time bak vinneren etter en svært tøff Markatur. Underveis etter 180 km var han faktisk i kapp med vinneren.


Gunnar Næss etter fullført løp. (Foto: Arrangøren, Jannicke Bergh)


Det var 10 påmeldte og 5 som startet på den lengste distansen i NUC, og altså bare to som fullførte 200-kilometeren. Nedenfor kan du lese Gunnars beretning fra løpet.
Se også kondis.no: Nordmarka Ultra Challenge: 4 løype- og 2 deltakerrekorder


100 km:

På 100 kilometer deltok tre fra klubben: Cecilie Longva Igesund (K 3.pl) og Øistein Schmidt Galaaen (M 11.pl) som kom sammen til mål etter 22 timer 12 minutter. Per-Einar Roth måtte bryte løpet.

Øistein Schmidt Galaaen sitt bilde.Øistein skriver på facebook etter løpet:
Kart + kompass + tålmodighet = beltespenne m elg på, skitne sokker og søvnig men lykkelig mann. Happy finisher i Nordmarka Ultra Challenge, Grua-Skar natt til lørdag. Min vurdering: Dette er "The Ultimate Collection" hva gjelder knotete/våte/bratte/steinete/rustikke/younameit Nordmarkastier krydret med myr, vindfall og komplekse veivalg. På 100km og est 5000+ høydemeter er mengden fast og tørt underlag virkelig minimert. Kveldsstart, GPS-forbud og self-supportkrav legger på interessante C-momenter. Helt spesielt løp i en helt spesiell Nordmark. Rikelig m rusk i min gjennomføring og trykket på gasspedalen ble betydelig redusert av viljessvakhet på tampen - 22h12min vitner om mye feilløping og bonustid på beina - men dette er addiktive greier er jeg redd

Per-Einar skriver
- Da ble det DNF på meg (did not finish). Kroppen hadde absolutt ikke dagen (natta...) . Mange forklaringer og årsaker selvfølgelig :) Men, det pussige med dette løpet er at når du bestemmer deg for å bryte har en nesten 3 mil til før man kommer til folk. Vel, vel - det ble dog 6 mil...


Deltagerne på 54 km før start. (Foto: Arrangøren, Jannicke Bergh)


54 km:

På 54 kilometer vant Ninette Banoun på ny løyperekord 7 timer 25 minutter, to minutter raskere enn Marte Pedersens tidligere rekord. Miriam Delphin viste også fin form etter en tid med skadeplager og kom inn på 4. plass med 8:10. Jorunn Teigen ble nummer 6 med 8:41, Tone Øksenvår ble nummer 9 med 9:31, Sølvi Hjelmeland Stensli nummer 13 med 9:55. Det var totalt 18 kvinner som fullførte 54 km.

I herreklassen med 30 fullførende ble det en flott 4. plass til nyinnmeldte Marcus Langberg Smestad, som løp på 6:56. 


Gunnar Næss løpsrappoort etter 200 km i Nordmarka:

NUC200 2017

Det nærmer seg start. Kan ikke si annet enn at jeg er litt spent. 200 km er griselangt. Spesielt når terrenget er så vanskelig som i dette løpet samt at 22 timer av det foregår i stummende mørke. Prøvde meg i fjor også og det gikk rett vest. DNF etter ca halvveis pga svak psyke og et litt vondt kne. Mest svak psyke tenker jeg. Skal jeg tippe var svakheten forårsaket av mangel på næring. Har forberedt meg bedre i forhold til flere ting i år, men treningsgrunnlaget er slett ikke bedre. Har blitt veldig tynt med langturer etter Hornindal 75 km i juli. Lurer litt på hvordan det kommer til å slå ut. Har absolutt brutt regel nr 1. Øv på det du skal. Satser på at strategi og erfaring skal veie opp for dette vesentlige punktet. Vet det ikke er optimalt, men er på jobb som vanlig dagen starten går. Det betyr at innen jeg er i mål har jeg vært våken i ca 60 timer. Kan bli interessant å se hvordan det slår ut. Kollega Carl Peter sier seg villig til å kjøre meg til start. I tillegg ordner han middag mens jeg finpakker sekken og smører niste. Utrolig digg. I fjor ordnet jeg en delvis mislykket matpakke på kontoret. Dette var et mange hakk bedre opplegg. 

Er ved start på Skar en liten time før skuddet går. 10 påmeldte er blitt til 5 startende. Kjenner et par fra før, Øystein og Erling. I tillegg er det to vestlendinger. Vestlendinger er seige, det vet alle. Jeg vet at det er lite sannsynlig at alle kommer til mål. Tross det så er det kun det som gjelder nå. Uaktuelt å mislykkes to år på rad. Har sørget for å reklamere en del for at jeg starter. Jo flere som vet det jo høyere er terskelen for å bryte. Enkel psykologi. Starten er særdeles udramatisk. Da er vi i gang sier Janniche og vi rusler pent avgårde. Litt for dumt å slite seg ut i første bakken. Kun Hepsø stikker opp skråningen i god fart. Null respekt der i gården. Jeg bekymrer meg ikke veldig for det. 

Det samme skjedde i fjor, men inn mot halvveis tok jeg kraftig innpå ledelsen. Planen er å ta det skikkelig rolig. Om jeg er på Mylla etter 22 timer bør det være tiltrekkelig for å være tilbake innen 48. Det skal være mulig å gå hele veien opp på under 24 timer, om du går fort riktignok, så det er ikke så mye løping som skal til for å komme dit på under 22. Merker fort at dagsformen er skitt. Vondt i ryggen og lite løpsvillig. Må slite med det helt fram til 50 km. Har godt selskap i Erling fram til Katnosa.  Får en boost etter mat på Katnosa og stikker litt ifra. Det har blitt lyst og det går fint mellom 50 og 65, men faller tilbake fra der til 75 km. Navigeringa går veldig bra. Kan løypa utenat og har null problemer med å finne fram selv uten å ta fram kartet. Pga dårlig dagsform blir det en god del negative tanker. Jeg liker å løpe, men dette minner mer om en turmarsj. Prøver å vende tankene til noe positivt uten at det lykkes. Når jeg ankommer Sinnerdammen er det blitt så ille at jeg sender melding til kona og melder om nytt brudd på Mylla. 

Så setter jeg meg ned i 20 minutter og spiser en halv pose real turmat. Klikk! Hva som skjer vet jeg ikke, men jeg er plutselig som ny. Alle negative tanker er blåst bort og kroppen er full av energi. Ryggsmertene er vekk og kommer aldri tilbake. Jeg ringer kona, dementerer siste melding og fyker avgårde mot vending. Estimerte før matpause at jeg i beste fall ville være framme etter 22,5 time. Pershusfjellet og Kollern går som en lek. Legger merke til at fotsporene fra de to foran blir mer og mer tydelige på steiner og broer. Det betyr at jeg nærmer meg. Får ikke mindre energi av det. Bakken fra Trantjern mot Ålsjøsetra var fryktelig tung i fjor. I år merkes den knapt. Samme med stigninga opp på Bislingen. Jevn fin jobbing innover blautmyrene. Leser i Kondis etterpå at marka hadde tørket godt opp før NUC. Hallo? Han som skrev det må ha hørt skakt. Jeg er aldri tørr på beina de to døgnene jeg er ute. Gjørme og blauthøl over alt. Så er det ned fra Bislingen og, som Janniche sa, strafferunden om Syljusæter. Drøy omvei. Går lett den også. Venter hele tiden på å møte de som leder, men de lar vente på seg. Ikke før ca to km før vending kommer Hepsø i godt driv. 

Det betyr ca 1,5 time forsprang, kanskje mindre. Ikke skremmende. Venter på Øystein også. Han kommer aldri for han er fortsatt på Mylla når jeg kommer dit. Ankommer 100 km etter omtrent akkurat 21 timer. Og der er kona og minste dattera mi også med dropbagen min. Det betyr julekvelden for meg. Mat, drikke, skifte av sokker og fotbehandling. Bruker nok en liten time her og det er vel investert. Tar oss tid til fotografering og koser oss fælt. Bryte? Aldri. Øystein drøyer til jeg er klar og vi legger i vei tilbake sammen. Det mørkner fort og hodelyktene kommer på igjen. Det er enorm forskjell psykisk på å løpe fram mot halvveis og å løpe etter halvveis. Før halvveis legger du på meter. Etter trekker du bare fra. Er på dette tidspunktet helt uten tvil over at jeg skal være inne før cut off. Har 26 timer tilgjengelig og må ned i krypefart for å mislykkes. Øystein henger på ei stund, men sliter med beinsmerter. Så sakker han akterut og jeg er atter alene i mørket. Så slår vondkneet til. Ikke første gang det så jeg er ikke veldig bekymret. Det betyr bare at farten blir lavere nedover. Det går uansett rolig for jeg har god tid. Tenker ikke å stresse de 11 timene det er mørkt. Vet terrenget innover ved Spålen er særdeles vanskelig, spesielt over Nautsundkollen, og jeg antar det er lite å tjene på å løpe. Forskjellen fra dag en er at jeg nå trives godt med å gå. 

Ut i natt to begynner hallusineringen for alvor. Var litt første natt også, men nå blir det mer og mer. Steiner, trær og planter endrer form og blir til de merkeligste ting. En kirke, personer, biler osv. Jeg bryr meg ikke nevneverdig om det ettersom jeg vet det er helt vanlig. Føler meg ikke spesielt trøtt. Var egentlig verre på morgenen fredag. Rett før Pershusfjellet tar leder NUC100 meg igjen. Det var tidlig. Fyren spretter oppover bratte bakken i full fart. Først på andre sida av fjellet kommer nr 2 og det er Samuel. Makkeren min fra Soria Moria 100 miles. Kult. Han kommer til å gjøre det bra. Så stopper jeg som planlagt og spiser på Sinnerdammen. Varm mat er superviktig da jeg er dårlig på å spise brødmat i større mengder. Kommer fint i gang igjen, men surrer litt i stikryss innerst ved Spålen og kaster bort 10 minutter. Det må en regne med. 

Ellers går det fint. Ikke så langt fra Finnstad hører jeg det kommer noen bak. Det er Marit, naboen fra hjemme på Harestua. Hyggelig. Vi holder sammen fram til Elgstøa omtrent der hun siger ifra. Nå lysner det igjen. Deilig å være ferdig med mørket. Ble litt kludrete å navigere på slutten av natta for blåmerkene var ikke så lette å se i grålysninga og stien var utydelig. Med dagslys går det mye bedre. Kneet derimot blir ikke bedre og farten er lav. Synes jeg har mistet litt for mye tid under natta selv om jeg har jobba beinhardt og det har ikke vært unødige stopp. Har ikke rota en eneste gang i sekken bortsett fra planlagt omstokking under matpauser. Taska foran er helt gull. Har alt jeg trenger tilgjengelig. Er ikke fullt så optimistisk i forhold til cut off lenger og skjønner at dette ikke blir noen kosetur inn mot mål. Uansett stopper jeg og investerer 20 minutter i varmmat på Katnosdammen. Klokka er ca 7 og jeg prøver å være stille for ikke å vekke de som overnatter der. Så er det Kjerkeberget. Går greit. Oppi bakken sitter Australieren som har tråkket over eller noe. Skikkelig kjedelig. I stedet for flott markautsikt ble det 11 timer nattløping og røde kors bil til mål på han. På vei ned igjen fra Kjerkeberget skjer det noe med venstre fot. Kraftig sår smerte mellom tærne. 

Tenker først å ignorere det, men det blir for tydelig. Må stoppe og sette på plaster på sprukket vannblemme. Like fin igjen. Flere NUC100 løpere rundt meg nå. De løper fortere nedover, men jeg tar dem igjen oppover. Det samme skjer over Kikutfjellet. Flatene etter Fyllingen går som forventet og jeg klarer å få til litt småløping. Viktig å få opp farta i noe av det eneste lettløpte terrenget som finnes i hele løypa. Så er det opp ikke like lettløpte Kobberhaugene. Det går greit. Har bra med energi. Ned igjen derimot sliter jeg med kneet og det går sakte. Nede ved Bjørnholt kryr det av O-løpere. Tyter gamle gubber ut av skogen på de mest usannsynlige steder. På Bjørnholt prøver jeg å regne ut hvor god tid jeg har og det ser ikke bra ut. Kroppen vil ikke opp i løpefart. Hver gang jeg prøver faller den tilbake i skritt etter kort tid. Det er 4 km med småvanskelig terreng til Kamphaug. Jeg gir meg selv en time og lokker med potetgullbelønning om jeg lykkes. Det går akkurat. Fornøyd med det. Men det hjelper lite. Nå er det veldig langt over til Helgerndammen. Anslår tidsbruk dit til over 2 timer i den farta jeg har nå. Da blir det kritisk i forhold til cut off. 

Nå skjer det noe ytterst merkelig og noe av det som gjør langløping så fascinerende. På en eller annen måte trigger cut off-panikken frislipp av endorfiner. Klikk! igjen og denne gangen skrus knesmerter av og kroppen fylles av energi. Jeg som knapt kunne løpe durer nå avgårde i fin fart etter å ha beveget meg 180 km. Føler meg som en velsmurt maskin som aldri går tom for krefter. Passerer Gåslungen og løper hele veien opp til stikrysset. Går i bratteste bakken opp stien og løper videre innover når det flater ut. Turen til Helgerndammen blåses unna på 1 time. Og det beste av alt – nede på dammen står leder Hepsø og leser kart. Jeg har løpt inn leder! Vi fortsetter sammen ned til Fortjernsbråtan og innover langs Helgeren. Nå har jeg plutselig all verdens tid igjen og endorfinene trekker seg sakte tilbake. Førsteplassen gidder de ikke bruke energi på. Jeg er helt enig og lar Hepsø stikke foran. 

I stikryss inne ved Sølvvika blir jeg litt usikker på veivalg. Tar rett fram. Over en bakketopp rett etterpå ser jeg et lite hus, en bro og noen utemøbler ved stien. Sånn var det ikke når vi løp ut så jeg snur. Tilbake i løypekeysset må jeg innse at det var riktig vei allikevel. Spør noen folk som holder på nede ved vannet og joda, det er korrekt. Avgårde igjen. Når jeg kommer til samme bakketopp er alt jeg så borte. Såpass ja... Nå begynner hallusinasjonene å skape problemer. I neste stikryss står Hepsø og venter. Han er ikke så bra på kart, godeste Hepsø. Har ikke noe problemer med å innrømme det. Men god til å løpe da. Jeg hjelper han på rett vei og vi holder følge over Fuglemyrhøgda. Så drar han fra igjen ned mot Gørja. Der venter han igjen på anvisninger. Så er det siste høgd vi skal over. Gørjehøgda. Hva som skjer nå vet jeg ikke helt. Husker ikke akkurat. Jeg drømmer. Det er en livaktig drøm der jeg er med i et løp. Det er bare så usannsynlig kjedelig for jeg går en sti som aldri tar slutt. Jeg mener selv jeg har vist at jeg har klart løpet, men arrangøren vil av en eller annen grunn at jeg allikvel skal gå til mål. Kan da ikke være nødvendig... Nei, nå vil jeg våkne og gå å legge meg i senga mi for jeg er trøtt. Prøver å komme ut av drømmen, men det går ikke. Vil finne huset mitt. Snur og går litt tilbake og skjønner fort at det ikke hjelper. Huset mitt er ikke her. Hvordan skal jeg komme meg dit? Hva skjer? Kommer ned mot veien ved Liggeren. Det ser ikke sånn ut som jeg husker det skal se ut. 

Alt er feil. Men jeg kjenner vinden og hører og lukter en stor kompressor som durer og går. Brått går det opp for meg at jeg ikke klarer skille mellom drøm og  virkelighet. Det kommer et par syklister. Skal jeg spørre om hjelp? Det blir for dumt. Jeg smiler og sier hei istedet. Hva gjør jeg nå? Jo, jeg ringer kona. Hun må ha lurt veldig, men hun bekrefter at jeg er med i løp og ber meg forsette til mål. Bare 7 km igjen og god tid. Så gjør jeg det. Hele veien videre så stemmer ikke det jeg ser med det jeg husker og jeg stoler ikke på at jeg ikke drømmer. Tar igjen en turgåer ved starten på Øyungen. Jeg forklarer henne kort hva jeg opplever og spør om hun kan følge etter meg i tilfelle jeg gjør noe helt rart. Merkelig nok gjør hun som jeg ber om uten særlig spørsmål. Sjekker til og med etter målgang at jeg er OK. Snakk om å være grei. Nede ved Øyungen hører jeg stemmer, ser folk, hører fossebruset og toget på Gjøvikbanen som tuter borti dalen, men tror fortsatt ikke at det er virkelig. Kommer meg over dammen og begynner på stien 1,5 km opp mot Fagervann. Vet den er lang. I dag er den usannsynlig lang. Får det for meg at jeg drømmer igjen og at jeg aldri vil  komme til toppen uansett hvor lenge jeg går. Snur og går litt ned igjen. Vet ikke helt hvorfor. Da kommer en av NUC100 gutta jeg har snakket med flere ganger tidligere i løpet. Han er ytterst virkelig og jeg slår følge opp til stikrysset litt lenger opp. 

Nå er det 1,5 km ned igjen til mål. Jeg opplever det samme her. Det jeg ser stemmer ikke med det jeg husker og alt er uvirkelig. Men ned kommer jeg. Øystein står nedi bakken og heier. Han har brutt på Sinnerdammen viser det seg. Nå følger han meg ned. Det er en trygghet da jeg skjønner at jeg er ute på bærtur og vel så det. Rett før mål kommer en kompis av meg, Sverre Gunnar, i møte. Kona mi  er med. Det er rart for hun er da på hytta på fjellet? Jeg ser en gang til og hun endrer utseeende. Det er kona til Sverre. Lurt av min søvndrukne hjerne igjen. Så er det ned siste bakke til Janniche som tar imot. 

Fy fader. Jeg har greid det. 46,5 time og 200 km. Nå endelig kommer jeg meg ut av drømmetilstanden. Jeg får banan og drikke og godsaker fra dropbagen. Og best av alt – 200 km beltespenna i hånda. Sverre og kona hjelper meg med kleskifte. Øystein tilbyr meg skyss hjem og livet er bare deilig. Vel hjemme stuper jeg i seng uten engang å dusje og får endelig hvile. Sover faktisk ganske godt og klarer nesten ikke gå dagen etter. 

Det spiller ingen som helst rolle så lenge jeg har 200 km beltespenna i lomma på løpejakka mi.

Gunnar Næss sitt bilde.


0 Kommentar

Kommentarer

Logg inn for å skrive en kommentar.

Levert av IdrettenOnline