Øistein Schmidt Galaaen løp 100 miles i Wales på 46 timer!

Noen løp er vanskeligere å fullføre enn andre, noen er seigere enn andre. Øisten Scmidt Galaaen var en av fem (25%) som fullførte det umerkede Walisiske ultraløpet Brecon Beacons 100. Øistein var skuffet over ikke å ha fått løpt Hornindal Rundt, men i Wales fikk han uansett sekken full av utfordringer. Som vi kan lese av beretningen gjorde han seg en del nyttige erfaringer.

Kaffe og titt på kartet ved siste check-point før det jeg trodde skulle være en sjarmøretappe.. 

I en epost før løpet skriver Øistein: 

- Soria Moria til Verdens Ende ga såpass mersmak (og frustrasjonen over at Hornindal Rundt måtte utgå i år er såpass stor) at jeg prøver på å trøsteløpe en ny 100 miler, nr 2 for meg.  Brecon Beacons 100, delvis umerket i en nasjonalpark i Wales med start 11. august, aner ikke hvor krevende dette terrenget er egentlig.

Det siste er han kanskje glad for, for da hadde han kanskje ikke løpt, eller?

- Nei, jeg trodde virkelig ikke at det skulle ta så lang tid, men har vel skjønt at det meste uansett kan skje på 100 miles, så jeg hadde brukt litt tid på å forankre målet om å ta den tiden det måtte ta for å fullføre.

- Spennende å se hvordan det slår ut neste år, og om det stiller noen fra Norge. Det var relativt grei logistikk med tog London - Cardiff og buss til løpsbyen Brecon for vår del. B&Ber rett ved start.

Fra starten 100 miles, Øistein nr 5 fra høyre med start nummer 9

Øistein om løpet:

Det ble brutale greier for min og de flestes del. 

Et lite felt, men det sier vel litt om løypa at kun fem av 20 startende deltagere fullførte og at vinnertiden var på hele 31:29:26.  At løpet var 99,9 % umerket og gikk i mye skikkelig surt og kaldt walisisk vær med regn, vind og kun noen få meters sikt som i lange perioder bidro nok til både feilløping og frafall. Selv rotet jeg fælt med klokkekrøll og gps-spor som pekte meg ut i feil retning for å finne sjekkpunkter også i bebygde strøk med broer og jordekryssinger etc., så jeg pådro meg totalt sett mange bonuskilometer, tror jeg vil ha med en håndholdt enhet også neste gang.

Terrenget med løypas 6730 offisielle høydemetere er usannsynlig vakkert, og til dels svært krevende. Svært mye gikk off trail og ble karakterisert som seriøs «fell running» av engelske løpere.

Løypa var også med vilje lagt via lange partier med «baby heads», dvs svært lite løpbare «tuer» som man lett sklir av og setter føttene fast dypt innimellom osv. Som arrangørene sa skulle vi ut av vår «comfort zone». Jeg skulle valgt helt andre sko, og satte derfor PB i smertefulle blemmer og «trench feet» i helgen, noe som nok sinket meg ytterligere uten at det gjorde løpet mindre verdifullt for meg. 

Søvnmangel farget avslutningen av løpet, og jeg ble dessverre ganske surrete. Snudde bl.a.  stadig på hodet for å sjekke om yngste datter satt trygt i bæremeisen over fjellet «Dragon’s Back» (hun lå heldigvis egentlig trygt på hotellet), og måtte konversere det jeg møtte av geiter fordi jeg begynte å bli alvorlig redd for å sovne. En power nap under folien hadde vært mer enn verdt tiden tror jeg.

Målfoto noen har lagt ut med mer kaffe og datter som *ikke* satt i bæremeisen:

Lever veldig godt med «jumboplassen» fjerde mann / femte totalt her, og som du kan se av finishline videoen var jeg det ikke mye futt igjen i beina da jeg så vidt nådde det jeg trodde var en romslig cut-off-tid 

Jeg er utrolig glad for å ha fullført, dette var litt av en reise. Definitivt et «hiking race» men jeg kan varmt, varmt anbefale løpet til alle som vil ha eksepsjonell natur og lang seig tid på beina neste år.  

Jeg fikk en solnedgang og to vakre soloppganger med Walisisk morgentåke (aka «Dragon Breath») for pengene i hvert fall!

Arrangørene lover reprise ( følg med på https://www.whitebeartriathlon.co.uk/ld112) , men har også andre løp og beklaget at de ikke kunne tilby «the Norwegian» snø denne gangen, noe som imidlertid kunne ordne seg om han kommer tilbake for en 50 miler i november. Det skal vi ikke se bort fra at han gjør.