Anders Lindell stilte opp i Lommedalen Rundt på hjemmebane sist lørdag, der han ikke nøyde seg med én runde i den 19 km lange løypa. Han løp 4 runder - og kom dermed desidert sist i mål på 9 timer og 23 minutter.

Anders til venstre løp fire runder, de to andre løp henholdsvis 2 og tre runder. (Foto: Kjetil Røine)

2016: 3 runder  2017: 4 runder   2018: ?

Til Budstikka (Asker og Bærum Budstikke) som skrev om løpet - og mest om Anders - sier den svenske  Lommedølen: - Dette tok på, det ble jo mye. Når man løper fire runder får man nesten 3000 meter stigning til sammen. Men jeg løp tre runder i fjor og ville prøve fire i år.

Han sa ikke noe om hvor mange runder han skal løpe til neste år, men det bør vel bli fem - og da inviterer han sikkert flere i klubben til å stille opp.

Bitt av hund

Det kunne gått riktig galt fem kilometer før mål på tredjerunden, da Anders ble bitt av en hund. Til Budstikka sier han: - Det var litt vondt i begynnelsen, men jeg kunne fortsette etter hvert.

Til klubbsiden sier han i dag (31.10.) at han i dag skal ta stivkrampesprøyte. Det er lurt, og det er noe man bør ta umiddelbart etter slike kjedelige hendelser.

Sistemann mot mål... men også den som løp lengst!

Løpsleders oppsummering:  ...mens Anders Lindell kom desidert sist

Løpsleder Kjetil Røine skriver i Lommedalen Rundt på facebook:

- Sigve Fredrik Høydal var raskest gjennom løypa, mens Anders Lindell kom desidert sist i mål. Mellom der var det mange - over 425 - som kjempet i en tøff trasé, først og fremst med og mot seg selv. 

Det betød altså ikke at Anders løp så skrekkelig sakte, men at han løp fire ganger så langt som de andre.

Arrangøren inviterte til "Lommedalen Rundt & Rundt" der deltagerne kunne løpe runden mer enn én gang. Syv løpere fullførte to runder, én løper fullførte tre runder, og Anders Lindell fra Romerike Ultraløperklubbs Lommedalenavdeling løp 4 runder.

18,7 km med 742 høydemeter fire ganger = 74,8 kilometer og 2.968 høydemeter:

Therese Falk vant kvinneklassen i Backyard Ultra by Fjellsport med totaltiden 6:26:04 som gir en snitt-tid på de 6,7 km lange rundene på 32:10. Magnus Bø Thorud ble nummer fire i herreklassen med 6:21:03 (snitt 31:45).

Også June Siren Lium,Tone Øksenvåg, Cato Hansteen og Petter "Melvin Tix" Vabog løp alle 12 rundene, altså 80 kilometer.

Vinnerne av Backyard Ultra, Frank Løke og Therese Falk. (Privat foto)

Bildet er lagt ut på Thereses facebookside der hun skriver:
- Backyard Ultra i Sandefjord. En vond og flott opplevelse. Mye mer kupert og terrengete enn jeg hadde sett for meg. Et strålende arrangement, god stemning og fine folk. Planen var å ta det som en treningsøkt, men så er det visst noe som skjer når man får på et startnummer.Topp stemning å vinne dameklassen, men må bøye meg i støvet for Løken. Hjalp lite med røde strømper og "ottarmedlemsskap" denne helgen. Tar igjen på Bislett💪

Frank svarer:
- Gratulerer med rått løp. Bedre med et seierskyss enn få "tjejdeng" av selveste "Ottardronningen"
Gruer meg til Bislett24, da er det nok jeg som må "bøye meg i hatten"

	KVINNER (30 deltagere):			Runder	Km	TOTALTID
1.	Therese Falk	1975	Romerike Ultraløperklubb	12	80	06:26:04
6.	June Lium	1989	Romerike Ultraløperklubb	12	80	08:59:34
8.	Tone Øksenvåg	1972	Romerike Ultraløperklubb	12	80	09:12:46
10.	Marianne Myrseth	1963	Romerike ultraløperklubb	8	54	05:57:28

	MENN (116 deltagere):			Runder	Km	TOTALTID
4.	Magnus Bø Thorud	1986	Romerike Ultraløperklubb	12	80	06:21:03
14.	Cato Hansteen	1983	Romerike Ultraløperklubb	12	80	07:26:03
47.	Petter Vabog	1957	Holmestrand Ultraløperklubb	12	80	10:30:28
61.	Glenn Kristiansen	1979	Romerike Ultraløperklubb	8	54	04:46:28
71.	Jørgen Grøndal	1987	Romerike Ultraløperklubb	8	54	06:16:52
80.	John Lund	1962	Romerike Ultraløperklubb	7	47	04:31:23
101.	Knut Kronstad	1953	Romerike Ultraløperklubb	6	40	05:20:07

Magnus Bø Thorud og Melvin Tix før start. (Privat foto)

Melvin Tix tar teten sammen med Frank Løke. (Foto: Arrangøren)

Eirik Gundersen løp et veldig sterkt løp i Chicago Marathon 7. oktober der han ble nr 122 totalt på ny personlig maratonrekord; 2:39:08. 

Det var en annen av medlemmene våre som minnet oss på at vi hadde oversett omtale av Eiriks flotte løp. Det er flott at dere følger med og tipser oss om resultater fra maraton- og ultraløp der medlemmer har deltatt - i tilfelle vi har oversett det.

Se også omtale på kondis.no

Her ser vi Eirik - i rød bukse - utenfor Gilda's Club i Chicago.

Helårslisens for 2018 er nå tilgjengelig. Lisensen gjelder for hele 2018 og prisen er den samme uansett om den kjøpes i januar eller i august, og den varer uansett til 31.12.2018. Med helårslisens er man forsikret når man trener, det er derfor en fordel å være tidlig ute med å kjøp av lisens. 

Vi oppfordrer derfor våre aktive utøvere til å kjøpe helårslisens.

Kjøp helårslisens for 2018 her.

Les mer: https://www.friidrett.no/mosjon/lisens/

 

Facebook: @norgesfriidrettsforbund | Twitter: @Norsk_Friidrett

Snapchat: norskfriidrett | Instagram: norskfriidrett

Adresse: Ullevaal Stadion, 0840 Oslo

Angelika Sverdrup løp sitt andre maratonløp og ble nummer to i Bergen Maraton med tiden 3:42:33. Hun vant K40-44. Einar Iversen ble nummer to i M55-59 med tiden 4:10:23. Det var totalt 64 deltagere på maraton.

Angelika skriver på facebook:😄 - Her står jeg sammen med en seriøs maraton veterangjeng, ganske så inspirerende 🍀 Mannen i rødt løp sitt 555 maraton, utrolig!

- Flott og vakker løype og engasjerte frivillige. For min del gikk det over all forventning, ingen berømt mur å løpe inn i og nesten ingen kramper. Og det aller gøyeste; 15.5 minutter forbedring fra mitt første gatemaraton i fjor jul, til mitt andre nå. Jeg ble nummer to totalt av kvinnene og klassevinner 🏆

Les også Angelikas blogg fra Bergensturen

Se også omtale på kondis.no: 272 fullførte Bergen Maraton i flotte høstfarger

Langt ut i det indiske hav, 800 kilometer øst for Madagaskar, ligger den 2.500 km2 store franske øya Reunion (ca halvparten av Østfold, men med nesten 1 million innbyggere). Der arrangeres et legendarisk ultraløp, Le Diagonale Des Fous aka Grand Raid. Gregor Gucwa var en av årets over 2.500 (!) deltagere, og han fullførte etter 57 timers slit som inkluderte tre netter i løypa.

Grand Raid er et av verdens tøffeste 100-milere (egentlig 164,6 km) med over 9.500 høydemeter. Underveis er man både på havsnivå og på mer enn 2.000 meters høyde på ferden fra sør til nord over hele øya. Målgang er i hovedstaden Saint-Denis.

Kart og løypebeskrivelse
Løpets hjemmeside
Løpets facebookside med mange bilder
RESULTATER 2017

Gregor kom i mål etter 56 timer 47 minutter og 8 sekunder som nummer 1.440 av 2.547 startende der 1.830 løpere klarte tidslimiten.

Etter løpet skriver han på facebook:
- Le Diagonale Des Fous aka Grand Raid. Been there, done that. Seen an amazing nature and met awesome people. Crossed the finish line after 57hours fight, and my definition of 100 miles trail running has changed for ever. This race is so brutal. Maybe giving up after 6 hours would have been more rewarding than coming to the La Redute with not much left. 

Kanskje kommer det en mer omfattende rapport fra Gregor litt senere.

VIDEO AV SULTEN GREGORZ
Man blir sulten av slike utskeielser, se video "One hour after" filmet av kameraten Kim Olsen.

Fantastiisk landskap (Privat foto)

Litt av de over 2500 høydemeterne... (Privat foto)

Det var bare én felles resultatliste på Stenfjellet Endurance, men vi ser jo at Marianne Moe vant det som kunne vært kvinneklassen - og at Morten Haukeland kom på 3. plass totalt. Terrengløpet på Hedmarksvidda ble en kald fornøyelse for deltagerne og ingen orket å løpe alle 14 rundene (100 miles).

Leif Abrahamsen leder an en gruppe gjennom terrenget. Han nøyde seg med 46 km denne gangen, men tidligere i år løp han jo 400 km der oppe. (Foto: Arrangøren)

Marianne og Morten løp 7 runder og fikk godkjent resultat på 50 miles mens Leif Abrahamsen og Ottar Røed fullførte 4 runder og 46 km.

Les mer om løpet på kondis.no: 18 startet, men ingen klarte 100 miles på Hedmarksvidda

Marianne (i klubbjakke) tok det pent i starten med motbakke og en lang ferd foran seg. Det var ikke mye underlag som på bildet. (Foto: Arrangøren)

PLASS	RUNDER	NAVN	F.ÅR	KJØNN	TID
3.	7	Morten Haukeland	1978	m	15:47:31
4.	7	Marianne Moe	1968	f	16:28:32
10.	4	Leif Abrahamsen	1969	m	08:24:01
13.	4	Ottar Røed	1959	m	12:51:42
DNF	2	Johan Sander Alvheim	1966	m	05:49:05

Vått, våtere, våtest... (Arrangørfoto)

Ragnar Nygård har vært i Tyrkia og løpt Cappadocia Ultra-Trail. Løpet arrangeres midt i Tyrkia ved det populære turistområdet Cappadocia. Ragnar løp lengste løype som var 114 kilometer med 3340 høydemeter. 

Privat foto.

Ragnar ble nr 49 av 131 fullførende herreløpere med tiden 18:18:50 som er en flott tid på 100 miles terrengultra. Løpet ble vunnet suverent av en av verdens beste terrengultraløpere, Gediminas Grinius fra Litauen på 10:56:07.

Løpets hjemmeside

Ragnar på facebook:
- Veldig fornøyd med å ha fullført Cappadocia ultra-trail 114 km selv med mageknip i ca 50 km. Moro å plukke passeringer andre halvdel når jeg klarte å løpe. Fikk heldigvis de fleste severdighetene mens det var lyst.

I tillegg til lengden og kuperingen måtte Ragnar sloss mot varmen. 
- På dagen var det veldig varmt. Et sted mellom 25 og 30 tenker jeg. Uvanlig varmt selv her nede på denne tiden. 

Løpere og ballonger. Ballongferd er en av de store turistattraksjonene i Cappadokia.
Privat foto.

Artig passasje i løpet. Privat foto.

Utfordrende utforparti. Privat foto.

Joda, Ragnar var med på ballongferd han også, dagen derpå. Privat foto.

Therese løp inn til en flott 3. plass totalt i Göteborg Marathon 14. oktober - og kunne innkassere en pengepremie for innsatsen, så nå er hun vel profesjonell utøver da! Tiden ble 3:10:38.

Etter løper skrev Therese på facebook:

Gøteborg maraton 🏃 Strålende fornøyd, selv om tempo ikke holdt helt inn. Ble 3.10.35 ca, og en hederlig 3.plass. Absolutt å anbefale ✌ Bare hyggelig folk, og kanelbullar i mål får man også 

Løpets hjemmeside med alle resultater

Resultatlista vitner nok en gang om hvor tøffe gutta er (før start):

21 av 279 (7,5%) herreløpere på maraton brøt underveis... 
1 av 66 (1.5%) kvinner brøt underveis!

Louise Skak er veldig aktiv på maratonfronten denne høsten, og sist helg var det Amsterdam Marathon som ble gjennomført - og nok en gang på en tid under 3:10, nærmere bestemt 3:07:17. 

Dette ga Louise en 4. plass i K40-44, i det som var hennes 48. maraton totalt.

Tore Granli løp også sterkt i Amsterdam med tiden 3:07:21, og fikk da 4 sekunder (!) svakere tid enn Louise. Han sto lenger fram i startfeltet og hadde måltid 3:07:25 mot Louises 3:08:13, men Louise var altså litt raskere denne gangen.

Se også omtale fra Amsterdam Mafrathon på kondis.no: 
Løyperekord da mange norske løp Amsterdam Marathon

Flat (!) trasé

Sondre Amdahl og Henning Lauridsen jaktet begge en billett til lotteriet om å få delta i neste års legendariske Hardrock 100 Miles. Det ble dessverre DNF (skader) for begge to.

Sondre sammen med den amerikanske ultralegenden David Horton. (Foto: Henning Lauridsen)

Henning skriver på facebook:

Turen til Virgina i USA for å få en billett i lotteriet til Hardrock 100 Miles endte med tidenes korteste løp for mitt vedkommende. Grindstone 100 Miles ble brutt etter 3,2 km pga store smerter i venstre fot (som dukket opp etter et par løpeturer i Trollheimen for to uker siden).

Jeg viste om problemet før jeg reiste til USA, men forsøkte å late som om det var en fjollete form for innbilning som ville forsvinne så snart jeg startet løpet. Dengang ei.

Sondre Amdahl er også ute etter en billett og Hardrock-lotteriet og er ute i Shenandoah-fjellene og koser seg nå. Det er bare å håpe at han får en topp tur sammen med de rundt 250 andre deltakerne i løpet.

For mitt eget vedkommende har jeg transformert meg fra ultraløper til en turist som skal vie meg til alle turistattraksjonene i Virginia. For en historieinteressert nerd er denne nordligste sydstaten et ganske fint sted å være.

Det ble kø når løypa snevret inn fra vei til sti. (Foto: Henning Lauridsen)

Sondre skriver et par dager senere:

Grindstone 100 update: I pushed hard yesterday... Was running well (top 3) until mile 57/km 90. Then, I fell and my right thigh hit a rock. Walked a bit, then started running again. It hurt, but was manageable. After mile 70/km 130, it got worse and worse. I should have stopped, but I didn't. Walked for a while before I finally stopped at mile 86/km 136. I couldn't walk a step and was evacuated off the mountain with an ATV. Then ambulance to the ER. X-ray and ultrasound but luckily no fracture or no internal bleeding. I'm just beat up. And Rhabdomyolysis, but I do think my numbers are quite low. Thanks to all the wonderful people that helped me off the mountain and especially the gentleman that drove me from the hospital back to my car. I'm so bummed that I didn't get my Hardrock 100 qualifier, but there's nothing to do about it now. I'll try again in 2019! And the best thing is that I will be back doing what I love very, very soon.

Morten Klepp Fundingsrud (43) fra Drøbak er innmeldt i klubben. Morten er en mangeårig aktiv idrettsutøver som i år har debutert på ultraløp - og løpt ytterligere to ultraløp etter det.

Morten på UltraBirken. (Foto: Arrangøren, Sportograf)

Morten om seg selv:

Jeg er 43 år, bor i Drøbak med en aktiv familie som består av kone og to barn. Jeg har vært relativt aktiv i mange år, men da mest med andre ting som sykkel, ski og fjell. Løpingen har gradvis økt siden 2014 og frem til i dag. 2017 ble året for å prøve de litt lengre løpene, noe som har medført Ecotrail 45, Ultrabirken 60 og Ultravasan 90. Trives god med de lengre distansene og da spesielt i terreng. Stemningen underveis, det sosiale og ikke minst fokuset på selve opplevelsen og ikke nødvendigvis målgang er noe jeg liker med å løpe langt. 

Morten på facebook

Mortens tre ultraløp i år (kilde DUV):

19.08.2017	UltraVasan90	90km
10:20:25 h	Fundingsrud, Morten	DFI SKI	Overall: 278	M: 240	Cat M40: 49
10.06.2017	UltraBirken 60 km løp	60km
7:21:05 h	Fundingsrud, Morten	DFI SKI	Overall: 96	M: 82	Cat M40: 18
20.-21.05.2017	EcoTrail of Oslo 45 km	45km
5:38:33 h	Fundingsrud, Morten	DFI SKI	Overall: 185	M: 145	Cat M40: 38

Morten etter målgang på  EcoTrail 45. (Privat foto)

Morten på UltraBirken. (Privat foto)

Ann-Kristin L Mathiesen (35) fra Oslo er innmeldt i klubben. Hun har nettopp flyttet tilbake etter å ha bodd noen år i London. I år har hun løpt sine to første ultraløp.

Ann-Kristin om seg selv: 

- Jeg har alltid vært aktiv, men løpegleden kom for fullt i 2017 da jeg begynte å trente til London Maraton i April. Det viste seg at langdistanse er noe jeg elsker og oppdaget ultramaraton. I år har jeg deltatt i to Ultramaraton på 100 km og 60km.

- Ser frem til å bli medlem av klubben, møte løpeglade mennesker og delta i flere løp i 2018. Drømmen er å delta i UTMB.  

Ann-Kristin på facebook

4. plass (7:41:30) i Surrey Hills Challenge 60 km A til B-løype med 2050 hm 24. september.

61. plass av 326 kvinner (14:13:19) i Dixons Carphone Race to the Stones 100 km A til B-løype14. juli

Bildet nedenfor er fra samme løp:

Karoline Johansen (19) fra Klavestadhaugen i Sarpsborg er innmeldt i klubben. Hun er i øyeblikket yngste medlem (av 195) i klubben. Tidligere i år var hun yngste deltager som fullførte UltraBirken, der hun fullførte på 8:22. 

Karoline i UltraBirken. (Foto fra Karolines fb-side)

Karoline på facebook
Karoline på Instagram: @karolinejohansen_98 

Enda et bilde fra UltraBirken...

x

Og dette la en stolt mor ut på Karolines fb-side etter fullført UB.

Når klubben i år arrangerer Bislett 24-timers for første gang syntes vi det var greit å lage en helt ny logo - i klubbens farger, dvs sort og gult. Denne logoen pryder også prestasjonsmedaljen til årets løp.

Deltagertrøyer og arrangørantrekk vil ha løpets logo i en eller annen form. Mer om dette senere.

Prestasjonsmedaljen er 90 mm i diameter med et bredt bånd - og tildeles de som løper 130 kilometer+ (kvinner) eller 150 kilometer+ (menn).

Løpets hovedlogo på sort bakgrunn

Løpets alternative logo til bruk på f.eks. gul bakgrunn

Erik Nossum og Louise Skak arrangerer fellestrening på Bisletts innendørsbane lørdag/søndag 11-12. november. Treningen er tilpasset de som skal løpe Bislett 24-timers, men er selvsagt åpen for alle medlemmer.

Meningen med treningen er at man øver på å løpe med en jevn, rolig fart som skal koste minst mulig, men som samtidig gir mange kilometer i 24-timers konkurransen. Egne og ikke minst andres erfaringer viser at en real mengdeøkt i lav fart 2 dager på rad ca 10-15 dager før en 24-timers konkurranse kan for mange bidra til et fremragende resultat i selve konkurransen.

Programmet vil se ca slik ut:

• Ansvarlige: Louise Skak og Erik Nossum
• Øktene bør være i området 45-60 km, tilpasset den enkeltes nivå
• Folk løper selvsagt i den farten som passer dem, men for å sikre at økta representerer "trening inn" og ikke nedbrytning anbefales å ikke løpe raskere enn ca 6 blank/km, dvs en gjennomsnittlig rundetid på 3.17
• Louise stiller som fartsholder 6 min/km i starten, forhåpentligvis begge dager 
• Enkel servering av anbefalt løpsernæring tilpasset denne type trening (karbo/protein/fett i forholdet 40/30/30 %) samt vann, Farris (mineraler/elektrolytter), cola (høykarbo siste timen) og bananer (kalium/karbo/kostfiber). 
• Har man sterke meninger om egen ernæring må man ta med egen drikke/mat
• Vi anbefaler å benytte anledningen til å teste forskjellige sko. Det er viktig at man løper med sko som er behagelige for føttene over lengre tid og som gir minst mulig gnagsår og vondter
• Base/startsted blir ved det åpne rommet til venstre for inngangen, bortenfor de store garderobene og toalettene 
• Fremmøte når anlegget åpner kl 10:00 lørdag 11. november og kl 12:00 søndag 12. november. Treningene varer til anlegget stenger ved 18-tiden begge dager.

Foto fra en Bislettrening februar 2016

Gunnar Næss var en av to som fullførte 200-kilometeren i årets Nordmarka Ultra Challenge - og han presset vinneren Bjørn Inge Hepsø hele veien - og med tiden 46 timer og 30 minutter var han bare en time bak vinneren etter en svært tøff Markatur. Underveis etter 180 km var han faktisk i kapp med vinneren.

Gunnar Næss etter fullført løp. (Foto: Arrangøren, Jannicke Bergh)

Det var 10 påmeldte og 5 som startet på den lengste distansen i NUC, og altså bare to som fullførte 200-kilometeren. Nedenfor kan du lese Gunnars beretning fra løpet.
Se også kondis.no: Nordmarka Ultra Challenge: 4 løype- og 2 deltakerrekorder

100 km:

På 100 kilometer deltok tre fra klubben: Cecilie Longva Igesund (K 3.pl) og Øistein Schmidt Galaaen (M 11.pl) som kom sammen til mål etter 22 timer 12 minutter. Per-Einar Roth måtte bryte løpet.

Øistein skriver på facebook etter løpet:
- Kart + kompass + tålmodighet = beltespenne m elg på, skitne sokker og søvnig men lykkelig mann. Happy finisher i Nordmarka Ultra Challenge, Grua-Skar natt til lørdag. Min vurdering: Dette er "The Ultimate Collection" hva gjelder knotete/våte/bratte/steinete/rustikke/younameit Nordmarkastier krydret med myr, vindfall og komplekse veivalg. På 100km og est 5000+ høydemeter er mengden fast og tørt underlag virkelig minimert. Kveldsstart, GPS-forbud og self-supportkrav legger på interessante C-momenter. Helt spesielt løp i en helt spesiell Nordmark. Rikelig m rusk i min gjennomføring og trykket på gasspedalen ble betydelig redusert av viljessvakhet på tampen - 22h12min vitner om mye feilløping og bonustid på beina - men dette er addiktive greier er jeg redd

Per-Einar skriver
- Da ble det DNF på meg (did not finish). Kroppen hadde absolutt ikke dagen (natta...) . Mange forklaringer og årsaker selvfølgelig :) Men, det pussige med dette løpet er at når du bestemmer deg for å bryte har en nesten 3 mil til før man kommer til folk. Vel, vel - det ble dog 6 mil...

Deltagerne på 54 km før start. (Foto: Arrangøren, Jannicke Bergh)

54 km:

På 54 kilometer vant Ninette Banoun på ny løyperekord 7 timer 25 minutter, to minutter raskere enn Marte Pedersens tidligere rekord. Miriam Delphin viste også fin form etter en tid med skadeplager og kom inn på 4. plass med 8:10. Jorunn Teigen ble nummer 6 med 8:41, Tone Øksenvår ble nummer 9 med 9:31, Sølvi Hjelmeland Stensli nummer 13 med 9:55. Det var totalt 18 kvinner som fullførte 54 km.

I herreklassen med 30 fullførende ble det en flott 4. plass til nyinnmeldte Marcus Langberg Smestad, som løp på 6:56. 

Gunnar Næss løpsrappoort etter 200 km i Nordmarka:

NUC200 2017

Det nærmer seg start. Kan ikke si annet enn at jeg er litt spent. 200 km er griselangt. Spesielt når terrenget er så vanskelig som i dette løpet samt at 22 timer av det foregår i stummende mørke. Prøvde meg i fjor også og det gikk rett vest. DNF etter ca halvveis pga svak psyke og et litt vondt kne. Mest svak psyke tenker jeg. Skal jeg tippe var svakheten forårsaket av mangel på næring. Har forberedt meg bedre i forhold til flere ting i år, men treningsgrunnlaget er slett ikke bedre. Har blitt veldig tynt med langturer etter Hornindal 75 km i juli. Lurer litt på hvordan det kommer til å slå ut. Har absolutt brutt regel nr 1. Øv på det du skal. Satser på at strategi og erfaring skal veie opp for dette vesentlige punktet. Vet det ikke er optimalt, men er på jobb som vanlig dagen starten går. Det betyr at innen jeg er i mål har jeg vært våken i ca 60 timer. Kan bli interessant å se hvordan det slår ut. Kollega Carl Peter sier seg villig til å kjøre meg til start. I tillegg ordner han middag mens jeg finpakker sekken og smører niste. Utrolig digg. I fjor ordnet jeg en delvis mislykket matpakke på kontoret. Dette var et mange hakk bedre opplegg. 

Er ved start på Skar en liten time før skuddet går. 10 påmeldte er blitt til 5 startende. Kjenner et par fra før, Øystein og Erling. I tillegg er det to vestlendinger. Vestlendinger er seige, det vet alle. Jeg vet at det er lite sannsynlig at alle kommer til mål. Tross det så er det kun det som gjelder nå. Uaktuelt å mislykkes to år på rad. Har sørget for å reklamere en del for at jeg starter. Jo flere som vet det jo høyere er terskelen for å bryte. Enkel psykologi. Starten er særdeles udramatisk. Da er vi i gang sier Janniche og vi rusler pent avgårde. Litt for dumt å slite seg ut i første bakken. Kun Hepsø stikker opp skråningen i god fart. Null respekt der i gården. Jeg bekymrer meg ikke veldig for det. 

Det samme skjedde i fjor, men inn mot halvveis tok jeg kraftig innpå ledelsen. Planen er å ta det skikkelig rolig. Om jeg er på Mylla etter 22 timer bør det være tiltrekkelig for å være tilbake innen 48. Det skal være mulig å gå hele veien opp på under 24 timer, om du går fort riktignok, så det er ikke så mye løping som skal til for å komme dit på under 22. Merker fort at dagsformen er skitt. Vondt i ryggen og lite løpsvillig. Må slite med det helt fram til 50 km. Har godt selskap i Erling fram til Katnosa.  Får en boost etter mat på Katnosa og stikker litt ifra. Det har blitt lyst og det går fint mellom 50 og 65, men faller tilbake fra der til 75 km. Navigeringa går veldig bra. Kan løypa utenat og har null problemer med å finne fram selv uten å ta fram kartet. Pga dårlig dagsform blir det en god del negative tanker. Jeg liker å løpe, men dette minner mer om en turmarsj. Prøver å vende tankene til noe positivt uten at det lykkes. Når jeg ankommer Sinnerdammen er det blitt så ille at jeg sender melding til kona og melder om nytt brudd på Mylla. 

Så setter jeg meg ned i 20 minutter og spiser en halv pose real turmat. Klikk! Hva som skjer vet jeg ikke, men jeg er plutselig som ny. Alle negative tanker er blåst bort og kroppen er full av energi. Ryggsmertene er vekk og kommer aldri tilbake. Jeg ringer kona, dementerer siste melding og fyker avgårde mot vending. Estimerte før matpause at jeg i beste fall ville være framme etter 22,5 time. Pershusfjellet og Kollern går som en lek. Legger merke til at fotsporene fra de to foran blir mer og mer tydelige på steiner og broer. Det betyr at jeg nærmer meg. Får ikke mindre energi av det. Bakken fra Trantjern mot Ålsjøsetra var fryktelig tung i fjor. I år merkes den knapt. Samme med stigninga opp på Bislingen. Jevn fin jobbing innover blautmyrene. Leser i Kondis etterpå at marka hadde tørket godt opp før NUC. Hallo? Han som skrev det må ha hørt skakt. Jeg er aldri tørr på beina de to døgnene jeg er ute. Gjørme og blauthøl over alt. Så er det ned fra Bislingen og, som Janniche sa, strafferunden om Syljusæter. Drøy omvei. Går lett den også. Venter hele tiden på å møte de som leder, men de lar vente på seg. Ikke før ca to km før vending kommer Hepsø i godt driv. 

Det betyr ca 1,5 time forsprang, kanskje mindre. Ikke skremmende. Venter på Øystein også. Han kommer aldri for han er fortsatt på Mylla når jeg kommer dit. Ankommer 100 km etter omtrent akkurat 21 timer. Og der er kona og minste dattera mi også med dropbagen min. Det betyr julekvelden for meg. Mat, drikke, skifte av sokker og fotbehandling. Bruker nok en liten time her og det er vel investert. Tar oss tid til fotografering og koser oss fælt. Bryte? Aldri. Øystein drøyer til jeg er klar og vi legger i vei tilbake sammen. Det mørkner fort og hodelyktene kommer på igjen. Det er enorm forskjell psykisk på å løpe fram mot halvveis og å løpe etter halvveis. Før halvveis legger du på meter. Etter trekker du bare fra. Er på dette tidspunktet helt uten tvil over at jeg skal være inne før cut off. Har 26 timer tilgjengelig og må ned i krypefart for å mislykkes. Øystein henger på ei stund, men sliter med beinsmerter. Så sakker han akterut og jeg er atter alene i mørket. Så slår vondkneet til. Ikke første gang det så jeg er ikke veldig bekymret. Det betyr bare at farten blir lavere nedover. Det går uansett rolig for jeg har god tid. Tenker ikke å stresse de 11 timene det er mørkt. Vet terrenget innover ved Spålen er særdeles vanskelig, spesielt over Nautsundkollen, og jeg antar det er lite å tjene på å løpe. Forskjellen fra dag en er at jeg nå trives godt med å gå. 

Ut i natt to begynner hallusineringen for alvor. Var litt første natt også, men nå blir det mer og mer. Steiner, trær og planter endrer form og blir til de merkeligste ting. En kirke, personer, biler osv. Jeg bryr meg ikke nevneverdig om det ettersom jeg vet det er helt vanlig. Føler meg ikke spesielt trøtt. Var egentlig verre på morgenen fredag. Rett før Pershusfjellet tar leder NUC100 meg igjen. Det var tidlig. Fyren spretter oppover bratte bakken i full fart. Først på andre sida av fjellet kommer nr 2 og det er Samuel. Makkeren min fra Soria Moria 100 miles. Kult. Han kommer til å gjøre det bra. Så stopper jeg som planlagt og spiser på Sinnerdammen. Varm mat er superviktig da jeg er dårlig på å spise brødmat i større mengder. Kommer fint i gang igjen, men surrer litt i stikryss innerst ved Spålen og kaster bort 10 minutter. Det må en regne med. 

Ellers går det fint. Ikke så langt fra Finnstad hører jeg det kommer noen bak. Det er Marit, naboen fra hjemme på Harestua. Hyggelig. Vi holder sammen fram til Elgstøa omtrent der hun siger ifra. Nå lysner det igjen. Deilig å være ferdig med mørket. Ble litt kludrete å navigere på slutten av natta for blåmerkene var ikke så lette å se i grålysninga og stien var utydelig. Med dagslys går det mye bedre. Kneet derimot blir ikke bedre og farten er lav. Synes jeg har mistet litt for mye tid under natta selv om jeg har jobba beinhardt og det har ikke vært unødige stopp. Har ikke rota en eneste gang i sekken bortsett fra planlagt omstokking under matpauser. Taska foran er helt gull. Har alt jeg trenger tilgjengelig. Er ikke fullt så optimistisk i forhold til cut off lenger og skjønner at dette ikke blir noen kosetur inn mot mål. Uansett stopper jeg og investerer 20 minutter i varmmat på Katnosdammen. Klokka er ca 7 og jeg prøver å være stille for ikke å vekke de som overnatter der. Så er det Kjerkeberget. Går greit. Oppi bakken sitter Australieren som har tråkket over eller noe. Skikkelig kjedelig. I stedet for flott markautsikt ble det 11 timer nattløping og røde kors bil til mål på han. På vei ned igjen fra Kjerkeberget skjer det noe med venstre fot. Kraftig sår smerte mellom tærne. 

Tenker først å ignorere det, men det blir for tydelig. Må stoppe og sette på plaster på sprukket vannblemme. Like fin igjen. Flere NUC100 løpere rundt meg nå. De løper fortere nedover, men jeg tar dem igjen oppover. Det samme skjer over Kikutfjellet. Flatene etter Fyllingen går som forventet og jeg klarer å få til litt småløping. Viktig å få opp farta i noe av det eneste lettløpte terrenget som finnes i hele løypa. Så er det opp ikke like lettløpte Kobberhaugene. Det går greit. Har bra med energi. Ned igjen derimot sliter jeg med kneet og det går sakte. Nede ved Bjørnholt kryr det av O-løpere. Tyter gamle gubber ut av skogen på de mest usannsynlige steder. På Bjørnholt prøver jeg å regne ut hvor god tid jeg har og det ser ikke bra ut. Kroppen vil ikke opp i løpefart. Hver gang jeg prøver faller den tilbake i skritt etter kort tid. Det er 4 km med småvanskelig terreng til Kamphaug. Jeg gir meg selv en time og lokker med potetgullbelønning om jeg lykkes. Det går akkurat. Fornøyd med det. Men det hjelper lite. Nå er det veldig langt over til Helgerndammen. Anslår tidsbruk dit til over 2 timer i den farta jeg har nå. Da blir det kritisk i forhold til cut off. 

Nå skjer det noe ytterst merkelig og noe av det som gjør langløping så fascinerende. På en eller annen måte trigger cut off-panikken frislipp av endorfiner. Klikk! igjen og denne gangen skrus knesmerter av og kroppen fylles av energi. Jeg som knapt kunne løpe durer nå avgårde i fin fart etter å ha beveget meg 180 km. Føler meg som en velsmurt maskin som aldri går tom for krefter. Passerer Gåslungen og løper hele veien opp til stikrysset. Går i bratteste bakken opp stien og løper videre innover når det flater ut. Turen til Helgerndammen blåses unna på 1 time. Og det beste av alt – nede på dammen står leder Hepsø og leser kart. Jeg har løpt inn leder! Vi fortsetter sammen ned til Fortjernsbråtan og innover langs Helgeren. Nå har jeg plutselig all verdens tid igjen og endorfinene trekker seg sakte tilbake. Førsteplassen gidder de ikke bruke energi på. Jeg er helt enig og lar Hepsø stikke foran. 

I stikryss inne ved Sølvvika blir jeg litt usikker på veivalg. Tar rett fram. Over en bakketopp rett etterpå ser jeg et lite hus, en bro og noen utemøbler ved stien. Sånn var det ikke når vi løp ut så jeg snur. Tilbake i løypekeysset må jeg innse at det var riktig vei allikevel. Spør noen folk som holder på nede ved vannet og joda, det er korrekt. Avgårde igjen. Når jeg kommer til samme bakketopp er alt jeg så borte. Såpass ja... Nå begynner hallusinasjonene å skape problemer. I neste stikryss står Hepsø og venter. Han er ikke så bra på kart, godeste Hepsø. Har ikke noe problemer med å innrømme det. Men god til å løpe da. Jeg hjelper han på rett vei og vi holder følge over Fuglemyrhøgda. Så drar han fra igjen ned mot Gørja. Der venter han igjen på anvisninger. Så er det siste høgd vi skal over. Gørjehøgda. Hva som skjer nå vet jeg ikke helt. Husker ikke akkurat. Jeg drømmer. Det er en livaktig drøm der jeg er med i et løp. Det er bare så usannsynlig kjedelig for jeg går en sti som aldri tar slutt. Jeg mener selv jeg har vist at jeg har klart løpet, men arrangøren vil av en eller annen grunn at jeg allikvel skal gå til mål. Kan da ikke være nødvendig... Nei, nå vil jeg våkne og gå å legge meg i senga mi for jeg er trøtt. Prøver å komme ut av drømmen, men det går ikke. Vil finne huset mitt. Snur og går litt tilbake og skjønner fort at det ikke hjelper. Huset mitt er ikke her. Hvordan skal jeg komme meg dit? Hva skjer? Kommer ned mot veien ved Liggeren. Det ser ikke sånn ut som jeg husker det skal se ut. 

Alt er feil. Men jeg kjenner vinden og hører og lukter en stor kompressor som durer og går. Brått går det opp for meg at jeg ikke klarer skille mellom drøm og  virkelighet. Det kommer et par syklister. Skal jeg spørre om hjelp? Det blir for dumt. Jeg smiler og sier hei istedet. Hva gjør jeg nå? Jo, jeg ringer kona. Hun må ha lurt veldig, men hun bekrefter at jeg er med i løp og ber meg forsette til mål. Bare 7 km igjen og god tid. Så gjør jeg det. Hele veien videre så stemmer ikke det jeg ser med det jeg husker og jeg stoler ikke på at jeg ikke drømmer. Tar igjen en turgåer ved starten på Øyungen. Jeg forklarer henne kort hva jeg opplever og spør om hun kan følge etter meg i tilfelle jeg gjør noe helt rart. Merkelig nok gjør hun som jeg ber om uten særlig spørsmål. Sjekker til og med etter målgang at jeg er OK. Snakk om å være grei. Nede ved Øyungen hører jeg stemmer, ser folk, hører fossebruset og toget på Gjøvikbanen som tuter borti dalen, men tror fortsatt ikke at det er virkelig. Kommer meg over dammen og begynner på stien 1,5 km opp mot Fagervann. Vet den er lang. I dag er den usannsynlig lang. Får det for meg at jeg drømmer igjen og at jeg aldri vil  komme til toppen uansett hvor lenge jeg går. Snur og går litt ned igjen. Vet ikke helt hvorfor. Da kommer en av NUC100 gutta jeg har snakket med flere ganger tidligere i løpet. Han er ytterst virkelig og jeg slår følge opp til stikrysset litt lenger opp. 

Nå er det 1,5 km ned igjen til mål. Jeg opplever det samme her. Det jeg ser stemmer ikke med det jeg husker og alt er uvirkelig. Men ned kommer jeg. Øystein står nedi bakken og heier. Han har brutt på Sinnerdammen viser det seg. Nå følger han meg ned. Det er en trygghet da jeg skjønner at jeg er ute på bærtur og vel så det. Rett før mål kommer en kompis av meg, Sverre Gunnar, i møte. Kona mi  er med. Det er rart for hun er da på hytta på fjellet? Jeg ser en gang til og hun endrer utseeende. Det er kona til Sverre. Lurt av min søvndrukne hjerne igjen. Så er det ned siste bakke til Janniche som tar imot. 

Fy fader. Jeg har greid det. 46,5 time og 200 km. Nå endelig kommer jeg meg ut av drømmetilstanden. Jeg får banan og drikke og godsaker fra dropbagen. Og best av alt – 200 km beltespenna i hånda. Sverre og kona hjelper meg med kleskifte. Øystein tilbyr meg skyss hjem og livet er bare deilig. Vel hjemme stuper jeg i seng uten engang å dusje og får endelig hvile. Sover faktisk ganske godt og klarer nesten ikke gå dagen etter. 

Det spiller ingen som helst rolle så lenge jeg har 200 km beltespenna i lomma på løpejakka mi.

Lørdag 30.9. og søndag 1.10. arrangerte Titina Bakken to nye ultraløp på Jevnaker, og i lørdagens løp der fem fra klubben deltok vant Rita Steinsvik kvinneklassen.

Rita sammen med Svein-Erik Bakke som vant herreklassen på ny løyperekord (3:59:58). Arrangørfoto

Alle resultatene

Disse to ultra- og maratonløpene bærer forøvrig det klingende navnet "Olav Engen 50 km ultra og maraton" (løp 2 og 3), så undertegnede burde jo vært med i stedet for å late seg på spanskekystren...

Rita Steinsvik brukte 4:23:45 på 50 km (maratonpassering 3:39:44). Marianne Nesje brukte 5:27:40 (4:31:50), og Kent Hertaas 7:46:25 (6:22:40). 

I tillegg løp Rakel Erla Sævarsdottir maraton på 4:07:17 og Titana Bakken (arragørløp 26.9.) på 4:57:31. Bjørn Hytjanstorp brøt løpet, se nedenfor.

På søndagens løp var Titina eneste løper fra klubben. Dvs, hun kllp arrangørløp to dager etter: 50 km på 5:56:21 (maraton 4:58:59).

Bjørn Hytjanstorp har lagt ut bildet ovenfor på facebook der han skriver:

Ja, ja....så var det DEN følelsen igjen da.....som du får når du føler deg klar etter en skade, og melder deg på et løp - i mitt tilfelle "Olav Engen maraton og ultra" på Jevnaker. 
Du står opp grytidlig på en lørdag, kjører en passe lang tur for å ta deg til stedet der løpet skal gå og betaler to Gokstadskip og en Peter Christen Asbjørnsen for en startplass. 
Så legger du i vet, optimistisk som bare det og passerer 9 km i fint driv. 200 meter senere hugger det til i høyre legg, og man kan igjen hilse skaden velkommen tilbake.....

DEN følelsen er....absolutt til å leve med! Jeg kunne jo ha slitt med helt andre, og mye mer alvorlige ting, men så handler det altså kun om en strekk i den ene leggen, en gjenstridig sådan, men likefullt en triviell strekk. 
Ja, ja..livet går i aller høyeste grad videre - og takk for det 

På bildet ser de samtlige som stilte stil start, inkl. han som strengt tatt kun ble som en programhelt å regne

Rakel Erla Sævarsdottir. (Arrangørfoto)

Marianne Grøstad Nesje. (Arrangørfoto)

Kent Hertaas. (Arrangørfoto)

Guro Skjeggerud imponerte under tøffe forhold i kinesiske FuXian Lake Highland ved å bli nummer fem på 100 kilometer. Tre norske løpere var via IAU  invitert til dette løpet - av en arrangør som satser på å få arrangere VM på ultradistanse senere.

Foto fra Guros fb-side

Se også kondis.no: Norsk femte- og sjetteplass i FuXian Lake Highland 100 km
Kondis.no skriver bl.a.:

Tidene ble prega av at løpet i den heller kuperte løypa gikk i høyden mellom 1756 og 1911 moh. I tillegg meldes det om varmt vær og høy luftfuktighet. Vi har ikke klart å få tak i noen resultatliste, men Guro Skjeggerud løp på 9.46 og Bjørn Tore Taranger på 8.10. 

Det var altså langt fra pers fra Guro, men det var likevel et glimrende løp under vanskelige forhold. Bergenseren Taranger skrev etter løpet: "Det mest brutale løpet jeg har løpt! punktum." 

Didrik Hermansen var også en av de inviterte norske løperne, men han måtte dessverre gi seg tidlig.Han skriver på facebook:
- Late update! Not easy when China shuts down sosial media🙉 This years road 100k didn't worked out the way I was hoping. Food poisoning the night before made me start walking after 22k, and I dropped out after 35k. I think it's time for a break and some weeks without running🙂

Guro har skrevet om løpet på Facebook:

FUXIAN LAKE HIGHLAND ULTRAMARATHON

Bussturen fra hotellet til start tar ikke så lang tid. Det er en avstand på 5 km.  Jeg sitter og prater med Johanna Nilsson fra Luleå, ho er nok mer spent enn meg, selv om jeg skal løpe dobbelt så langt som ho. Vi er begge letta over at det er overskyet, varmen virker overkommelig da 😊 Vel fremme ved startområdet er det sikkert 5-600 kinesere som skal løpe 5 km, og ALLE vil ta bilde sammen med oss. Det er helt vilt, snakk om å føle seg som en kjendis 😂  Jeg legger også merke til pansrede politibiler og bombehunder (jeg får høre i etterkant at det har vært terrorangrep i denne delen av Kina, sånt kommer ikke fram på nyhetene hjemme). Vi kommer oss omsider inn i vår sluse for internasjonale løpere, godt med litt ro så man får forberedt seg litt. Jeg skal tross alt løpe 100km - lite visste jeg da hvor tøft det skulle bli 🙈 08.30 går starten, da har vi hørt en åpningsseremoni først, umulig å se noen ting for det var en rad av politifolk mellom oss og seremonien.

Vi løper raskt av gårde, jeg tilpasser farta litt, det er fort gjort å løpe for fort. Vi svinger inn en sløyfe i byen, vekk fra innsjøen vi skal løpe rundt. Rette, flate veier. Perfekt å få opp litt fart. Hele løypa (100km) er stengt for trafikk, stort sett løp vi på en fire felts vei, så de stakkars kineserne som bor rundt innsjøen har bare med å holde seg hjemme - eller ta beina fatt. Hver eneste lille avkjøring er sperret av. Jeg overdriver ikke når jeg sier at det sikkert står en politimann vakt hver 50m, i tillegg til funksjonærer med førstehjelpsutstyr hver 500 m.

Etter ca 22km starter den første bakken og jeg merker fort høyden. Jeg har sjelden blitt så fort andpusten. Etter 26.4 km er jeg ved løypas høyeste punkt, 1911 moh. Gud så deilig det var å lange ut i nedoverbakken da og farta kom raskt opp i 4:20 - 4:25 på km.

På vannstasjon på 35 km hører jeg: "Stå på, Guro!" På norsk! Der sitter Didrik! Min kommentar er: "Hva driver du med da??" Og kjapt kommer svaret: " Heier på deg" 😊😊 Hahaha, Didrik er Norges beste 100km løper og burde vært langt foran meg i løypa. Desverre brøyt han her etter ei natt tilbragt på do og med utfordringer med høyden. En kort tur innom sykehuset for han for å få i seg litt væske, så var alt i orden - anna enn skuffelsen over å måtte bryte 😣

Langs løypa var det tilskuere, godt plassert bak sperringer, langt unna oss løpere. Ikke som sykkelVM i Bergen der man nærmest kunne ta på syklistene. Men mange heia: "Ga-jo, ga-jo". Ungene ropte og gjemte seg og de blei utrolig glad når man vinka til dem 😊 Jeg har fått den største respekten for kineserne, mannen i gata. Ydmyke, forsiktige, nysgjerrige og ikke minst utrolig vennlige. De har et helt tydelig ønske om å bli akseptert og ønsker å vende seg mot Vesten.

Jeg kikka med jevne mellomrom opp på himmelen, puh, fremdeles overskya. En gang i blant skar sola i gjennom, men bare for en kort stund. Allikevel var det varmt og klamt, men håndterlig, syntes nå jeg.

Ved vannposten på 40 km hadde jeg satt to flasker, en med prolong og en med salt som jeg hadde fått av Johanna. Jeg drakk det raskt før jeg tok med meg ei vannflaske i hånda. Jeg måtte på do og gikk til en transportabel do som var satt ut - hull i gulvet do. Allerede ved 40 km er det utfordrende å sitte på huk 😂 Jeg satte fra meg vannflaska og der falt den plums ned i hullet. Haha, kunne ikke anna enn å le! Kløne. Det betød hele 5 km uten drikke 🙈

Jeg passerte maraton på ca 3:38 og 50 km på 4:27, tror jeg. Jeg kjente jeg var bra misunnelig på Johanna og de andre 50 km løperne som nå kunne bli frakta til hotellet og ta seg en dusj 😉 Mens jeg hadde like langt igjen å løpe.

Jeg løp raskt i fra en kinesisk mann som hadde løpt sammen med meg, han irriterte meg litt for han løp liksom oppi meg - like greit å speede opp litt 👍To løpere til blei passert, en mann og ei dame.

Ved 55 km kom sola, med full styrke. Herre jemini, da blei det varmt. Jeg prøvde å ikke bruke krefter på varmen, men heller gjøre det beste ut av det. Fremdeles var farta på mellom 26 - 28 min pr 5 km.

Jeg så ingen løpere, verken foran eller bak meg . Bare veien, opp og ned, rundt en sving.... Målet var hele tida å komme fram til neste vannstasjon for å få prolongen min og vann, der kom det alltid en lege og spurte om jeg var ok. Betryggende, jeg blei passa godt på 👍

Jeg hadde flere delmål, jeg visste at hotellet lå ved 95 km og Jonas sine varme kilder 😂😂 (kommer i et innlegg seinere) 7,5 km før hotellet igjen. De siste 12-13 km av løypa var jeg kjent, der hadde jeg løpt/sykla dagene i forveien.

Da det var 27 km igjen av løpet begynte jeg å fryse, hvordan er det mulig?? I den varmen 🙈 Vel, jeg forstod raskt at jeg var i ferd med å bli dehydrert. Jeg følte meg heldigvis klar i hodet. Ultraløp er gøy, men jeg gambler ikke med helsa. Jeg satte ned farta og drakk litt mer av vannet jeg hadde med fra forrige stasjon.  Like etter ser jeg en løper foran meg. Ei dame, og ikke hvemsomhelst heller. Det er Meghan fra USA som har en pers som er 30 min bedre enn min. Da jeg tar ho igjen sier ho: "I can't breeth, but good job, you". Ok, ho sleit enda mer med høyden enn meg. Tenk, en av verdensstjernene bak meg 👏👏

Like etter vannposten på 75 km kommer en kineser gående langs veien. Han hadde startnr på brystet. Han hadde altså løpt 5 km for så å gå hjem, siden veien var stengt for trafikk. 25km fra målområdet hadde han gått. Hehehe.

Sliten i beina var jeg jo, men de fungerte i grunn perfekt, noe helt anna enn de betongbeina jeg sleit med på Oslotrippelen to uker tidligere. Jeg var så glad da jeg kom til Jonas sine kilder, endelig på kjente trakter og jeg visste at det bare var to bakker igjen. I bakkene gikk jeg, jeg frøys fremdeles, men hadde kontroll. Jeg fikk litt go da jeg tok igjen en mann også, herlig 😊😊😊

Da jeg nådde 95 km var det fristende å svinge av inn til hotellet, men det får være grenser. Jeg skulle fullføre dette 😊 Det blei litt gåing på slutten også, på flatene. Aldri har 5 km vært så langt, men endelig så jeg målet det framme.  Herregud - jeg klarte det 😊😊 Jeg fikk tom løpe gjennom et sånt målbånd som de holder over mållinjen. Jeg blei nr.5.

I mål blei jeg raskt tatt hånd om, blei støtta til et massasjetelt, jeg kunne fint gått sjøl, men det var det ikke snakk om. Ned på en stol. Det var sikkert en 9-10 kinesere rundt meg, der ei kunne snakke engelsk. Engelskstudentene på universitetet var henta inn som funksjonærer.  Noen tok av meg sko og sokker og plasserte føttene mine i et isvann. Aaah, det var deilig. To kinesere masserte leggene mine, her var det ikke no tull.  Jeg insisterte på å skifte til tørre klær før jeg blei fulgt til bussen som skulle ta meg tilbake til hotellet. Til bussen blei jeg fulgt av ho studenten som kunne engelsk. Ho fortalte at foreldrene var lærere og ho var veldig stolt over å kunne snakke engelsk. Professoren hennes hadde sagt at de ikke fikk ta bilder med oss utlendinger. For noe tull! Ho var overlykkelig når ho fikk ta noen selfies med meg 😊😊 For en nydelig jente.

I bussen lente jeg meg tilbake og lukka øynene. Jeg hadde greid det - helt fantastisk. Jeg er så utrolig takknemlig for å jeg kan dette her, dette er jeg god på. Det å fullføre ultraløp. Jeg smilte også av tanken på at det nå sikkert ligger bilder av meg på 2-3000 ulike kinesiske kontoer på sosiale medier 😂😂😂

Guro og Didrik før start (foto fra Guro's fb-side)

Louise Skak har vært i hjemlandet og løpt Dansk mesterskap på maraton - som i år var lagt inn i
HCA Marathon i Odense. Hun ble nummer 5 i DM med tiden 3:03:47, ett sekund raskere enn det hun løp i Berlin en uke tidligere.

Foto fra Louises fb-side

Louise skriver på facebook:

HCA blev mit maraton nr 47. 
Smilte næsten hele vejen 😁 og er glad for afslapning i sommerhuset efter løbet.
Blev udtaget til dopingkontrol 🙃🙃🙈.....og det er ikke let at tisse på komando. - så har jeg også prøvet det! 

Foto fra Louises fb-side

Foto fra Louises fb-side

Tirsdag 26. september arrangerte Louise Skak høstens første fellestrening. Frammøte var i Frognerparken og runden gikk bl.a. via Besserud. Louise fikk med seg fem av medlemmene + en hund på turen.

På bildet ser vi fra venstre: Anne Britt Bringedal, Harald Sverdrup-Thygeson, Heidi Grønvoll, John Lund, Ninette Banoun med hunden og Louise Skak.

Farten var åpenbart høy nok: Anne Britt skriver: - Lett på flatene, tungt i bakkene og definitivt avhekting mot Besserud da jeg lot dere endelig fare. Dette til tross: glad jeg ble med dere på denne treningsrunden 🙂Avslutningen etter toppen ble jo lett

Neste fellestrening er tirsdag 10. oktober med frammøte på Solli plass kl 18:00. Mer om dette kommer på klubbens treningsinvitasjonsside på facebook.