Løpsrapport: PTL and “the adventurous aunts” 2017

Postet av Romerike Ultraløperklubb den 7. Sep 2017



Mona Kjeldsberg og Monica Strand har trent mye og hardt for å fullføre PTL - eller Petite Trotte à Léon - som er den suverent lengste distansen i UTMB-sirkuset. 290 kilometer og 26.500 høydemeter skremmer selv hardbarka ultraløpere fra overhodet å prøve. Disse tantene er erfarne ultraløpere, og de behersker ikke minst kunsten å disponere kreftene riktig slik at de stort sett alltid kommer til mål i ultraløpene sine. 

Det ble likevel bare "nesten" denne gangen, og det må de ekstreme værforholdene ta hovedskylden for. De ble - som halvparten av deltagerne - stoppet av tidslimit. Etter 250 kilometer og 22.000 høydemeter var det slutt - og tantene konkluderte med at:

-vi er mindre slitne enn vi hadde ønsket oss
 

Mona KJELDSBERG and Monica STRAND at km50, Col de Balme - Ultra Trail du Mont Blanc 2017
Ett av mange svært flotte øyeblikk under PTL 2017 med den beste lagkameraten, skriver Mona om dette bilder. (Foto: Sylvain CAVATZ).


Her kommer løpsrapport fra tantene:
(Det med den nakne mannen i steinura var nok bare en illusjon?)

Tekst: Mona Kjeldsberg

PTL and “the adventurous aunts” 2017

PTL-Petite trotte a Leon- åpner løpsuka under UTMB i Chamonix hvert år. PTL går både på og utenfor stier i røft terreng, gjennom Frankrike, Sveits og Italia og passerer flere pass og topper over 3000m. Løypa er ikke merket, og det er ny rute for hvert år for at løperne skal få oppdage alt hva området har å by på.

I år var løypa 290 km og hadde 26.500 m stigning. Dette er en lagkonkurranse med 2 eller 3 på hvert lag. Lagets løpere må holde sammen under hele løpet, og minst to av løperne på laget må fullføre for å få godkjent løpet. Det er 4 matstasjoner underveis samt noen fjellhytter som arrangørene samarbeider med. For øvrig er det svært begrenset med muligheter til å kjøpe noe underveis, så det du trenger av amt og drikke underveis må med i sekken.

Å bestemme seg for å delta i PTL er som å starte på et langt, spennende eventyr. Noen av rammene er gitt, men mye er opp til deltakerne både underveis, men ikke minst i forberedelsene.

For oss - Monica Strand og Mona Kjeldsberg - startet eventyret da vi meldte oss på i november 2016. Løpet og dets tre bokstaver - PTL- har vært med oss som i hodet på hvilken som helst annen «toppidrettsutøver» i det daglige siden da. Vi har kost oss med praktiske forberedelser, gjort oss kjent med løypa på kartet, og vi har vurdert og testet ulikt utstyr vi ønsket å bruke under løpet.  Men ikke minst så har vi testet og blitt godt samkjørte som et lag. Vi har utforsket nye fjellområder i Norge. Vi har svettet sammen bakke opp og bakke ned. Vi har blitt kastet rundt i telt i storm i Rondane og våknet av at alt var opp ned. Vi har blitt slitne og trøtte sammen, og vi har hatt det mye moro på ulike turer som en del av forberedelsene. 

Vi følte oss derfor godt beredt som lag både fysisk og mentalt da vi med en viss ærefrykt sto på startstreken og lyttet til «The conquest of paradise» mandag morgen 28.09, vel vitende om at vi skulle være i vår egen boble hele den kommende uken. Maksimaltid i mål var søndag kl 16.30, 151 t 30 min senere.
 

Mona KJELDSBERG and Monica STRAND at km15, Col de la Glière - Ultra Trail du Mont Blanc 2017
Foto: Sylvain CAVATZ)


Vi startet kontrollert ut og fulgte vårt eget tidsskjema ifht både fart og matinntak. Forventningene våre til traseen var store, men vi ble allikevel overveldet over hvor spektakulært og svært teknisk krevende løypa var. Den inkluderte klatring, buldring, klyving, luftige pass og monsterbakker, kjettinger, vaiere og trinn i loddrette fjellvegger. Det første fjellet - Mont Buet - ble passert i mørket, og som arrangøren sa på løpermøtet dagen i forveien: « Det skal dere kanskje være glade for..»

Vi fikk kjenne litt på underlaget allerede den første dagen - med to fall i ei steinur – og en brukket stav og noen blåmerker som resultat. Det var ikke så ille, verre var det at det var ca 80 km igjen til første drop-bag og tilgang til reservestavene.. På matstasjonen i Buet Skiroc etter ca 40 km var imidlertid Mona rask på avtrekkeren og fikk lånt en stav av arrangøren rett foran nesen på svenskene som også hadde en ødelagt stav.
 

Mona KJELDSBERG and Monica STRAND at km15, Col de la Glière - Ultra Trail du Mont Blanc 2017
Foto: Sylvain CAVATZ)


Etter ett døgn til fots hadde vi først hatt en brennende himmel med en rekke med sauer i silhuett på åskammen under solnedgangen på Mont Buet kvelden i forveien, og nå fikk vi tilsvarende flott soloppgang over col de Balme med steinbukker og murmeldyr rundt oss.

Og slik «gikk no dagan»: Det var soloppganger og solnedganger som kunne ta pusten fra enhver. Vi tok oss frem på sti, utenfor sti, fulgte GPS-spor og mistet GPS-sporet. Vi sov lent inntil en furulegg og la oss ned i lyngen ved siden av stien for en liten power-nap på 15-20 minutter ved behov.

Vi spiste ofte og mye; det gikk nedpå diverse muffins, sjokolader, brødskiver, solbærsirup, middag på noen av hyttene- og som gode tanter med respekt for tradisjoner ble det ekte marmorkake til både frokost og lunsj flere ganger underveis.

Løpet startet med sol og sommer, men det ble etterhvert vind, regn, tåke og tett snøvær i høyfjellet. Vi satt værfast i to timer på Cabane Velan på 2600 moh etter 116 km pga kraftig regn og lyn og torden og ble også sittende og vente på at tåka skulle lette ved en annen luftig passasje ved Col de la Seigne. Da tåka lettet kom det japanske damelaget, så vi krysset passasjen sammen med dem.

Etter mange dager med lite søvn ble det "mange rare folk og dyr" å se. Det føltes da meget betryggende å få bekreftet at den andre av oss så de samme tingene, f. eks den hylende ulven og den nakne mannen langt oppe i steinura.



Alpin Ibex at km15, Col de la Glière - Ultra Trail du Mont Blanc 2017
Foto: Sylvain CAVATZ)


Bakkene var lange og krevende både oppover og nedover. Den lengste nedoverbakken var på 1970 m fall ned til Morgex etter 167 km. Den stykket Monica fint opp for oss ved å ta en passiar med en lokal bonde om de spesielle kurasene i Aosta - på italiensk! - hvilket ga lårmuskulaturen en sårt tiltrengt pause.

Utover i løpet begynte vi å sakke litt etter ifht eget tidsskjema som nok var for optimistisk ifht hvor teknisk krevende terrenget viste seg å være. I tillegg mistet vi en del tid pga til tider svært vanskelige værforhold. På et pass som ironisk nok heter col Retour, klarte vi å løpe i ring, og la igjen verdifull tid i tåka på toppen.

Arrangøren var sene med å endre ruta underveis på tross av det dårlige været som var meldt. Da vi kom til la Ville des Glacieres møtte vi mange løpere som hadde snudd pga dårlig vær og mye snø i fjellet og sa at det var uforsvarlig å fortsette.

Vi spurte arrangøren om alternativ til den alternative ruta vi allerede befant oss på, men fikk bare til svar at vi var på en alternativ rute.

Etter 250 km, ca 22.000 høydemetre og 127 timer endte derfor PTL for vår del dessverre denne gang.

Det ble riktignok et par timer med hyggelig samvær på ei hytte med trøstedrikk og debrief for alle oss løpere som der ventet på «brytebussen», men det veier ikke opp for at vi er mindre slitne enn vi hadde ønsket oss!

Status for PTL totalt ble at 61 lag fullførte, mens 55 lag måtte gi seg underveis.

Nå blir det fokus på nupereller og strikkeoppskrifter en stund fremover, men vi er fortsatt både tanter og eventyrlystne, så vi holder av ferie siste uka i august 2018. (for sikkerhets skyld). Tusen takk til alle dere som har fulgt oss med hilsninger og heiarop underveis.


Monica_Mona_klar_fot_PTL_i_fjelklene_rundt_Chamonix.jpgNå er altså tantene klare for nupereller og strikkeoppskrifter (det tror vi er bare skryt), og om et år sitter de kanskje igjen på dette stedet i Chamonix og gleder seg til starten i et nytt PTL.


0 Kommentar

Kommentarer

Logg inn for å skrive en kommentar.

Levert av IdrettenOnline