Guro ble nummer fem i FuXian Lake Highland 100 km

Postet av Romerike Ultraløperklubb den 8. Okt 2017

Guro Skjeggerud imponerte under tøffe forhold i kinesiske FuXian Lake Highland ved å bli nummer fem på 100 kilometer. Tre norske løpere var via IAU  invitert til dette løpet - av en arrangør som satser på å få arrangere VM på ultradistanse senere.


Foto fra Guros fb-side


Se også kondis.no: Norsk femte- og sjetteplass i FuXian Lake Highland 100 km
Kondis.no skriver bl.a.:

Tidene ble prega av at løpet i den heller kuperte løypa gikk i høyden mellom 1756 og 1911 moh. I tillegg meldes det om varmt vær og høy luftfuktighet. Vi har ikke klart å få tak i noen resultatliste, men Guro Skjeggerud løp på 9.46 og Bjørn Tore Taranger på 8.10. 

Det var altså langt fra pers fra Guro, men det var likevel et glimrende løp under vanskelige forhold. Bergenseren Taranger skrev etter løpet: "Det mest brutale løpet jeg har løpt! punktum." 

Didrik Hermansen var også en av de inviterte norske løperne, men han måtte dessverre gi seg tidlig.Han skriver på facebook:
- Late update! Not easy when China shuts down sosial media🙉 This years road 100k didn't worked out the way I was hoping. Food poisoning the night before made me start walking after 22k, and I dropped out after 35k. I think it's time for a break and some weeks without running🙂


Guro har skrevet om løpet på Facebook:

FUXIAN LAKE HIGHLAND ULTRAMARATHON

Guro Skjeggerud sitt bilde.Bussturen fra hotellet til start tar ikke så lang tid. Det er en avstand på 5 km.  Jeg sitter og prater med Johanna Nilsson fra Luleå, ho er nok mer spent enn meg, selv om jeg skal løpe dobbelt så langt som ho. Vi er begge letta over at det er overskyet, varmen virker overkommelig da 😊 Vel fremme ved startområdet er det sikkert 5-600 kinesere som skal løpe 5 km, og ALLE vil ta bilde sammen med oss. Det er helt vilt, snakk om å føle seg som en kjendis 😂  Jeg legger også merke til pansrede politibiler og bombehunder (jeg får høre i etterkant at det har vært terrorangrep i denne delen av Kina, sånt kommer ikke fram på nyhetene hjemme). Vi kommer oss omsider inn i vår sluse for internasjonale løpere, godt med litt ro så man får forberedt seg litt. Jeg skal tross alt løpe 100km - lite visste jeg da hvor tøft det skulle bli 🙈 08.30 går starten, da har vi hørt en åpningsseremoni først, umulig å se noen ting for det var en rad av politifolk mellom oss og seremonien.

Vi løper raskt av gårde, jeg tilpasser farta litt, det er fort gjort å løpe for fort. Vi svinger inn en sløyfe i byen, vekk fra innsjøen vi skal løpe rundt. Rette, flate veier. Perfekt å få opp litt fart. Hele løypa (100km) er stengt for trafikk, stort sett løp vi på en fire felts vei, så de stakkars kineserne som bor rundt innsjøen har bare med å holde seg hjemme - eller ta beina fatt. Hver eneste lille avkjøring er sperret av. Jeg overdriver ikke når jeg sier at det sikkert står en politimann vakt hver 50m, i tillegg til funksjonærer med førstehjelpsutstyr hver 500 m.

Etter ca 22km starter den første bakken og jeg merker fort høyden. Jeg har sjelden blitt så fort andpusten. Etter 26.4 km er jeg ved løypas høyeste punkt, 1911 moh. Gud så deilig det var å lange ut i nedoverbakken da og farta kom raskt opp i 4:20 - 4:25 på km.

På vannstasjon på 35 km hører jeg: "Stå på, Guro!" På norsk! Der sitter Didrik! Min kommentar er: "Hva driver du med da??" Og kjapt kommer svaret: " Heier på deg" 😊😊 Hahaha, Didrik er Norges beste 100km løper og burde vært langt foran meg i løypa. Desverre brøyt han her etter ei natt tilbragt på do og med utfordringer med høyden. En kort tur innom sykehuset for han for å få i seg litt væske, så var alt i orden - anna enn skuffelsen over å måtte bryte 😣

Langs løypa var det tilskuere, godt plassert bak sperringer, langt unna oss løpere. Ikke som sykkelVM i Bergen der man nærmest kunne ta på syklistene. Men mange heia: "Ga-jo, ga-jo". Ungene ropte og gjemte seg og de blei utrolig glad når man vinka til dem 😊 Jeg har fått den største respekten for kineserne, mannen i gata. Ydmyke, forsiktige, nysgjerrige og ikke minst utrolig vennlige. De har et helt tydelig ønske om å bli akseptert og ønsker å vende seg mot Vesten.

Jeg kikka med jevne mellomrom opp på himmelen, puh, fremdeles overskya. En gang i blant skar sola i gjennom, men bare for en kort stund. Allikevel var det varmt og klamt, men håndterlig, syntes nå jeg.

Ved vannposten på 40 km hadde jeg satt to flasker, en med prolong og en med salt som jeg hadde fått av Johanna. Jeg drakk det raskt før jeg tok med meg ei vannflaske i hånda. Jeg måtte på do og gikk til en transportabel do som var satt ut - hull i gulvet do. Allerede ved 40 km er det utfordrende å sitte på huk 😂 Jeg satte fra meg vannflaska og der falt den plums ned i hullet. Haha, kunne ikke anna enn å le! Kløne. Det betød hele 5 km uten drikke 🙈

Jeg passerte maraton på ca 3:38 og 50 km på 4:27, tror jeg. Jeg kjente jeg var bra misunnelig på Johanna og de andre 50 km løperne som nå kunne bli frakta til hotellet og ta seg en dusj 😉 Mens jeg hadde like langt igjen å løpe.

Jeg løp raskt i fra en kinesisk mann som hadde løpt sammen med meg, han irriterte meg litt for han løp liksom oppi meg - like greit å speede opp litt 👍To løpere til blei passert, en mann og ei dame.

Ved 55 km kom sola, med full styrke. Herre jemini, da blei det varmt. Jeg prøvde å ikke bruke krefter på varmen, men heller gjøre det beste ut av det. Fremdeles var farta på mellom 26 - 28 min pr 5 km.

Jeg så ingen løpere, verken foran eller bak meg . Bare veien, opp og ned, rundt en sving.... Målet var hele tida å komme fram til neste vannstasjon for å få prolongen min og vann, der kom det alltid en lege og spurte om jeg var ok. Betryggende, jeg blei passa godt på 👍

Jeg hadde flere delmål, jeg visste at hotellet lå ved 95 km og Jonas sine varme kilder 😂😂 (kommer i et innlegg seinere) 7,5 km før hotellet igjen. De siste 12-13 km av løypa var jeg kjent, der hadde jeg løpt/sykla dagene i forveien.

Da det var 27 km igjen av løpet begynte jeg å fryse, hvordan er det mulig?? I den varmen 🙈 Vel, jeg forstod raskt at jeg var i ferd med å bli dehydrert. Jeg følte meg heldigvis klar i hodet. Ultraløp er gøy, men jeg gambler ikke med helsa. Jeg satte ned farta og drakk litt mer av vannet jeg hadde med fra forrige stasjon.  Like etter ser jeg en løper foran meg. Ei dame, og ikke hvemsomhelst heller. Det er Meghan fra USA som har en pers som er 30 min bedre enn min. Da jeg tar ho igjen sier ho: "I can't breeth, but good job, you". Ok, ho sleit enda mer med høyden enn meg. Tenk, en av verdensstjernene bak meg 👏👏

Like etter vannposten på 75 km kommer en kineser gående langs veien. Han hadde startnr på brystet. Han hadde altså løpt 5 km for så å gå hjem, siden veien var stengt for trafikk. 25km fra målområdet hadde han gått. Hehehe.

Sliten i beina var jeg jo, men de fungerte i grunn perfekt, noe helt anna enn de betongbeina jeg sleit med på Oslotrippelen to uker tidligere. Jeg var så glad da jeg kom til Jonas sine kilder, endelig på kjente trakter og jeg visste at det bare var to bakker igjen. I bakkene gikk jeg, jeg frøys fremdeles, men hadde kontroll. Jeg fikk litt go da jeg tok igjen en mann også, herlig 😊😊😊

Da jeg nådde 95 km var det fristende å svinge av inn til hotellet, men det får være grenser. Jeg skulle fullføre dette 😊 Det blei litt gåing på slutten også, på flatene. Aldri har 5 km vært så langt, men endelig så jeg målet det framme.  Herregud - jeg klarte det 😊😊 Jeg fikk tom løpe gjennom et sånt målbånd som de holder over mållinjen. Jeg blei nr.5.

I mål blei jeg raskt tatt hånd om, blei støtta til et massasjetelt, jeg kunne fint gått sjøl, men det var det ikke snakk om. Ned på en stol. Det var sikkert en 9-10 kinesere rundt meg, der ei kunne snakke engelsk. Engelskstudentene på universitetet var henta inn som funksjonærer.  Noen tok av meg sko og sokker og plasserte føttene mine i et isvann. Aaah, det var deilig. To kinesere masserte leggene mine, her var det ikke no tull.  Jeg insisterte på å skifte til tørre klær før jeg blei fulgt til bussen som skulle ta meg tilbake til hotellet. Til bussen blei jeg fulgt av ho studenten som kunne engelsk. Ho fortalte at foreldrene var lærere og ho var veldig stolt over å kunne snakke engelsk. Professoren hennes hadde sagt at de ikke fikk ta bilder med oss utlendinger. For noe tull! Ho var overlykkelig når ho fikk ta noen selfies med meg 😊😊 For en nydelig jente.

I bussen lente jeg meg tilbake og lukka øynene. Jeg hadde greid det - helt fantastisk. Jeg er så utrolig takknemlig for å jeg kan dette her, dette er jeg god på. Det å fullføre ultraløp. Jeg smilte også av tanken på at det nå sikkert ligger bilder av meg på 2-3000 ulike kinesiske kontoer på sosiale medier 😂😂😂

Guro Skjeggerud sitt bilde.
Guro og Didrik før start (foto fra Guro's fb-side)


0 Kommentar

Kommentarer

Logg inn for å skrive en kommentar.

Levert av IdrettenOnline